Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte i dag de etterhvert så omstridte kriminalitetstallene i forhold til personer med innvandrerbakgrunn. Stridighetene har hovedsakelig bestått i at SSB over tid har utviklet en praksis med å holde tilbake tall som kan avdekke at innvandringsgrupper (merk grupper) har en annen atferd enn den såkalte «øvrige befolkningen». Denne praksisen ble ytterligere forsterket etter Christine Meyers opptreden som SSB-sjef, og ble offentlig kjent da Fremskrittspartiets stortingsgruppe bestilte disse kriminalitetstallene. SSB avviste FrP, og dermed kom justisdepartementet (JD) på banen. Derfor er dagens kriminalitetsrapport en bestilling fra statsråd Sylvi Listhaug i JD. Vi kan jo også minne om at disse tallene publiseres årlig av det danske statistikkbyrået (her er 2017-rapporten), mens SSBs siste publikasjon på feltet var i 2001. Og Sverige har sluttet å publisere slike tall.
Det er verdt å få med seg at rapporten baserer seg på registrert kriminalitet blant bosatte personer med gyldig norsk fødselsnummer. Det betyr at lovbrudd som ikke er anmeldt og oppklart, samt lovbrudd som begås av utlendinger, faller utenfor. Et annet premiss for gjerningspersoner i statistikken er at de er blitt siktet for å ha begått (minst) ett lovbrudd i løpet av fireårsperioden 2010-2013, samt at vedkommende var minst 15 år gammel og bosatt per 1.1.2010. SSB har også sett på utviklingen over tid, nærmere bestemt 1992 til 2015. Her baserer de seg også på tall for personer som var minst 15 år gamle og bosatt per 1.1. hvert år. SSB er også nøye med å fortelle oss at rapporten er deskriptiv, det vil si at den ikke sier noe om hvorfor kriminalitetsbildet ser slik ut.
Overrepresentasjon
SSBs analyse viser at det er en høyere andel gjerningspersoner blant innvandrere sammenlignet med den øvrige befolkningen, og en enda høyere andel blant norskfødte med innvandrerforeldre (etterkommerne eller 2.generasjon). Tabell 3.3 (faksimile fra SSB, s.27) viser fordelingen der M1 ikke er kontrollert for noen variabler, mens M2 er kontrollert opp for alder og kjønn. Sistnevnte henger sammen med at det i innvandrerbefolkningen er flere (unge) menn og at gruppene er yngre enn i øvrig befolkningen.
Som vi ser av tabellen er det 44,9 gjerningspersoner per 1000 i den øvrige befolkningen, og 67,0 per 1000 blant innvandrerne for M1. Med andre ord er innvandrerne fortsatt overrepresentert, selv om SSB påpeker nedgang fra 2001: Da var samme tallene 60,9 og 101,2.
Det er også store variasjoner mellom ulike grupper av innvandrere. Andelen gjerningspersoner er noe lavere for innvandrere fra Norden, Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania enn for den øvrige befolkning. For innvandrere fra Øst-Europa er andelen gjerningspersoner 73,2 per 1000, Afrika 107,1 per 1000, Asia 75,5 per 1000, og for Sør- og Mellom-Amerika 71,0 per 1000. Innvandrere fra disse regionene har dermed en større andel gjerningspersoner enn øvrig befolkning.
Det er også variasjoner mellom enkeltlandene innad i hver gruppe. Blant de asiatiske landene er innvandrere fra blant annet Irak, Iran, Afghanistan og Tyrkia betydelig overrepresentert som siktede kriminelle i perioden, mens blant de afrikanske landene utmerker blant annet Somalia, Marokko og Eritrea seg.
Ser vi på kriminalitet etter innvandringsgrunn (siste del av tabellen) er den gruppen som har høyest overrepresentasjon flyktninger (108,8 per 1000), deretter familie- og arbeidsinnvandrere med henholdsvis 66,9 og 61,8 gjerningspersoner per 1000.
Overrepresentasjonen sammenlignet med øvrig befolkning er med andre ord særlig stor for flyktninger og familieinnvandrede, samt for personer fra Afrika. For personer fra Asia er bildet delt; Asia totalt sett, samt noen enkeltland er overrepresenterte, mens andre enkeltland er underrepresenterte.
