Innvandring

Professor med eksplosiv bok om Norges skjebnetid

"Eliten" har avviklet Norge som nasjonalstat gjennom innvandring og islam. Konsekvensene på sikt av det dramatiske eksperimentet er høyst uvisst. Dette hevder professor Terje Tvedt i en bombe av en bok om nyere norsk historie.

Jeg kan knapt erindre sist jeg leste en bok som har gjort dypere inntrykk på meg. Terje Tvedts ferske bok Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat til flerkulturell stat, er et regelrett jordskjelv om et Norge som ble strukturert om fra å være en solid og svært homogen nasjonalstat – hjemmet for nordmenn og kristendommen – til å bli et sted for Allah, og alt og intet, en såkalt «multikulturell stat».

Denne dramatiske omstruktureringen av samfunnet skjedde i løpet av om lag 50 år. Dens utgangspunkt falt sammen med at Norge gikk ut i verden på 60-tallet for å bli en humanitær stormakt, samtidig som folk i de samme landene vi ga bistand til, startet vandringen til det lille landet lengst nord på nasjonalstatenes kontinent, Europa.

Paradokset er ikke minst derfor at Pakistan var landet som mottok flest av våre skattekroner i startfasen på Norges debut på den internasjonale bistandscenen, samtidig som pakistanere var den største gruppen i tredje verden som på samme tidspunkt tok seg til Norge.

Fra Bjørnsons Norge til et universelt Norge

Globalhistorie er Terje Tvedts spesiale, og professoren har levert en grundig analyse av hva som på 1800-tallet skapte Bjørnstjerne Bjørnsons norske (-ste) nasjonalstat, den sosiale samfunnsbyggingen som preget det første halve århundrets 1900-tall, deretter 60-tallets gryende internasjonale gjennombrudd, som endte med demonteringen av nasjonalstaten. Nasjonalstaten ble erstattet med den multikulturelle staten.

Professor Terje Tvedt. Foto: Lisbeth Michelsen.

Norge har derfor ikke lenger en «leitkultur»; en ledende kultur. Norsk kultur er avskiltet. Alle verdiene i samfunnet vårt er gjort til universelle. De tilhører hele verden. Menneskerettigheter er den nye bibelen, og kristendommen har på ingen måte noen forkjørsrett i landet som ble kristnet for 1 000 år siden. Hinduismen, islam og kristendommen er like gode størrelser. Alle religioner bunner i grunn på samme verdier. Alle religioner har vært med på å utvikle de universelle menneskerettighetene, de universelle verdiene, lyder de politiske ovasjonene, nedfelt i et vell av Stortingsmeldinger og NOU-er (Norsk Offentlig Utredning) om innvandring og integrering fra 70-tallet frem til i dag.

Tvedt har pløyd dem alle, og han har full kontroll på hvilket tankesett som har passert – med akklamasjon – det ene Stortinget etter det andre. 

«Den norske staten fulgte i hele perioden en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som erklært ideal og mål.»

Folket skal oppdras

Blant annet derfor kan Tvedt konstatere at det ikke lenger finnes norske verdier, norsk kultur. Norske verdier, norsk kultur, ble ikke minst avviklet under Gro Harlem Brundtland av et utvalg som forfattet NOU-en «Opplæring i et flerkulturelt Norge». Her «avskrives» norsk kultur, eller «de norske og europeiske verdiene som noe å bry seg om», skriver Tvedt. I utredningen på 207 sider nevnes ikke disse norske/europeiske verdiene overhodet, samtidig som to nyord introduseres: Rikskultur og sentralkultur.

Rikskultur ble definert slik:

et sett felles normer, verdier regler og prosedyrer som må fines i et levedyktig pluralistisk samfunn, og som må respekteres av alle. Rikskulturen settes sammen i en politisk demokratisk prosess og nedfelles i lærerplaner (sic!).

Sic! er ført i pennen av Tvedt selv. Folket skulle altså oppdras.

Samme statsminister, altså Brundtland, sa for øvrig i nyttårstalen året før, i 1994, at OL (på Lillehammer) ga Norge en fantastisk mulighet til å vise verden «ikke bare gode idrettsprestasjoner, men også norsk gjestfrihet og norsk kultur».

I dag kan ikke en kulturminister – og vil heller ikke klare – å definere hva norsk kultur er, mener Tvedt.

Ja, vi alle husker mageplasket om «pinnekjøtt og kålrotstappe» i desember 2012 fra topphold i Ap, for ikke å snakke om da dagens kulturminister tok på seg bunaden på julaftenen i fjor og slik ville slå et slag for det som er typisk norsk.

-Du trenger ikke å gni det norske i trynet på folk, svarte Høyres Heidi Nordby Lunde sin egen statsråd.

Kong Haralds dødsstøt

Den siste spikeren i nasjonalstatens likkiste, stod landets overhode for i Slottshagen 1. desember 2016. Kong Haralds historiske ord «rørte et helt folk», i henhold til en åpenbart svært rørt VG-redaksjon og resten av MSM:

Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. (…) Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser. (…) Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

 Norge er altså alles stat. Norge er like mye Allahs stat som de kristnes stat.

