Islam kan være mye rart. I sin beste form; en spirituell kilde til glede, trøst og støtte for de troende. I sin verste form; en totalitær, undertrykkende og kvinnefiendtlig herrefolksideologi med politiske ambisjoner. Muslimer finnes da også i alle avskygninger.
Den spirituelle delen er det få ikke-muslimer, sekulære muslimer eller andre som har noen problemer med, den siste varianten er det beklageligvis mye verre med. Og det er den, dens utslag og hva den gjør med våre samfunn debatten i all hovedsak handler om.
Kombinert med en viss gruppe troendendes påfallende offermentalitet og manglende selvinnsikt, utgjør den i dag et betydelig problem i Europa. Denne gruppen troende støtter ikke nødvendigvis den aktuelle islamtolkningen, men de vanskeliggjør debatten, i tillegg til at de indirekte støtter tilhengernes syn på at kritikk av islam er irrasjonelt og hatefult, for ikke å nevne blasfemisk, hvilket i noen tilfeller får dødelige konsekvenser. For i stedet for å ta selvkritikk på egen religions vegne og innse at majoriteten i Europa har gode, rasjonelle grunner til å mislike islam og noen av dens utslag, skylder man heller på alt og alle andre – å peke på ukjente «krefter» er populært – eller tyr til konspirasjonsteorier for å forklare folks negative syn på egen religion.
En Facebook-debatt hos gruppen Senter for sekulær integrering illustrerer den lite konstruktive tankegangen. Religionsviter Osamah Rajpoot har nemlig funnet forklaringen på folks stigende bekymring og voksende motvilje mot islam. Trodde du det var resultatet av for eksempel de siste 20 årenes terroraksjoner, groteske utmeldinger fra tilreisende – invitert av det som passerer for moderate moskèer og organisasjoner – hatpredikanter og kvinnehatere, rekken av problematiske holdninger og påfølgende adferd i visse muslimske miljøer, selvsegregering, åpenlyst jødehat og aggressive islamiseringsforsøk av det offentlige rom?
Nå nei, du! En pengesterk islamofobi-industri lusker nemlig i kulissene. Rajpoot legger ut:
Skummel artikkel om den voksende islamofobi-industrien, som genererer flere tiltalls millioner dollar.
Deres mål er å spre anti-islamsk ideologi til sentrale politiske maktsentra i den vestlige verden. Deres mantra bygger rundt løgen om den evige konflikten mellom islam og vesten.
Lurer på hvor dypt dette islamofobinettverket stikker i norske islamkritiske miljøer?
Since 2001, a group of shadowy groups and individuals have spent millions to disseminate misinformation about Muslims into the mainstream media, body politic and public consciousness. The objective? Provide political cover for both the US’s war on terror, and Israel’s war on Palestinians.
Yasmine Taeb, co-author of the new report, Fear, Inc. 2.0: The Islamophobia Network’s Efforts to Manufacture Hate in America, said in a recent interview that “since 2001, there has been over $57 million that’s been contributed to this fear-mongering, anti-Muslim, anti-Islam organisations by eight very wealthy donors.”
Akkurat – følg penga!, som en av Norges mest kjente konspirasjonsteoretikere Kari Jaquesson ville sagt. Det ligger nemlig helt utrolig mye penger i å påpeke at islam har en del problematiske sider og at islamismen er en farlig, totalitær og svært voldelig ideologi. I tillegg gir islamkritikk masse ros og anerkjennelse. Jepp, det er prisdryss, festmiddager, skoleturneer og tildeling av fete sjekker i et enda kjør. Noen europeiske og amerikanske islamkritikere blir forresten ekstra begunstiget: de får tildelt 24/7 livvakter av staten og slipper således å gå alene noe sted resten av sitt liv. For noen heldiggriser!
Uheldigvis måtte yours truly le av konspirasjonsteorien og blandet seg følgelig inn i debatten med en kort opplysning at det skumle nettverket ikke stikker så veldig dypt i «det norske islamkritiske miljøet»; vi får ikke en gang julekort fra dem. Personlig har jeg heller ikke sett snurten av en e-post fra noen av personene på listen i de 12 årene jeg har vært offentlig islamofob. Rajpoot har imidlertid svar på innvendingen: – Vel, Hege har hatt mye kontakt med Ayyan Hirsi Ali. Hun er klassifisert som aktivist i dette nettverket. Hege har også omtalt henne i veldig positive ordlag, som «vår største europeer».
