Det gjentas stadig: «Det kommer nå så få til Norge, at vi har råd til å ta imot flere.»
Et slikt utsagn er navlebeskuende og korttenkt. Det kommer tusener til Europa i gjennomsnitt hver uke. På årets første fire uker er det sjøveien blitt registrert i underkant av 7.000 ankomster, mens nærmere 250 er meldt savnet eller døde, melder International Organization for Migration (IOM). Flest er kommet til Italia (over 4.000, mange er pakistanere), deretter følger Spania og Hellas. I 2017 kom det nærmere 179.000 over Middelhavsrutene, i gjennomsnitt i underkant av 3.500 i uken, der det i januar dette året kom litt i underkant av 6.000.
Så selv om det kommer færre enn det gjorde under folkevandringskrisen i 2015, er det på ingen måter stoppet opp. Destinasjonslandet Norge kan tillate seg å tro det, men vi i nord høster hovedsakelig fruktene av de kontrolltiltak europeiske land sørover har iverksatt. Kontrollene innebærer også at disse landene ikke lenger opererer som transittland i en slik skala som de gjorde før. EU-kommisjonen på sin side har bevist at de ikke evner og makter å kontrollere Europas yttergrenser, så deres tiltak er hovedsakelig relokalisering av migrantene. Dette selges inn som «solidarisk forpliktelse».
Ved å delta på relokaliseringsprogrammet er Europa bare med på å opprettholde et system som «alle» ser ikke fungerer. Migranter som sniker seg inn kan honoreres med opphold, samtidig med at de utgjør en betydelig kostnad uavhengig av opphold eller ikke. Kostnaden handler heller ikke bare om penger, men også om økt kriminalitet og generelt økt utrygghet. Sistnevnte handler ikke minst om alle de tusenvis av migranter i Europa som har «forsvunnet», det vil si gått under jorda.
Likevel fortsetter vi med samme politikk. Men ettersom flere og flere begynner å forstå at det er en betydelig forskjell på en asylsøker og en kvoteflyktning, lander stadig flere på at «det mest rettferdige» å ta imot er kvoteflyktninger. Ja, det er det mest rettferdige, men det er ikke rettferdig nok.
Kvoteflyktningstatus
Ingunn Bjørkhaug, forsker ved Fafo/stipendiat NMBU, skrev i går en kronikk på NRK Ytring hvor hun slår fast det selvfølgelige: Det koster også å bli kvoteflyktning. For én ting er alt jukset med asylsøknader (på slutten i denne saken lister vi opp en rekke eksempler i Norge), som også NRK har avdekket med salg av falske asylhistorier (lenke i Bjørkhaugs kronikk), men det er vel heller ingen som lar seg overraske over at det samme jukset er å finne blant flyktninger? Money talks, as usual.
Bjørkhaug sammenligner det med å få status som flyktning som «et attraktivt karrieremål». Det peker tilbake på systemet, under ledelse av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er organisert med en rekke intervjuer og kriterier for utvelgelse. Denne kriterielisten utvides for øvrig stadig. Bjørkhaug viser til UNHCRs definisjon av sårbare: alvorlig syke, torturoverlevende, enslige forsørgere, enslige mindreårige, funksjonshemmede, politisk forfulgte, statsløse palestinere, kvinner utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold og LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Man kan undres: Hva mangler her? De med hårtap og overvektige, kanskje?
Om man nå har kommet inn under en eller flere av disse kriteriene, så skal sårbarheten verifiseres gjennom en rekke intervjuer. Det hele praktiseres som en «terskel, kø, skranke-teori»: Du skal over terskelen for i det hele tatt å makte å be om hjelp (kanskje ukevis med vandring), du skal beherske å stå i køen for intervju (det kan ta lang tid) og når du kommer frem til skranken skal du evne å fremme din egen sak. Det er som Bjørkhaug sier: En konkurranse som neppe de svakeste klarer. Så allerede her har de mest hjelpetrengende falt fra eller aldri kommet til.
De som behersker UNHCR-systemet best, er de ressurs- og pengesterke. De kan, eller har kjøpt, spillets regler og de vet hvordan de skal oppføre seg. Og husk så at spillets regler handler ikke bare om hvordan praksisen er i UNHCR, men også om mottagerlandenes gjeldende politikk på feltet. Alt for mange naive politikere tror at folk i flyktningleire, eller asylsøkere for den saks skyld, er totalt uskyldige og ikke minst, helt ærlige. Men de ressurs- og pengesterke vet hva som skal til. De selger seg inn som de mest sårbare. Rått og kynisk kan de tråkke over de mest hjelpetrengende.