Forstår politikerne alvoret?

Demonteringen av norsk kultur og Norge som nasjonalstat, erstattet med et vell av etnisiteter i et uoversiktlig multikulturelt samfunn – ja, et samfunn uten et felles lim -, er et eksperiment i (ny) samfunnsbygging som vi ikke vet konsekvensene av, advarer Tvedt. Skjønner politikerne hvor omfattende eksperimentet er på en rekke samfunnsnivå? Hvilket annet land kjenner vi der stadig flere etniske minoriteter vandrer inn og der staten av prinsipp ikke vil favorisere et verdisystem fremfor et annet?

Tvedt spør videre: Dersom verdier er universelle, ja, da mener vel alle andre også det, eller det er bare et tidsspørsmål før de gjør det. Nettopp dette tankesettet møtte vi i HRS hos politisk topphold allerede på begynnelsen av 2000-tallet. Tiden jobber automatisk for integreringen: 2. generasjon – de som fødes her – de blir som oss. Det var ikke minst denne kulturutslettende holdningen som førte til at den såkalte integreringen i stort monn havarerte blant ikke minst store muslimske grupper. 

Og; hvis det er slik at alle i bunn og grunn har de samme verdiene (eller vil få det), hvordan forklarer man da terror i dagens Europa? At «vi» har vært slemme mot «dem»? Tvedt spør. Han får neppe fornuftige svar fra politisk ledelse.

De strippes nådeløst

Boken avkler nådeløst uforstanden som har dominert akademikere – som ikke forstod sin samtid, som ikke kan internasjonal historie og nasjonsbygging. Boken stripper Kirken for troverdighet, som bevisst stod med luen i hånden i møtet med islam. Kirken har gjennomgående opptrådt totalt kritikkløs overfor en ureformert ørkenreligion/-ideologi. Kirken øynet nemlig muligheten for en ny renessanse for sin tro, en vitalisering av kristendommens innflytelse i et Norge preget av den sekulariserte moderne tiden og stadig mindre religion. Med det sterkt misjonerende islam som entret det norske huset, håpte Kirkens ledere at også den skulle trekke til seg nye troende og gjenreise makt.

Så lite kjente de til islam? 1 400 års kamp med omgivelsene sine, ikke minst kamp mot de kristne, som pågår her og nå i eksempelvis Midtøsten, kristenhetens vugge.

For ikke å snakke om Tvedts gjennomgang av leder- og kommentarartikler gjennom årene i sentrale norske aviser. Om islam. Tvedt knuser enhver som vil prøve å fremme påstander om at muslimer/islam har blitt møtt med «kritikk, stereotyper og fiendebilder». Tvert om er bildet totalt motsatt. Det har vært den rene festen av et knefall for islam – på alle sentrale samfunnshold:

«Det politiske lederskap, alle partier, alle medier, ja, så å si hele nasjonen, tok oppgaven med å advare mot fiendebilder svært alvorlig, og i kulturmøtenes lange historie står det kristne Norges holdning til den muslimske innvandringen under det internasjonale gjennombruddet frem som et bemerkelsesverdig øyeblikk av humanitet og godvilje.»

Hvordan vil «de» møte boken?

Det er for øvrig ikke første gang Tvedt legger seg ut med rådende myter og uforstand. Han evner nemlig det som så få andre akademikere evner: Å følge fakta, fornuft og samvittighet. Nettopp derfor er resultatet dette: Tvedt dokumenterer at fornuften rett og slett tilhørte en annen planet de siste 50 årene da Norge møtte verden – på hjemmebane såvel som bortebane. Ingen sentrale samfunnsinstitusjoner hadde magemål. Og det kan fremdeles den dag i dag ikke bli nok godhet. Derfor kan det heller ikke komme mange nok enslige unge menn fra et land som Afghanistan til Norge. «Lederskapet», enten det sitter på Stortinget, i Akersgata eller på Blindern, har for lengst solgt ut kalkulatoren såvel som ånden fra opplysningstiden.

Tvedt har leverte årets viktigste bok. Jeg er ikke i tvil om akkurat det. Den er brutalt ærlig. Den er også et verdifullt oppslagsverk for oss som er opptatt av vår nære historie og hva som faktisk ble sagt og gjort. Boken er en gjennom-dokumentert beretning som vil bli stående som en påle for ettertiden over de alvorlige, irreversible endringene politisk ledelse i tospann med mediene og toneangivende akademikere tvang igjennom. Uten å spørre folket.

Enten det var en regjering ledet av Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch eller Kjell Magne Bondevik, talte Stortingsmeldinger og NOU-er om innvandringen stort sett samme språk. Det var kulturrelativismens og globaliseringens gjennombrudd. Det var tiden for nasjonal selvutslettelse. Mange har derfor gode grunner til å vende boken ryggen.

De raserte 1 000 års nasjonsbygging på 50 år.

De avviklet Norge.

Norge er ikke mer.

Norge er Allah, og alt og intet.

Vår skjebne er høyst uviss.

Bestill boken her.