– Ja, og…? Jeg skriver også mye om Hirsi Ali og i likhet med Hege skyldes det Hirsi Alis person, rolle og forfatterskap, ikke noe «nettverk», svarer jeg.
Men det burde jeg ha skjønt: man trenger selvsagt ikke å være med i nettverket for å være med i nettverket da, vet du! Ifølge vår venn Rajpoot er det pengesterke nettverket og industrien en realitet, og alle vi som oppfatter deler av islam som en trussel mot det åpne, liberale og likestilte demokratiet er medlemmer hva enten vi er medlemmer eller ikke:
– Hege, i likhet med disse folka, presenterer islam som en eksistensiell trussel mot vesten. Stemmer ikke det? Man trenger ikke være med i nettverket for å dele deres ideologi.
Det er med andre ord den vanlige, behagelige posisjonen litt for mange «offisielle» muslimer inntar stilt overfor islamkritikk/kritikk av muslimers verdier og holdninger: alt er alltid alle andres skyld. Gad vite om de og deres støtter noengang vil innse hvor ekstraordinært usympatisk denne umodne holdningen i realiteten fremstår for andre voksne?
Så vi får gi det med teskje nok en gang, og håpe at det muslimske miljøets selvutnevnte representanter en vakker dag blir i stand til å ta det innover seg.
Hvis vi skal ta spørsmålet alvorlig – hvorvidt islamofobiske nettverk står bak folks (stadig økende) negative oppfatning av islam og (en del) muslimer – så er det min oppriktige mening at det er feil spørsmål å stille, og at de som gjør det, ikke bidrar til problemløsning, men snarere det motsatte. Å skylde på utenforliggende årsaker eller «krefter», som f.eks. moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnats styreformann Ghulam Sarwar og imam Nehmat Ali Shah gjør (de skylder naturligvis på jødene), er og blir en komfortabel sovepute på hjemmebane og er derfor ikke egnet til å løse det som helt klart er problematiske sider ved islamsk tro og praksis.
Og først og fremst er det viktig å være klar over at å være kritisk til islam og/eller kritisk til for stor innvandring av særlig migranter fra den islamske verden ikke er en ideologi. Det skyldes i de flestes tilfeller observasjoner over mange år.
For mitt vedkommende baserer jeg det på følgende:
Selv har jeg bakgrunn fra delvis ytre venstre og var en gang i tiden medlem av SOS Rasisme. Den gangen kunne jeg ikke brydd meg mindre om folks religion, hverken islam eller andre. Det endret seg ved et trylleslag i 1989, da en alt for stor gruppe norske muslimer gikk i demonstrasjonstog og krevde Salman Rushdies hode på et et fat. Det var en sjokkartet oppvåkning for svært mange, og der få hadde brydd seg om hva islam var for en størrelse og hva en stor muslimsk minoritet kunne få å si for samfunnsutviklingen, endret mange mening. Det må norske troende muslimer og deres støtter rett og slett innse og deretter forholde seg til. Siden har det fulgt slag i slag, med terroraksjoner, karikatur-bråk og en rekke predikanter og moské-miljøer med utmeldinger som ville fått flesteparten av befolkningen, politikere og medier til å spise vedkommende og hans menighet – med rette – dersom han/den var hjemmesnekret kristen eller sektleder. Tilstandene, og da særlig for kvinner, i minst 57 land viser med all (u)ønskelig tydelighet at islam ikke uten videre er noen god samfunnsfaktor.
Jo større bekjentskap Europa har stiftet med islam, jo større har motviljen blitt. Det har i årenes løp kommet dit hen at en majoritet i Europa ønsker full stans av muslimsk innvandring – 56 prosent, for å være nøyaktig – og en majoritet er ganske eller sterkt negativt innstilt til islam. Så også i det sedate Norge og det gjelder alle samfunnsgrupper, ikke bare det foraktede kommentarfelt-kommentariatet. Vi trygt kan fastslå at islam som sådan har pådratt seg et gigantisk PR-problem. 
