Statistisk sentralbyrå (SSB) opptrer mer og mer som et skandalebyrå. I januar i år bestilte stortingsgruppa til FrP kriminalitetsstatistikk fordelt på befolkningsgrupper. Intensjonen er å få et bedre og mer treffsikkert grunnlag for kriminalitetspolitikken. Men den gang ei! SSB ville slett ikke publisere slik statistikk, de sa blant nei til FrPs bestilling og skyldte på kapasitetsproblemer.
Kritikken uteble ikke, men SSB var unnvikende. Tja, jo, kanskje det ikke var helt legitimt å nekte et folkevalgt, dertil regjeringsparti, parti på Stortinget slik statistikk, så dette skulle de «vurdere en gang til».
Nå har SSB vurdert bestillingen på nytt, og kommet til «en svensk løsning» (og vi vet jo hvordan det går i Sverige). De priser seg selv ut. SSB forlanger hinsidige 230.000 kroner for kriminalitetsstatistikken. Jeg vil, ut fra min erfaring med statistikkbestillinger (også fra min tid som forsker og i Riksrevisjonen), anta at den reelle prisen er om lag 1/10 av den forlangte prisen.
Parlamentarisk leder i FrP, Harald Tom Nesvik, sier til NRK at partiet ikke har råd til å betale det SSB krever. Han stiller spørsmål om hvorfor SSB som har ansvaret for å skaffe fram viktig statistikk, har sett prisen så høyt at de ikke får tilgang til tallene.
Vel, svaret er det samme som sist. SSB vil ikke at disse tallene skal komme ut, etter all sannsynlighet fordi tidligere forskning fra SSB viser at det er en overrepresentasjon av innvandrere i kriminalitet (omtalt blant annet i vår sak om de nye voldtektstallene). Slik virkelighet kan åpenbart ikke SSB godta. Det er selvsagt ikke godt nok for Norges tredje største parti som skal utforme politikk for fremtiden, og det bør heller ikke være godt nok for noen andre.
Den «svenske løsningen» refererer seg til hvordan SSBs søsterorganisasjon i Sverige, SCB, opptrådte overfor HRS for mange år siden. I arbeidet med vår bok Feminin integrering (2003) trenerte SCB alle våre forsøk på å kjøpe ekteskapsstatistikk fra Sverige. Etter to års skriftlig kommunikasjon endte det med at de priset seg selv ut – prisen ble rett og slett for høy for oss. Etter kommunikasjon med SCB var vi ikke i tvil om hva dette handlet om: SCB ønsket ikke at denne statistikken ble publisert. De gikk langt i å hevde at det «ikke ville tjene integreringen om andregenerasjons ekteskapsmønster ble offentliggjort.»
At et nasjonalt statistikkorgan, fullfinansiert med våre skattepenger, med «hovedansvar for å dekke behovet for statistikk om det norske samfunn» nekter å gi ut relevant statistikk selv når man er villig til å betale for det – dog innenfor anstendige rammer – er og forblir en skandale, noe jeg tidligere har omtalt i forhold til samme sak. SSB sier for øvrig selv at «offisiell statistikk er nasjonens felles faktagrunnlag og er viktig for et levende demokrati.»
Merk så det: Felles faktagrunnlag og levende demokrati. Men dette mener altså SSB at de skal styre!?
SSB er underlagt Finansdepartementet og statistikkloven. I loven heter det, i § 3-1, om SSBs oppgaver og virksomhet, blant annet følgende (som er relevant i denne sammenheng, min utheving):
d) Gi opplysninger til statistisk bruk for forskningsformål og for offentlig planlegging innenfor rammen av denne lovs § 2-5,
(§ 2-5 omhandler sikkerhet, både personvern og rikets sikkerhet).
Men SSB hevder at de – som faglig uavhengig (!) – «selv bestemmer hva som skal publiseres, og når og hvordan dette skal skje.» Dette er en tilsnikelse av makt som går på demokratiet løs.
Finansminister Siv Jensen (FrP) må foreta en skikkelig vårrengjøring i SSB. Straks – for der ligger nok mye pepperkakesmuler igjen i krokene.
SSB har åpenbart tid til å produsere det meste av statistikk. Bare ikke det som handler om overrepresentasjon av visse innvandrergrupper.