Islam

Politiske partiers islamistproblem

Skandalen i Centerpartiet må være en vekker for alle politiske partier, mener Expressen i en lederartikkel som ikke legger fingrene i mellom. Akkurat nå er det Centerpartiet som får kritikk for å ha handlet for sent i forhold til representanter med innvandrerbakgrunns uspiselige holdninger, men andre partier har liten grunn til å godte seg. Det gjelder også for Norge.

Hvorfor handlet ikke lederen i Centerpartiet Annie Lööf før nå?, lurer avisen Expressen på i en leder.

I går ble Centerpartistene Ebtisam Aldebe og Hasan Fransson ekskludert fra partiet etter skandale-dommen i Solna, der de to var meddommere og regelrett fremmet et parallellt rettssystem. Begge har blitt oppfordret til å frasi seg oppdraget som meddommere, hvilket Fransson etterkom i går ettermiddag.

Mangfold for enhver pris

Saken har riktignok blitt aktualisert av Solna-dommen, men Centerpartiet har kjent til Aldebes holdninger i over ti år uten å reagere. Da Centerpartiet stilte henne opp som kandidat til den svenske riksdagen i 2006, tok hun åpent til orde for særlover for muslimer innen familierett. Sharia-lover er sterkt kvinnediskriminerende og en innføring ville bety at muslimske kvinner i Sverige ville arvet mindre enn menn og stilt svært mye dårligere enn menn ved skilsmisse og omsorgsrett for fellesbarn.

Til tross for dette har altså Centerpartiet funnet det passende å gi henne oppdrag som meddommer i tingretten og representant i sosialnemnden i Solna. Expressen mener at årsaken til at partiet har sett gjennom fingrene på Aldebes islamisme trolig er behovet for større mangfold blant representantene.

Det er derimot vanskelig å tenke seg at en politiker med etnisk svensk bakgrunn skulle kunne avvike så mye fra partilinjen og likevel få oppdrag etter oppdrag.

Det er for øvrig grunn til å minne om at den beryktede islamisten Mahmoud Aldebe (bildet, nederst til høyre), Ebtisam Aldebes ektemann, også hadde tilhold i Centerpartiet, som nominerte ham som kandidat til riksdagen. Han ble rikskjendis i 2006 da han skrev det famøse brevet hvor han krevde særlovgivning for muslimer i Sverige og øvrig tilrettelegging for islam. Fra midten av 90-tallet og frem til da hadde imidlertid samarbeidet mellom Centerpartiet og Aldebes Sveriges muslimske råd (SMR) fungert aldeles knirkefritt. En journalist i Svenska Dagbladet retter oppmerksomheten mot en artikkel i samme avis i 1995, hvor Aldebe roser Centerpartiet for samarbeidet og for å ha lært SMR om «svenske foreningsteknikker».

Dette til tross for at Aldebe tok åpent til orde for en ny blasefemilov i den hensikt å innskrenke ytringsfriheten i 1995 og i 2003 oppfordret folk til å stå opp for de to onklene som «æresmyrdet» Pela Atroshi. I et brev til justisministeren hevdet han at dommen mot onklene var et resultat av en «politisk, polisiær og massemedial konspirasjon», hvis formål var å oppmuntre jenter med innvandrerbakgrunn til å «gjøre opprør mot familiens tradisjoner og religion».

I 2006 tok han altså til orde for innføring av Sharia-lover i svensk lovgiving. Aldebe forlot partiet frivillig i 2010, da han mente seg «diskriminert og forulempet fordi han hadde islamske verdier.»

Særordninger for muslimer

Norske partier har heller ikke vært helt fri for politikere som foreslår særordninger for muslimer innen familierett. I 2007 tok daværende SV-politiker Reza Rezaee til orde for opprettelse av et religiøst meklingsråd i tillegg til norsk lov. Dette skulle foregå som et samarbeid mellom det nå diskrediterte Islamsk Råd Norge (IRN) og domstolene, angivelig for å gjøre det lettere for muslimske kvinner å få skilsmisse i de tilfeller hvor mannen nekter.

Rezaees innspill ble ikke fulgt opp av mediene, til tross for at toneangivende representanter for SV tidligere blankt hadde avvist tilsvarende forslag. Da Kommunaldepartementet, ledet av daværende statsråd Erna Solberg (H), luftet tanken om et shariaråd i 2003, kalte SVs Inga Marte Thorkildsen forslaget absurd, og la til at forslaget innebar å lefle med mørke, reaksjonære krefter.

I 2006 skrev politisk rådgiver for SV, Elin Bakke-Lorentzen, at SV aldri vil imøtekomme islamistiske krav som bryter med kvinners rettigheter. Det hører med til historien at kommunalpolitisk talsmann for SV, Rolf Reikvam, svarte like raskt som kontant over telefon på mitt spørsmål om Rezaees forslag i 2007: «– Det er helt uaktuelt for SV å gå inn for noe slikt, da SV er sikre på at dette ikke vil styrke kvinners rettigheter», nærmest ropte han inn i røret, og la engasjert til at SV sentralt heller ikke kunne se at det på noen måte skulle være behov for noen religiøs mekling ved anvendelse av gjeldende lovgiving i Norge.

Rezaee fikk likevel forbli i SV til han sluttet i protest mot partiets utenrikspolitikk i 2009. I dag sitter han i bystyret som representant for partiet Rødt.

Noe jævla orden får det være

Solna-skandalen – hvor partitopper av alle ting så seg nødt til å gå offentlig ut med en forsikring om at Centerpartiet ikke støtter Sharia-lover – har utløst en viss skadefryd i andre partier, mener Expressen. Det har de i så fall ingen grunn til, for det samme problemet finnes hos flere av dem.

Moderaterna har hatt en riksdagspolitiker som mener at menn har rett til å slå sine koner. Koner i flertall, for Abdirizak Waberi (bildet, øverst til høyre) støtter muslimske menns angivelig guddommelige rett til å ta seg fire koner. Miljöpartet har hatt en boligminister – Mehmet Kaplan (bildet, nest øverst til høyre) – som deltok på møter med den islamistiske og sterkt antisemittiske organisasjonen Milli Görus, og måtte gå av i 2016. I tillegg hadde de kandidaten Yasri Khan (bildet, nederst til venstre), som i likhet med Kaplan kom fra den heller tvilsomme organisasjonen Svenska Muslimer för Fred och Rättvisa, som måtte forlate partiet da det ble kjent at han nektet å håndhilse på kvinner. Flere i partiledelsen visste dette fra før, men reagerte altså ikke før det ble oppstyr i pressen. Socialdemokraterna har hatt en styreleder, Adrian Kaba, som legitimerte jødehat og antisemittiske konspirasjonsteorier og måtte gå av som ordfører for en dialoggruppe som «skulle øke forståelsen mellom ulike religiøse grupper i Malmö».

Expressen konstaterer at alle skandalene har én ting til felles: partiledelsen har visst om de forskjelliges synspunkter, men ikke oppfattet det som noe problem før mediene begynte å stille spørsmål. Man konstaterer at Nalin Pekul hadde rett da hun for noen år siden skrev:

– Den sperren som normalt forhindrer partiene i å stille inkompetente eller moralsk tvilsomme personer på valgbar plass på listen, later ikke til å fungere når det gjelder mennesker med innvandrerbakgrunn.

Det er derfor ikke riktig tidspunkt for hånlatter fra andre partier, for det er mange partisekretærer som har en hjemmelekse å gjøre før høstens valg, mener Expressen og avslutter med følgende grausamme salbe:

«Å lukke øynene for at kandidaters synspunkter står i skarp motstrid til partiprogrammet er identitetspolitikk av verste sort. Noe jævla orden får det være i et parti!»

Hvis Europas etablerte partier vil ha igjen velgerne sine, bør de nok fremover tenke seg litt bedre om når det gjelder hvem og hva de går til sengs med.