Valgløftene flyr i den svenske valgkampen, og politikere lover for eksempel gratis tannbehandling og en jordmor per fødende kvinne. Som velferdsstatenes godværspolitikere flest, kan løftene deres kort oppsummeres som «mer»: mer av alt til alle. Som om vi kan tegne penger.
BNP og det eldste trikset i boka
Som politikere flest snakker også den svenske regjeringen om landets «rekordartet økonomisk vekst», men svenske økonomer er bekymret. Det skyldes antagelig at de ser rett igjennom et av de eldste triksene i boka: politikere bruker veksten i Bruttonasjonalproduktet (BNP) blant annet for å vise hvor lønnsomt det er med befolkningsvekst generelt og innvandring spesielt. Med sterk befolkningsvekst øker riktignok BNP, men samtidig blir det flere å dele på, hvilket gir lavere BNP per capita. Det hjelper med andre ord ikke med en større kake når det er stadig flere som skal dele på den.
I Sverige er kommunenes underskudd for skole, helse og omsorg allerede beregnet til 62 milliarder i perioden 2018-2022. En kraftig økning av andelen eldre og barn er den største årsaken. Minkende skattekraft som følge av for lav økonomisk vekst og høy innvandring er en annen. Det samme bildet kan observeres i Oslo.
– Vi kan ikke fortsette som i dag, sånn er det. Da øker gapet mellom inntektene og kostnadene med rundt 20 milliarder i året, fastslår sjefsøkonom på Sveriges Kommuner og Landsting (SKOL) Annika Wallenskog:
Paralleller med 1990-talets stålbad för kommunsektorn blir oundvikliga.
– På papperet är utmaningarna ännu större nu. Demografin ser betydligt tuffare ut än den gjorde då, säger hon.
Kommuner och landsting har länge ökat resurserna till välfärden mer än vad demografin – befolkningens sammansättning – egentligen har motiverat. Det beror på att invånarna stadigt efterfrågar mer och bättre välfärd.
Kortsiktige politikere
Professor ved institutt for Internasjonal økonomi ved Stockholms universitet og tidligere ordfører for det finanspolitiske rådet, Johan Hassler, er også bekymret for politikernes kortsiktighet. Til gjengjeld er han forsiktig optimist fordi det i motsetning til krisen på 90-tallet finnes – kanskje – en viss innsikt i at Sverige har strukturelle problemer. Hassler oppgir dem til å være:
- Et utdanningssystem som feiler på mange plan
- Et ikke-fungerende utleiemarked for boliger
- Et skattessystem som i stadig større grad har forlatt de prinsippene som lå til grunn for 1990-tallets reformer
- En sterk segregering og manglende evne til å integrere nye svensker
- Lav produktivitet og svært høye kostnader i byggesektoren og de deler av tjenestesektoren som ikke møter utenlandsk konkurranse
Dagens situasjon har likheter med perioden før finans- og eiendomskrisen i 1990, en hjemmeprodusert overopphetet høykonjunktur og valg i nær fremtid. I verste fall ender det med en million bidragsavhengige i løpet av neste mandatperiode, mener nasjonaløkonom, storbyutreder og tidligere økonomisjef i Uppsala kommune, Hans Jensevik.
Utarming av velferdsstaten
Han mener Sverige hele tiden har slanket innholdet i samfunnskontrakten siden krisen på 90-tallet. Men samtlige av riksdagens partier har i alle år ført identitetspolitikk, og dette systemet har aldri blitt reformert. Gjennom alle år har de har lovet og gitt små politiske «presanger» til sine grupper, og pengene har blitt tatt fra andre samfunnsområder, hvilket er det samme som å utarme velferden, skriver Jensevik og nevner som eksempel innvandrere som plasseres ut i kommuner. Da disse forsørges av lokale sosialbidrag og staten roter med tilbakebetalingen, omprioriterer man f.eks. midler fra kommunens eldreomsorg.
Jensevik viser også til at offentlig sektor er en såkalt lavproduktiv sektor, som bare kan holdes inntakt gjennom stadige skatteøkninger eller tilstrekkelig høy økonomisk vekst. Hva skjer i land som allerede har høy beskatning?
Studera förvärvsfrekvensen i diagrammet nedan från 1985 till 1998, som dels visar läget åren före finans- och fastighetskrisen, dels åren under den med konsekvenserna av den. Under några år faller förvärvsfrekvensen 10 procent och 500.000 går ut i öppen arbetslöshet. Räntehöjningar tvingar folk sälja villor och bostadsrätter på fallande marknader. Höll nyligen ett föredrag om detta med resultat att äldre som var med då och drabbats hårt tog över och berättade för en förvånad yngre publik vad de varit med om.
Dagens läge har likheter med perioden före finans- och fastighetskrisen 1990, en hemmasnickrad överhettad högkonjunktur och val i snar framtid. Vid en inpassning av serien förvärvsfrekvenser ska 1989 jämföras med 2017, 1990 med 2018 och efter 1991 föll Sverige handlöst genom botten på lågkonjunkturen. Varför skulle det inte bli så nu igen? I så fall blir utvecklingen enligt frågetecknen. Det har hänt en gång. Även då pratades det hela tiden om mjuklandning. Inga ledande politiker och ekonomer vågade då, som nu, beskriva de välkända effekterna av denna typ av en ekonomisk kris.