Det har islam og dessverre en alt for stor gruppe muslimer selv sørget for. Der er foreldede, diskriminerende og til tider direkte farlige – som for eksempel i spørsmål om frafall og blasfemi – holdninger og praksiser innen islam som ikke er, og heller ikke kommer til å bli, godtatt av en europeisk befolkning i nåværende form. Det hadde nok vært bedre om muslimer begynte å ta fatt i den enden fremfor å som vanlig forsøke å plassere skylden på alle andre. Det siste må de naturligvis bare gjøre, men jeg vedder hva som helst på at det ikke kommer til å gjøre ting bedre, snarere tvert i mot.
Vi får legge til at forvrøvlede multikulturalister i en årrekke har gjort farsen komplett ved å innbille særlig muslimer at de har krav på respekt for sin tro. Det er vås. En religiøs tro som hevder at kvinnen er underordnet mannen blir selvfølgelig ikke respektert av europeere som er oppvokst i likestilte land og kommer heller aldri til å bli det. De som er for likestilling – og det er de aller, aller fleste i Europa – og samtidig hevder at de har respekt for islamske doktriner som hevder kvinnens underordnede rolle og muslimer som faktisk tror på dem, lyver. Det er nemlig ikke mulig å respektere begge deler. Hva enn man påstår i offentligheten, kan man ikke være for homofiles rettigheter og samtidig respektere muslimer som mener at homofili bør forbys og eventuelt straffes. Føler du deg krenket av uteblitt respekt for deg og din tro, så får du ta en titt på dine egne holdninger. Er du tilhenger av islams kvinne- eller homofilisyn krenker du i praksis over halvparten av planetens befolkning, og hverken du eller din selvvalgte religion har noen forkjørsrett her.
Kanskje det er på tide at visse muslimske miljøer innser og retter seg etter det alle andre borgere i Europa vet at er sant og derfor lever etter så godt de kan: Respekt for seg og sitt er ikke noe man har krav på og uten videre får, den må fortjenes.
Det bør for øvrig understrekes at få av oss islamkritikere har noen biff med alle muslimer, og da særlig ikke de som i mangel av en bedre beskrivelse er «statskirkemuslimer». Dvs. de som er like religiøse som et gjennomsnittlig statskirkemedlem: Medlem av kirken av kulturelle eller tradisjonelle årsaker, bruker den ved livets markeringer som dåp, bryllup og begravelse, feirer kristne høytider – og ellers holder seg på lang avstand. Det er de konservative muslimske miljøene som er problematiske og mange mener det ikke er heldig for samfunnet som helhet at de verdiene og holdningene de bærer på får innpass. Personlig ser jeg, og ifølge meningsmålinger mange med meg, også hijab som et dårlig tegn på at et kvinnesyn som ikke hører hjemme i et likestilt samfunn er på fremmarsj, og vi liker det ikke. Hva en person tror hjemme hos seg selv, bryr de færreste seg om, men når den troen spiller over i det offentlige rom og får konsekvenser for andre, så stiller det seg helt annerledes.
Skal troende muslimer vinne sympati i storsamfunnet og rette opp det dårlige inntrykket islam faktisk gjør på andre, må de først og fremst gå inn for å endre på de sidene av islam som ikke harmonerer med et moderne samfunn. Ikke minst må de gå inn for å skille religion og politikk. Det gjør man best ved å forholde seg rasjonelt til kritikk og innse at ens tro – som det meste annet her i verden – rent faktisk har kritikkverdige sider. Få om noen har noen problemer med å begripe at store grupper troende muslimer (dessverre) ønsker seg et samfunn hvor islam har større plass og/eller en islamsk samfunnsinnretning. Skal vi ta salafister og islamister på ordet, ønsker de i fullt alvor seg et samfunn som er innrettet i tråd med sharia – steining og andre groteske avstraffelser inklusive. Sikkert fine greier for islamister, men ikke fullt så fint for de aller fleste andre. Det er et samfunn influert av islam og sharia folk frykter og avviser kontant, for slike samfunn finnes og korriger meg om jeg tar feil: flyttestrømmen til disse landene er forsvinnende liten. Det er det naturligvis en årsak til – for de islamske paradisene tar seg best ut på komfortabelt lang avstand. Hvorfor det? Vel, mange muslimer påstår at det er fordi disse redselsregimene praktiserer den perfekte religionen/ideologien islam helt feil.
Den visen har vi hørt før: de hjemmeavlede kommunistene som agiterte for at Norge burde innrettes på samme vis som det kommunistiske paradiset Sovjetunionen lot på i øynefallende vis være – i likhet med Pol Pot-groupiene – å ta konsekvensene av sin begeistring ved å flytte til det lovede land. Hvorfor ikke, mon tro? Vel, mange kommunister påsto – noen påstår faktisk enda – at redselsregimet praktiserte den perfekte ideologien kommunisme helt feil.
For all del, vi lever i et fritt land, så det er jo lov å drømme. For veldig mange andre fremstår imidlertid denne muslimske drømmen som et regulært mareritt, og vel; kanskje troende muslimer bør sette seg ned å forsøke å begripe det og samtidig spørre seg hvorfor? Vi som ikke synes islam er noen kjempeidè har som nevnt minst 57 land som eksempel på hvorfor – selv om islam selvfølgelig ikke er den eneste årsaken til at disse samfunnene later meget tilbake å ønske – og det hjelper bare ikke at troende muslimer avviser dette (også) med at alle disse landene altså praktiserer islam feil.
Kort sagt: De aller fleste skjønner at en religion og/eller samfunnsordning som absolutt ingen har klart å praktisere på riktig vis i løpet av 1400 år, ganske enkelt ikke er noe vettugt grunnlag for noen former for samfunnsinnretning, og bør følgelig heller ikke tillates å påvirke et moderne samfunn eller dets institusjoner.
Det er følgelig ingen enkeltpersoner, nettverk eller anti-ideologier som har påvirket islamkritikere/skeptikeres syn på islam. Det er nemlig ikke sånn at noen bare våkner en morgen og finner at de plutselig og helt uten grunn er blitt islam- eller innvandringskritiske. Det skyldes observasjoner og ens egen oppfatning av hva som er bra og hva som er dårlig her i verden. Som nevnt fikk jeg det negative inntrykket og den påfølgende interessen for islam – helt ufrivillig – servert av muslimer selv en februardag i 1989. Og vennligst bemerk at jeg snakker om islam her og de gruppene som er tilhengere av de verste tolkningene, ikke muslimer flest.
Så dette er nok kanskje en uvant tanke, men når typer som Sarwar eller noen av de yndede predikantene som støtt inviteres av flere organisasjoner og moskeer i Europa, som Kamal El-Mekki, uttaler seg, gjør de mer skade på muslimers rykte på ti minutter enn noen av oss hadde klart ved å skrive ti daglige, negative artikler i like mange år. Det samme gjelder salafister og selvfølgelig: islamister og terrorister. Det må troende muslimer begynne å forholde seg rasjonelt og saklig til. De må også innse at folk har gode, rasjonelle grunner til å være skeptiske eller negative til islam og mange av dens uttrykk, fremfor komfortable bortforklaringer som at negativiteten skyldes pengesterke nettverk, rasisme og all landsens ulykker for øvrig.
Og igjen: nei, det er ikke alle muslimer som skaper det elendige inntrykket en majoritet har av islam, men de gruppene som gjør det er dessverre i overkant store. Problemet ligger med andre ord på hjemmebane, og det er der man må begynne. Hvis islam utelukkende var en positiv samfunnskraft, ville ingen nettverk eller penger i verden ha klart å skape det inntrykket islams mer ufjelge tilhengere selv har skapt. Helt gratis! Og får ikke troende muslimer bukt med de særdeles trøblete tolkningene disse opererer med og selve gruppene, kommer problemet ikke til å gå vekk selv om alle nåværende islamkritikere døde på flekken. På grunn av problemer med islam/islamtolkninger og noen av deres iboende verdier, holdninger og praksis, ville det raskt kommet til nye.
Islam har et problem, og det er ikke alle andres skyld. Jo før de troende innser dette, jo bedre for dem selv og islams rykte.