Innvandring

Anekdotiske hverdagskonfrontasjoner: Hvor mange trengs det før de blir tatt på alvor?

I artikkelen "Sverige er ikke Afghanistan" forteller forfatteren og læreren Zulmay Afzali om en morsom episode i en kassakø. Artikkelen har dog en alvorlig undertone og beskriver kulturkollisjonene som ofte oppstår mellom personer med æres- og klankulturell bakgrunn og "innfødte"/andre innvandrere. Kanskje er det på tide å sette søkelyset på hvor så mange gutter og unge menn med slik bakgrunn får aggresjonsnivået og den påfallende forakten for andre fra - helst før atferden de utviser fører til enda større mistro, segregering og spenning?

Da forfatteren og læreren Zulmay Afzali sto i kassakø i matvarebutikken, kjente han at noen klappet ham på skulderen. Det var et eldre svensk ektepar, som begge pekte på gulvet og lo til ham: – Halen din ligger på gulvet, best at du plukker den opp før noen tråkker på den! Afzalis ørepropper slepte nemlig etter mobilen hans. Han takket og fikk til svar: – Vær forsiktig neste gang så du ikke mister halen. Flere i køen lo og Afzali lo med. En hverdagslig hendelse i det sosialdemokratiske Sverige.

Først senere slår det Afzali at om noe slikt hadde forekommet i hans opprinnelsesland Afghanistan, kunne det lett ha utartet og endt med katastrofe. Hadde en nærstående sagt til en mann at halen hans lå på bakken, hadde det muligens kunnet passere, men offentlig – slik det skjedde i dette tilfellet – ville det blitt oppfattet som en grov forulempning. Han som fikk kommentaren ville oppfattet det som om han ble sammenlignet med et esel, skriver Afzali og påpeker at det sannsynligvis ville fått vedkommende til å føle seg ydmyket og dermed gå til håndgripeligheter for å hevne seg. Det ville igjen fått uforutsigbare, omfattende konsekvenser, kanskje med flere innblandede for å gjenopprette æren.

– Når Sverige tar imot oss som kommer fra land som skiller seg fra Sverige som natt skiller dag, må man forstå at vi ikke tar av oss våre kulturer som gamle jakker og drar på oss svenske T-skjorter så snart vi kommer hit. Vår kultur, som er så ulik den svenske, er innprentet i oss like sterkt som den svenske kulturen er innprentet i svensker, mener Afzali og fortsetter: – Det tar tid – generasjoner – og krever stor forståelse og stor tålmodighet å forandre.

Han mener vi må ta oss tid, legge fra oss konfliktskyheten og si rett ut til innvandrere hva som gjelder her. Vi må gjøre oppmerksom på at vi ikke befinner oss i Afghanistan (eller andre land med æres- og klankultur), og at man her må oppføre seg helt annerledes. Det er innvandrerne som må forandre synspunkter, ikke vertslandet. – Det er vi som kommer hit, som har flyktet fra undertrykkelse og vold i våre land, som har fått muligheten til å leve i fred, frihet og demokrati. Sverige skal vel ikke bli som de landene vi har flyktet fra?, spør han.

Afzali mener derfor at vertssamfunnet må formidle sine regler og livsstil, ikke bare ved bruk av kostbare, statlige informasjonskurs om samfunnet. – Det er like viktig det som skjer i hverdagen, når dere ser oss og prater med oss, skriver han.

Æreskulturens dysfunksjonelle mannsideal

Det er en god tanke; spørsmålet er om det er gjennomførbart. For æreskulturens mannsideal har allerede befestet seg og utgjør et økende problem med potensielt store, samfunnsmessige konsekvenser.

For her kommer vi til alle de personlige anekdotene og avisnotisene som i årenes løp har blitt flere og flere – og de sprer seg rimelig hurtig. Til mange. Bare i jobbsammenheng får vi nærmere hundre tilsendt hver uke. I tillegg kommer alt man ser på sosiale medier og alt hva man hører fra familie, venner og bekjente som enten har opplevd det selv eller har hørt det av andre igjen. Anekdoter er ikke bevis – selv om det finnes noe dokumentasjon på problematikken, hvilket vi skal komme tilbake til – og muntlige overleveringer skal man som regel ta med en klype salt. Men selv om man slår av 50 prosent for kjente, så er det likevel mye som tyder på at problemet er omfattende.

Det skyldes sannsynligvis ikke-vestlige miljøers tradisjonelle oppdragelse av særlig gutter. Og ikke minst den tilvandrede misforståelsen – godt hjulpet frem av alskens «antirasister» – av begrepet respekt, som i Vesten er noe du gjør deg fortjent til på bakgrunn av dine personlige egenskaper og meritter. I æreskulturen er det derimot noe du har krav på i status av hva/hvem du er – mann, klantilhørighet, religiøs tilhørighet etc. – og det har ingen likhetstrekk med den frivillig avgitte respekten du kan oppnå i Vesten. Den æreskulturelle betydningen av respekt er i realiteten det vi kaller frykt.