Folk observerar direkt att förvärvsfrekvensen 2013 kommer in 4,4 procent lägre än 1985.
Flere trygdemottakere og færre skatteytere
Sverige har med andre ord mistet 4,4 prosent skattebetalere i løpet av 20 år. Pengene er i ferd med å ta slutt, konstaterer Jensevik. I verste fall vil 600.000 svensker blir arbeidsledige i neste mandatperiode. I tillegg kommer 400.000 innvandrere. Det vil si at en million skatteytere blir trygdemottagere. Folkehemmets forsørgningsbyrde blir stor og antallet skattebetalere som blir igjen i Sverige, blir urimelig fåtallige.
De demografiske endringene av Sverige er store og de går fort. Nesten 80 prosent av befolkningsveksten i Sverige skyldes innvandring, og innvandrerbefolkningen utgjør nå 18,5 prosent av det totale folketallet. I 2017 overgikk antallet syriskfødte innbyggere gruppen finskfødte, som siden 1940-tallet har vært den vanligste innvandrerbakgrunnen i landet. Kommunene som vokste mest i 2017 var storbykommunene Stockholm (14.142), Göteborg (7.399) og Uppsala (5.355). Disse kommunene samt Malmös kraftige befolkningsvekst skyldes utelukkende høye fødsels- og innvandringsoverskudd. Stockholm, Göteborg og Malmö har nemlig det største innenlands tilflyttingsunderskuddet.
Malmö: Problemer i kø
Sistnevnte har på relativt få år blitt en av Sveriges fattigste byer. Det har blant annet sammenheng med storstilt asylinnvandring, problemene med å få asylinnvandrere i arbeid, «hvit flukt» og påfølgende svikt i skatteinngangen. Den etniske segregeringen følges således av en økonomisk. Alle de svenske storbyene har nå høyere innenlandsk utflytting enn innflytting.
– Jag har ingen bra förklaring till det här, sier kommunestrategen i Malmö Erik Broman til Sydsvenskan.
Det skyldes sannsynligvis at man på offisielt hold ikke likte svaret man fikk den gangen man spurte og derfor ikke akter å gjenta spørsmålet. I 2005 opplevde nemlig Malmö stor utflytting og kommunen sendte spørreskjema til de utflyttede om årsaken. Konklusjonen var entydig: etniske svensker flyttet vekk pga andelen innvandrere og deres påvirkning på nærmiljøet.
Utviklingen i Sverige generelt og Malmö spesielt bør være av interesse for den norske befolkningen og da særlig Oslos innbyggere, ettersom det samme mønsteret så smått har begynt å vise seg der.
Oslo går i samme retning
I 2016 holdt Oslos rødgrønne byråd en finanstale som innevarsler dårligere tider. Oslos gjeldsbyrde ville stige fra daværende 71 prosent til svimlende 97 prosent i 2020 – på fire små år. I kroner og øre innebærer det en gjeldsøkning fra dagens 37,8 milliarder til 56,6 milliarder i 2020. I tillegg har Oslo et etterslep på pensjoner fra 2015 på cirka 6 milliarder. Vi snakker med andre ord ikke småpenger her.
Det er en varslet utvikling. Allerede i 2009 utarbeidet HRS rapporten ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten”, som langt på vei ligner et innvandringsregnskap. Det skjedde på bakgrunn av den daværende berøringsangsten som lå i skjæringspunktet økonomi–innvandring. Budsjettering er tross alt ett av de aller viktigste planleggingsverktøyene AS Norge og dets kommuner har. Som samfunn prissetter vi alt og alle, som for eksempel elever og pasienter, som vi igjen deler inn i mer spesifiserte grupper, nettopp for å kunne planlegge og budsjettere for fremtiden. Men når det kommer til den mest omveltende forandringen som har skjedd i Norge i vår tid – den rekordhøye og -raske innvandringen – er normalt budsjettarbeid av uransakelige årsaker blitt utlagt som inhumant.
Som Malmö vokser nemlig Oslo ekstraordinært raskt på grunn av innvandring og fødselsoverskuddet som er en følge av den innvandringsdrevne endringen av alderssammensetningen i befolkningen.
I 2011 tok HRS for seg Oslo kommune i rapporten Oslo kommune gjeldstynges. Finansavisen tok utgangspunkt i rapporten og konkluderte, slik også Brochmann-utvalget på selvstendig grunnlag gjorde på et senere tidspunkt i 2011, med at skatteevnen faller, mens sosialbudsjettet og gjelden vokser.
I Norge som i Sverige er den voldsomme befolkningsveksten innvandringsdrevet. I 2015 viste tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) at innvandring og personer med innvandringsbakgrunn har stått for all befolkningsvekst siden 2004. Den etnisk norske befolkningsandelen har derimot gått ned fra 85 til 77 prosent i samme periode.
