Tore Lindholm har vært tilfreds med den norske dvaletilstanden, der vi egentlig ikke har verken visst hvilke verdier som er umistelige, ei heller hvem som står for hva. Norge har dessverre gått inn i en polariserende tid etter at hijab- og blasfemi-saken, ifølge Lindholm.
Vi på vår side vil nok heller si, som Aftenpostens Harald Stanghelle formulerte seg under Muhammedkrisen i 2006: ”Det finnes øyeblikk i historien da konfrontasjon er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.”
Hvis ikke ytringsfrihet og likestilling (med mer) er avgjørende for frihet og velferd, hva er da verdt å kjempe for?
Tydeligvis er det for Lindholm og co langt viktigere å kjempe for at barn født av troende muslimer, skal innpodes med religiøst tankegods ikke bare i moskeen og hjemmet, men også i skolen. At dette nå er en kampsak for Norsk senter for menneskerettigheter, er langt fra sjokkerende. Det føyer seg naturlig inn i mønsteret i våre intellektuelle institusjoner. Kampen mot kapitalismen og for arbeiderklassen er avblåst. Nå gjelder kampen for religiøs vekkelse – altså for islams inntog på samfunnets arenaer – og for den nye ”undertrykte” gruppen, de som tilfeldigvis (eller uheldigvis, vil noen si), er født i muslimske sirkler – og der skal de forbli, hvis vi skal følge resonnementet til Lindholm og hans kumpaner, som blant andre er Lena Larsen. Vi spør: Når skal de bruke sine hoder på religiøs undertrykking av muslimske kvinner, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, unger som forsvinner ut av landet til forhold de selv aldri hadde utholdt en eneste dag?
Hed islamdebatt i Norge hos dr.dk