Så kommer neste poeng i Bjørkholts kronikk: Dette systemet passer som hånd i hanske med at mottagerlandene ønsker de mest integrerbare. Igjen faller de mest hjelpetrengende fra.
Kvoteflyktningsystemet fungerer altså heller ikke etter intensjonene, som igjen sier det meste om det råtne asylsystemet: At folk reiser halve verden rundt, tar seg inn i et europeisk land og hevder «sin rett» til asyl – og der det er landene hvor vedkommende gjør seg til kjenne som sitter med bevisbyrden om behov for beskyttelse eller ikke.
Men taktisk var man når «asylsystemet» ble solgt inn. For begrepet «asyl» er knyttet til Flyktningkonvensjonen.
Asylsøkere kuppet flyktningers rettigheter
Flyktningkonvensjonen ble vedtatt i FNs generalforsamling i 1951 og ratifisert av Norge i 1952. Den trådte i kraft i 1954. Konvensjonen ble utarbeidet av FN i kjølvannet av 2.verdenskrig og var også en videreføring av flere tidligere internasjonale avtaler om flyktningers stilling, spesielt Menneskerettighetserklæringen fra 1948. Ifølge FN-sambandet garanterer Menneskerettighetserklæringen flyktninger retten til å søke opphold i et annet land, men det forelå ingen plikt for andre land til å ta imot flyktninger. Hensikten med en egen konvensjon om flyktninger var derfor å pålegge mottakerlandene en slik plikt – men ikke nødvendigvis som varig opphold, faktisk tvert om.
Flyktningkonvensjonen er en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Konvensjonen inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men pålegger altså ikke statene å gi beskyttelse, selv ikke for dem som faller inn under flyktningdefinisjonen. Slik beskyttelse omtales som folkerettslig asyl, så veien var nok ikke lang for asyllobbyen å definere dem som ikke falt inn under flyktningkonvensjonen navnet «asylsøker». Det endte med at «alle har rett til å søke asyl». Samtidig er ikke folkerettslig asyl noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Asylretten er en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet eller dratt fra. Den enkelte flyktnings (og asylsøkers) rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning. Men her har jo EU/EØS tatt «grovt for seg».
I Norge skjedde det for øvrig noe underlig i 2010. Inntil da hadde Norge skilt mellom asylsøkere og flyktninger. Men dette året ble det bestemt at hvis en asylsøker fikk opphold i Norge, så skulle vedkommendes status gå fra asylant til flyktning. Det var endring som fikk betydelig konsekvens, da nettopp flyktninger hadde særrettigheter som asylanter ikke hadde. Disse særrettighetene var nedfelt ut fra erkjennelsen at flyktninger ikke var/er like ressurssterke som asylanter. Med flyktningstatus fikk derimot alle de samme rettigheter. HRS har siden prøvd å få en politisk forklaring på denne endringen, uten å lykkes. Vår teori er at dette «taktiske» skiftet ble gjort for å få raskere bosetting i kommunene: Folk flest har mer sympati med flyktninger enn med asylanter.
At retten til asyl er overlatt til hver stats interne lovgivning, nå også i samsvar med de avtaler og konvensjoner som EU til stadig hoster opp, korresponderer også med at en rekke land, herunder Norge, har vedtatt en kvote for flyktninger, det vil si i hovedsak de som anerkjent som flyktninger UNHCR. De antatt mest sårbare, det «mest» rettferdige. Det er denne kvoten politikerne i vår andedam hvert år skal overgå hverandre med, da for å vise hvor godhjertet de er.
«Rettferdig» er relativt
Forutsetningene for flyktningsystemet har endret seg dramatisk siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt for over 60 år siden. Kravet om andre lands moralske plikt til å hjelpe mennesker på flukt støtter nok mange, men da snakker vi om reelle flyktninger og at det finnes langt bedre måter å hjelpe på enn å gi opphold til noen få i Norge. Flyktninginstituttet, og da spesielt asylinstituttet, har utviklet seg til et redskap for folkevandring, ikke minst for en bedre økonomisk tilværelse i et annet land.