Dramatisk forverring
– Dette betyr at den dramatiske forverringen av Oslo kommunes økonomi ser ut til å fortsette også etter 2014. I så fall kan Oslo kommune etter hvert få så høy gjeld at kommunen kan ende på en gjeldsgrad på over 100 prosent. Dette kan bety, dersom utviklingen fortsetter i samme spor frem mot 2030, at Oslo kommune etter hvert får så høy lånegjeld og så høye driftsutgifter at det umulig kan gå rundt. Det vil i så fall kreve en befolkning som både evner og har mulighet til å dekke kommunens utgifter. Hvis dagens rekordhøye innvandring fortsetter, og dagens innvandringsprofil i Oslo fortsetter som i dag, kan ikke kommunen legge slike forutsetninger til grunn. Når innvandrerbefolkningen har en sysselsettingsgrad som er så mye lavere enn hos befolkningen for øvrig, så burde det ikke overraske noen at de også har lav skatteevne. Dermed kan troen på økte skatteinntekter som en (enkel) løsning på Oslo kommunes store økonomiske utfordringer fortone seg som en urealistisk drøm, som dertil kan utvikle seg til et mareritt. Rett og slett fordi regningen kan bli for stor, skrev Rita Karlsen i 2011.
Slikt får konsekvenser. På oppdrag for Oslo kommune utredet konsulentselskapet Agenda Kaupang, spesialister på samfunnsanalyse, i 2013 befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser i tiden frem mot 2030. Utredningen konkluderer med at det totale investeringsbehovet ved en vekst i tråd med SSBs midtalternativ for den forventede befolkningsveksten, som altså ligger betydelig lavere enn den reelle veksten, vil beløpe seg til ca. 130 milliarder kroner frem til år 2030. Kommunens lånegjeld vil med dette øke fra 20.000 kroner til 107.000 kroner pr. innbygger de neste 14 årene. Hva de årlige netto driftsutgiftene angår, er de beregnet til å øke med 11 milliarder kroner i tiden frem til 2030 i fravær av tiltak.
Med så stor tilflytting skulle man kanskje tro at det enkelt ville la seg finansiere av økt skattetilgang, men så er det dette med hvem som flytter til og hvem som flytter fra, da:
En stor del av veksten i Oslo skyldes tilflytting fra utlandet. I forbindelse med et prosjekt for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om kommunenes samlede inntekter og utgifter for personer som utløser integreringstilskudd gjorde SSB kjøringer som viste skatteinngangen for disse personene. Skatteinntektene ble beregnet i forhold til år etter bosetting. Resultatet viste svært lav skatteinngang alle de fem årene integreringstilskuddet varer.
I mai 2015 viste tall fra SSB at de store byene vokser på grunn av innvandring, ikke fordi nordmenn flytter fra bygd til by. – Det er faktisk flere nordmenn som flytter fra de store byene enn til dem, skrev Klassekampen. For Oslos vedkommende har innvandringsbefolkningen økt fra 19 til 32 prosent på bare 15 år. I noen bydeler er andelen på mer enn 50 prosent.
Som i Malmö merkes det på skatteinngangen. Det tar ofte lang tid å få ikke-vestlige innvandrere – stort sett asylinnvandrere og familiegjenforente – i arbeid, eller de har lavtlønte yrker. Gruppen har også større trygdeforbruk enn den øvrige befolkningen.
Ingen vei utenom: innvandringen må reduseres og det raskt
Men kan ikke bare staten hjelpe den gjeldstyngede Oslo kommune, da?
Ja, den får tro det den som vil. Staten har nemlig sine egne økonomiske utfordringer å bale med. Norge AS står faktisk overfor så enorme utgifter de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Nye tall på eldrebølgen er offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040. De skal ha pensjon og pleie. Oslo har allerede et etterslep på denne fronten på 6 milliarder kroner. Nasjonalt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå kort sagt at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 – om fire år – hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.
Olje er ikke en ressurs vi kan trylle frem. Eldrebølgen er det heller ikke stort å få gjort med; et land har nå en gang den befolkningen det har. Men noe kan faktisk kontrolleres. Det er her den rekordhøye og -raske befolkningsveksten kommer inn i bildet. I motsetning til eldrebølgen er ikke den et slags naturfenomen som ikke kan styres politisk, slik mange innvandringsliberale foretrekker å fremstille det som. På ti år har innvandrerbefolkningen mer enn fordoblet seg, og ifølge SSB vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre i 2040. Av disse vil syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området. Legg til at selv ikke arbeidsinnvandring er lønnsomt nok til å demme opp for utviklingen, for SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at også arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp.
Det eneste som kan stanse eller snu utviklingen er følgelig en drastisk redusering av den omfattende innvandringen fra særlig ikke-vestlige land. Furet Værbitts oljesmurte økonomi har riktignok midler til å fortsette på samme kurs en stund til, men før eller siden går pengebingen tom. Vi er allerede på god vei og fra og med 2020 vil det bli merkbart for de aller fleste.
Fortsetter utviklingen som nå, vil Norge snart få samme problemer som Sverige. Og hva da?