Å oppnå denne typen fryktbasert respekt krever et visst mannsideal. Det er macho i den aller mest negative betydningen av ordet: aggressivt, selvhevdende og voldsparat. Barn i klanssamfunn oppdras til å være lojale bare mot egen klan og ditto fiendtlige til alle andre grupper. Spørsmålet om rett eller galt eksisterer ikke; man stiller opp for klanen. Punktum.

Denne oppdragelsen og påfølgende atferd forekommer ikke fordi folk er slemme, men det er ganske enkelt slik klansamfunn fungerer. Klansamfunn finnes i områder der det enten ikke finnes noen stat eller der folk ikke stoler på staten. For å overleve organiserer innbyggerne seg i klaner, som stort sett fyller alle statens funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse. For å holde seg sterke må individene  uten unntak oppdras til å underordne seg kollektivets vilje. Utbrytere straffes med utstøtning eller enda verre. De fleste land, også i Norden, har historisk sett fungert på denne måten. De siste 20-30 årene har den gjort sitt inntog med den enorme innvandringen fra hovedsakelig Afrika og Midtøsten, og frontkolliderer naturlig nok med moderne, individbaserte vestlige samfunn. Det hjelper heller ikke at fundamentalistisk og politisk islam brer seg i disse miljøene  samtidig.

Vesensforskjellig reaksjonsmønster på tilsnakk fra fremmede

Fortellinger om frontkollisjonene dette medfører begynner det å bli mange av. Avisnotiser om sanseløs vold for (det vi anser som) bagateller er snart dagligdagse. På samme tid opplever vi at grupper av såkalt utilpassede unge muslimers voldsomme fokus på omgivelsenes respekt, bare overgås av deres egen fullstendige mangel på respekt for de samme omgivelsene.

Det sies at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn, men her snakker vi åpenbart helt feil landsby. Dette gjelder selvsagt ikke alle innvandrere fra klansamfunn, men mye tyder på at det dessverre gjelder alt for mange. Og sivilsamfunnet trekker seg tilbake, hvilket ikke er helt uten grunn. Det har helt klart sammenheng med særlig gutters/unge menn med bakgrunn fra islamske lands aggresjon, manglende respekt for andre enn egen inngruppe og utagerende atferd.

Personlig tar jeg meg ikke nær av at noen snakker til mine barn om de oppfører seg upassende i det offentlige rom, og jeg er ikke fremmed for å snakke til andres i samme ærend. Etter et par skremmende opplevelser gjør jeg ikke lenger det – det er begrenset hva jeg gidder å havne på legevakten for, for å si det sånn. For all del; også etnisk norske gutter i gruppe kan oppføre seg sjenerende; det er reaksjonen på å bli snakket til som er vesensforskjellig.

For å illustrere: da vår sønn var liten, var vi en tur innom McDonalds en formiddag. Der var som vanlig fullt av folk, mange barn. En etnisk norsk guttegjeng, de kan ha vært rundt 13-14 år, var høylytte og brølte alskens kommentarer til jevnaldrende som kom og gikk. – Hei, din jævla hore, ropte en galant ung herre til en forbipasserende jente på samme alder. Kompisene lo og skrålte. Sønnen vår – som har en søster og derfor har levd under trussel om hussarrest for denslags språkbruk siden han var liten – som da var ti, stirret storøyd på meg, som kvitterte med å sette blikket hardt på hver enkelt av tenåringsguttene ved nabobordet. Alle rødmet og det kom noen mumlende unnskyldninger. Jeg tror til og med en av dem la til det antikverte «frue». Dette er etter vestlig standard normal atferd for barn/tenåringer som vet at det de gjør er galt – og som er vant til å akseptere irettesettelser fra voksne eller andre autoriteter.

Voksensamfunnet trekker seg unna

To ganger har jeg gjort det samme med tenåringsgjenger bestående av gutter med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten. De reagerte imidlertid omgående med aggresjon, profan språkbruk og trusler, noe som ble forsterket fordi de i utgangspunktet opptrer i flokk. Før jeg visste ordet av det hadde jeg en ultraaggressiv 13/14-åring helt oppe i fjeset og som skrek om jeg ville dø. To ganger med dette var nok. For man skal ikke vente seg noen hjelp; du kan nemlig se at andre voksne blir engstelige og trekker seg vekk. Personalet sier ingenting, hverken før, under eller etter. Antagelig er de kloke av skade, de fleste blir jo det etterhvert.

Det samme har vært observert på Tusenfryd i mange år, hvor barn/ungdommer med ikke-vestlig bakgrunn trenger seg frem, sniker i køer og i det hele tatt oppfører seg mindre ønskelig (grenseoverskridende tilrop og atferd overfor etnisk norske jenter har også forekommet. En stund måtte man da også parken stenge Spøkelseshuset fordi guttegjenger benyttet mørket til å beføle jenter). Deres egne foreldre/omsorgspersoner sier ingenting. Det gjør heller ikke personalet. Mens etnisk norske voksne snakker til sine egne og andres etnisk norske barn som utviser tilsvarende atferd, sier man intet til «de andre». Barn av venner, bekjente og vennersvenner sluttet å dra til Tusenfryd; det ble til slutt for utrivelig å være der.