Mens flyktningkonvensjonen baserte seg på erfaringer fra 2.verdenskrig, der personer på flukt typisk søkte tilflukt i nærmeste trygge land og av midlertidig karakter (de fleste ønsket å returnere til hjemlandet når det var mulig), er dagens flyktning- og asylinstitutt av en helt annen karakter. Forventningen er at kvoteflyktninger gis permanent opphold, og siden asylanter er blitt definert som flyktning ligger samme forventning til dem. Deretter søker de samme gjerne om opphold for resten av familien på familiegjenforening (typisk ektefelle og eventuelle barn, eventuelt foreldre og eventuelle søsken). I realiteten må asylinnvandringen kunne defineres som en velferdsinnvandring – på bekostning av flyktninger. Og de mest hjelpetrengende flyktninger klarer kanskje ikke engang å komme seg til en UNCHR-leir. Er det mest rettferdig?
Husker noen operasjonen «Aphrodite»? Den ble gjennomført før folkevandringen tok til i 2015, og skulle således vært en oppvåkning for Europa og Norge. Operasjonen ble gjennomført på slutten av 2012 av norsk politi i samarbeid med 27 EU-land. Hensikten var å undersøke reiserutene til migranter uten lovlig opphold i Europa. Det ble stipulert at omkring 8 millioner (!) personer uten lovlig opphold var på reise gjennom Europa, men Schengen-samarbeidet (som tillater fri ferdsel av borgerne som er med i samarbeidet og utenlandske statsborgere med oppholdstillatelse eller besøksvisum til Schengen-området), gjorde det vanskelig å ha oversikt. 12 norske politidistrikter deltok og gjorde kontroller ved flyplasser, veier og havner i operasjonen. I løpet av kontrollene i to uker i november dette året sjekket politiet ekstra nøye 55 personer, som utgjorde 13 prosent av ankomstene. For Norges del var resultatet entydig: De fleste kom til Norge fra andre EU-land, som tilsa at de egentlig skulle søkt asyl i et annet land (etter Dublin-forordningen). Halvparten kom med buss og de fleste av turene var organisert. Nesten uten unntak hadde de falske dokumenter eller var uten identitetspapirer, hvilket ikke var spesielt overraskende da rundt 95 prosent av asylankomstene til Norge skjer uten ID-papirer.
Uetisk
«Vil det være uetisk av Norge å ta imot flere flyktninger?». Spørsmålet ble stilt til statsråd Sylvi Listhaug på Politisk kvarter (NRK 1. februar). Bakgrunnen er at Listhaug etter Afrika-turen mente det var mer etisk å hjelpe folk i nærområdene enn å hente dem hit. Programlederen prøver med spørsmålet å få Listhaug til å innrømme at hun er på kollisjonskurs med regjeringserklæringen, som nettopp sier at Norge skal ta imot flere flyktninger. Mottak av flere flyktninger har Venstre klart å få inn i plattformen, da partiet og Trine Skei Grande er hellig overbevist om at å hente flest mulig til Norge, og da dem som trenger det mest, er en etisk god flyktningpolitikk.
Men det er ikke det. Det er kanskje det mest etiske av alt det uetiske som foregår, men hvorfor vil Venstre – og nå Regjeringen – bidra til å opprettholde et uetisk system? Svaret til Listhaug burde vært klart og konsist: Ja, det er uetisk. Det etiske er å hjelpe flest mulig i nærområdene. Det etiske er å få mest mulig ut av pengene. Det vil nok Venstre også etterhvert innse.
Samtidig kan FrPs Bærekraftutvalg (fra 2013), ledet av avgåtte justisminister Per-Willy Amundsen, smykke seg med nok en seier. I Jeløya-plattformen heter det at Regjeringen skal «Bidra til å forebygge konflikter og behov for migrasjon gjennom sterk internasjonal innsats, og koble Norge sterkere på de europeiske prosessene for et felles europeisk system som også kan innebære etablering av felles asylsentre utenfor EU og styrking av Schengenlandenes yttergrense.» Det er helt i tråd med Bærekraftutvalgets «sjokktiltak», som i dag altså er et gangbart tiltak for Europa og også for partiet Venstre. Uten tvil har godhetsindustrien blitt innhentet av virkeligheten, og det kan gi millioner av flyktninger håp.
Så er det å håpe at flere tenker seg godt om før de legger ut om det «mest rettferdige» i flyktning- og asylpolitikken.