For M2 (justert for alder og kjønn) ser vi at tallene for de fleste gruppene går noe ned, men det er fortsatt overrepresentasjon. SSB justerer også for bosted (M3) og sysselsetting (M4). Justering for bosted gir ingen eller liten endring for samtlige landgrupper. Sysselsetting reduserer andelen gjerningspersoner for flyktninger og familieinnvandrede hvor andelen sysselsatte er lavest, mens det har lite å si for arbeidsinnvandrere.
Etterkommerne
Det totale antallet gjerningspersoner blant norskfødte med innvandrerforeldre (etterkommerne eller 2.generasjon) viser overrepresentasjon på 112,9 per 1000 mot 44,9 per 1000 i den øvrige befolkningen. Med andre ord er 2.gen. i mye større grad enn foreldregenerasjonen (67,0) overrepresentert som siktede gjerningspersoner på minst 15 år per 1.1.2010.
Siden etterkommerne er en så ung gruppe (de fleste er under 15 år), er imidlertid tallene begrenset og derav også informasjonen.
Overrepresentasjonen er størst blant etterkommerne fra land i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika, samt blant etterkommerne av familieinnvandrede og flyktninger. Den høyeste andelen fra Sør- og Mellom-Amerika, noe som gjør kriminalitetsbildet noe annerledes enn for innvandrere (hvor andelen gjerningspersoner var høyere blant innvandrere fra både Asia og Afrika). Ser vi bort i fra dette ene unntaket er imidlertid mønstrene i over- og underrepresentasjonen relativt like dem vi ser for innvandrere fra samme region. Se figur 3.6 (faksimile fra SSB, s.38).
Også her går andelen ned justert for alder og kjønn (M2), og for etterkommerne i betydelig grad, og særlig for grupper som er mest overrepresentert.
Gjengangere
De fleste gjerningspersoner har begått «kun» ett lovbrudd i løpet av perioden 2010-2013, men her skiller etterkommerne seg ut. Mens innvandrere og øvrig befolkning har henholdsvis 60,7 prosent og 59,2 prosent begått ett lovbrudd, er det tilsvarende tallet for 2.gen. 50,1 prosent. Det er også en noe større andel blant 2.gen. som har begått fem lovbrudd eller flere; 17,3 prosent sammenlignet med 9,9 prosent av innvandrere og 13,6 prosent blant øvrig befolkning. SSB påpeker at som tidligere er alderssammensetningen viktig her, da det er vanligere å begå flere lovbrudd med kortere mellomrom når man er i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene enn senere i livet. Se figur 3.8 (faksimile fra SSB, s.45).
Kriminaliteten går ned?
Som nevnt innledningsvis, har SSB sett på utviklingen over tid, og påpeker flere ganger i rapporten at det er en nedgang i andelen gjerningspersoner, og de understreker at deres analyse ikke sier noe om hvorfor kriminalitetsbildet ser slik ut. Men at det er en antatt nedgang kan ha helt andre forklaringsvariabler enn at det er en nedgang i kriminaliteten, det kan rett og slett henge sammen med at færre personer blir siktet.
Til dette kan bemerkes følgende, ikke minst ut fra de mange kilder HRS har i politiet: Politifolk klager over at politiets strategi de siste årene mer og mer handler om at kriminelle ikke skal siktes utover den aller groveste kriminaliteten. Det betyr flere og flere saker skal oppgjøres på stedet (såkalt PPS, politiarbeid på stedet), som i praksis som oftest betyr dimmitering på stedet. Dette oppfatter mange av operativt politi som at man skal unnlate å pågripe. Sistnevnte henger ikke minst sammen med at politiledelsen kvier seg for å ta i bruk varetektsfengsling, da Norge har fått kritikk for mye bruk av glattcelle, typisk med bruk av såkalte «skyggerapporter».
Skal SSB eller andre si noe om hvorfor kriminalitetsbildet ser slik ut som tallene forteller, bør det derfor også sees i sammenheng med politifaglige strategier. For realitetene ser ikke slik ut som SSBs tall over tid hevder, om vi skal tro operativt politi.
I tillegg vet vi at ungdomskriminaliteten (mellom 15 og 18 år) går opp i Oslo, noe som politiet hevder har sammenheng med «dårlig integrering».
Vi vil følge rapporten opp på lovbruddsgrupper senere.
SSB-rapport 2017/36: Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre