Integrering og integreringspolitikk

Den nye hverdagen på Malmö sykehus

I det svenske fagbladet for Vårdförbundet forteller sykepleieren "Carina" om arbeidssituasjonen ved sykehuset i Malmö. Det er en nedslående beretning om tilstander som gir de ansatte - som regelmessig blir utskjelt på det groveste, truet og behandlet som et slags tjenerskap av kriminelle og deres pårørende - en vond klump i magen hver gang en pasient med skuddskader kommer inn. Velkommen til det nye Sverige.

Vårdförbundets fagblad gjengir sykepleieren «Carinas» beretning om den nye hverdagen på Malmö sykehus. «Carina», som er et pseudonym, har jobbet ved sykehuset (bildet over. Foto: Wikimedia Commons) i over ti år og kan ikke lenger huske hvor mange skuddskadede pasienter hun har vært med på å ta hånd om. Men de siste årene har denne typen pasienter blitt betydelig flere og de blir stadig yngre.

Erfaringen hun har med disse pasientene og slektningene samt vennene deres gjør at det knyter seg i magen hver gang avdelingen får inn en ny. De skaper stor usikkerhet og utrygghet for de ansatte.

– De er den aller verste pasientgruppen. Misbrukere som blir aggressive og voldsomme kan vi roe ned med legemidler. Med de unge kriminelle, deres pårørende og venner vet man aldri hva som kan hende. De er fulle av nykker, fullstendig respektløse og veldig, veldig truende. At de kaller en «hore» eller «jævla fitte» er ingenting mot hva de ellers kan vrenge ut av seg. Det er så kvalmende at jeg ikke engang selv kan uttrykke det, forteller sykepleieren.

Hittil i år noterer Malmö seg for 33 skuddløsninger med 7 drepte og 20 skadet. Flere overlevde skadene fordi de var iført skuddsikker vest. Leger og sykepleiere ved sykehuset i Malmö er følgelig blitt mer vant til å ta imot pasienter med skuddskader:

Trots att skottskador inte är något nytt har de blivit mycket vanligare på sjukhuset de senaste åren. När sjukhuset nu tar emot skottskadade idag görs det med större vana.

– Medvetenheten om de skottskadade har ökat i och med att det har gått från ett fåtal till en regelbundenhet, säger Mikael Ekelund, överläkare och driftsansvarig för akutkirurgin på sjukhuset i Malmö.

Carina forteller om siste pasient, som sent en kveld ble sendt fra intensiven til avdelingen hun jobber på. Da beskjeden kommer, tar Carina og kollegene en rask diskusjon og bestemmer seg for å kontakte portvakten, som omgående sender opp vektere for å overvåke avdelingens inngangsdør. Personalet låser samtlige dører i etasjen og ringer sikkerhetsfolk som vurderer at trusselbildet mot pasienten er så stort at politiet må tilkalles.

Beslutningen er riktig: til tross for sykehuset har holdt pasientens overføring fra intensiven hemmelig, har mannens familie allerede fått greie på hvilken avdeling han er sendt til. Snart står et titalls personer på gangen og krever å få komme inn. De skriker, drar og sparker i døren. Moren har fulgt pasienten fra intensivavdelingen, så etter reglene om at bare to får være på besøk samtidig, slipper vaktene inn en slektning til.

Dersom skuddskadede pasienters pårørende eller gjeng venter utenfor sykehuset utover kvelden, våger personalet sjelden å gå hjem alene. Da går de gruppevis til sykehusets parkeringshus.

Redselen er en ting, men Carina opplever den totale mangelen på respekt personalet blir møtt med som verst.

Når en skuddskadet pasient kommer til avdelingen er det mange som tar av seg navneskiltet sitt. Etter at en pårørende tok bilde av en persons portrett på personaltavlen, har samtlige bilder av de ansatte blitt fjernet.

I den grad det er mulig unngår personalet å være alene på rommene til pasienter med skuddskader. Som regel er de to mens en tredje venter ved døren for å tilkalle vakter hvis det skulle skje noe. Men det er personalmangel og derfor må de ofte gå inn alene:

Men som vanligt är det ont om personal, i dag tvingas Carina vara ensam med den nya patienten.

Den 19-åriga grabben har placerats i ett enkelrum för att inte andra patienter ska bli störda. Mamman sitter hela tiden med. Även en kusin har släppts in. «Bara kusinen inte har en kniv eller pistol på sig», tänker Carina samtidigt som hon går fram till den skottskadades säng.

När Carina ska tvätta honom och lägga om såren ber hon de anhöriga att vänta utanför. De vägrar.

–Det var så obehagligt att jag hade svårt att utföra mitt jobb på ett professionellt sätt. Jag förstod inte vad de sa och blickarna jag fick av kusinen var otäcka, berättar Carina när hon en stund senare kommer ut från salen.

Mange av de aktuelle pasientene og deres pårørende oppfattes som veldig krevende, hvilket går ut over andre, mer hjelpetrengende pasienter.

– De kan ringe hvert femte minutt, ofte for rene bagateller, forteller Carina. – Når en mann har kommet seg såpass at han kan være oppe og gå selv, kan han likevel ringe på klokken for å be om et glass vann. De tar all vår tid fra alla andre pasienter som mange ganger har et enda større behov for vår hjelp, sier hun.

Hun erkjenner at hun tar seg av skuddskadede pasienter med en følelse av ulyst. Stort sett kommer de med verbale trusler, og selvfølgelig blir jeg redd, forteller hun. Hun prøver å si til seg selv at det bare er snakk. Og i årenes løp har hun til en viss grad blitt vant til denne typen pasienter og funnet strategier for å møte dem. – Men de er så uberegnelige, sier hun til Vårdfokus. Det skjer alltid noe nytt.

År med dårlige erfaringer har gjort at sykehuspersonell idag er betydelig bedre forbered enn for bare kort tid siden. Nå vet de hvem de skal ringe, hvor alarmknappen til portvakten befinner seg og hvilken hjelp de kan få av beredskapspersonell og sjefer.

När de har en skottskadad inneliggande samlas dessutom personalen en kort stund varje morgon och eftermiddag för att gå igenom hur patienten mår och vilka problem som förekommit. De tipsar också varandra om hur olika knepiga situationer kan lösas.

– Det finns ett pm för hur vi ska agera i hot- och våldssituationer. Men personligen tycker jag att det är det är de här mötena som ger mest. Då ser man vilka kolleger som inte mår bra av att vara hos patienten. Dessutom kan jag tipsa nya kolleger som inte riktigt hunnit lära sig alla regler än.

På flertalet avdelningar som vårdar skottskadade är personalen nöjda med det stöd de från sina chefer. På Carinas avdelning har chefen tillsammans med personalen diskuterat vilka rutiner som ska gälla när en skottskadad kommer in. De har varit på flera föreläsningar om hot och våld och haft speciella planeringsdagar för att skapa nya rutiner.

Saknar snabbspår för skottskadade

Om det är något Carina skulle önska så är det att det fanns standardiserade rutiner för hur skottskadade ska tas om hand, från det att de kommer in på akuten till dess att de är färdigbehandlade och ska hem igen. Det vill säga något som liknar de speciella snabbspår som finns för dem som brutit höften eller drabbats av en stroke.

– Och så tycker jag faktiskt att det alltid borde finnas med en ordningsvakt och en polis under hela vårdtiden.