Det hele er et ganske dårlig eksempel for samtlige barn/unge. De som har lært seg til å vente på tur, ser jo at det samme ikke gjelder for en spesiell gruppe. Istedet ender de med å vente dobbelt så lenge fordi denne gruppen tar seg upåtalt til rette. Og hva lærer de sistnevnte av det? Hvilke holdninger får de til andre grupper i samfunnet når de tilsynelatende kan oppføre seg akkurat som de vil, som en slags priviligert overklasse, uten at noen tør å si et pip? Hva slags unge og voksne blir de?

Sannsynligvis har vi allerede lest om noen av dem i de mange illevarslende avisnotisene om uprovosert vold for småtteri.

Til å begynne med tenkte jeg ofte at det kanskje bare var meg – at jeg var blitt gammel og sur, men så vel var det dessverre ikke. Som mange andre hører jeg om lignende opplevelser regelmessig fra alle kanter; det har vært snakket om folk i mellom i hvert fall de siste 10-15 år.

…og det gjør andre barn og unge også

Det samme var tilfelle på et populært badested utenfor Oslo. På kort tid ble det overtatt av ikke-vestlige gutter, som oppførte seg svært ubehagelig overfor etnisk norske jenter og gutter. Noen jenter ble gruppetafset på, guttene truet og noen ble banket opp. Alle i omkringliggende strøk visste om det – denslags sprer seg fort, særlig når det er barn involvert – ingen grep inn. De etnisk norske ungdommene trakk seg til slutt vekk og dro til andre, mindre attraktive badeplasser hvor de fikk være i fred. De få voksne som vurderte å foreta seg noe, ble bønnfalt av egne barn om å la være; gjengen visste hvor mange bodde og hvilken far som var hvems og de var redde for represalier. Hva forteller omgivelsenes manglende inngripen disse guttene?

Lignende fortellinger hører man fra flere steder der det er store grupper innvandrere fra Afrika og Midtøsten. Og de er som sagt blitt så mange at selv om man avfeier 50 prosent som vandrehistorier eller oppspinn, så står vi fortsatt med et enormt problem.

Det meste fremstår selvfølgelig som irriterende småtteri – hvilket hvert enkelttilfelle som ikke involverer vold ofte også er – som vi bare bør heve oss over, men får du nok småtteri som følger samme mønster, ender du plutselig med noe på størrelse med en elefant. Elefanter er det som kjent hverken lett eller lurt å overse i lengden.

For at folk – etniske nordmenn og velintegrerte innvandrere – flytter vekk fra områder dominert av innvandrergrupper og etterkommere som bekjenner seg til klan- og æreskultur er faktisk fullt forståelig. Hvem vil vel at egne barn skal vokse opp og på daglig basis måtte forholde seg til vold og trusler? Å bli en slags annenrangs borger i eget land, leve med daglig frykt eller bli avtvunget underdanig «respekt», fordi ingen tør å påtale eller gripe inn overfor disse miljøenes aggresjon? Hvem vil at sønnen i huset skal måtte bli medlem av en gjeng for å få gå i fred eller få såkalt «respekt»? Dette vil naturligvis påskynde både problemet og segregeringen av samfunnet, for slik får grupper av utilpassede innvandrere overta hele territorium – hvilket er slik klaner opererer alle steder der de får mulighet til det – og hvorfor slutte med en metode som er suksessfylt? Utenforskapet og volden vil øke, mens de stakkarene, innvandrere såvel som innfødte, som ikke har råd til å flytte vil bli ytterligere terrorisert i hverdagen.

Flere ser det samme

Så skulle man kanskje tro at dette er noe bare sure, gamle, fremmedhatende etniske europeere innbiller seg og det har da også vært såkalte antirasisters foretrukne måte å avfeie problematikken på. Men også andre innvandrere med samme bakgrunn ser hva som foregår. I Danmark har den dansk-libanesiske pedagogen Khaled Mustapha advart om fremveksten av motborgere i innvandrertette forsteder og påpekt at innvandrermiljøets oppdragelse av særlig gutter fungerer svært dårlig i Danmark. Det samme har politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, som har tatt til orde for et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av særlig gutter, som hun mener kan bli farlige for omgivelsene som følge av den dysfunksjonelle oppdragelsen de får i hjemmet.

Sistemann ut i rekka er programvert på Radio24syv, Nima Zamani, som nylig skrev en kronikk om flere innvandrergutters aggressive og respektløse oppførsel i det offentlige rom. Integreringsminister Inger Støjberg hadde rett før påpekt det samme og ble naturligvis utsatt for en veritabel shitstorm. Zamani ga imidlertid Støjberg rett:

Derfor er jeg også ked af at skulle indrømme, at jeg gang på gang oplever Støjbergs fordomme blive bekræftet.

Jeg går ind på McDonald’s og stiller mig i den mindste, men stadig meget lange kø. Et par indvandrerdrenge går foran køen. Ekspedienten, en hvid, bumset og ung dreng, beder dem venligt om at stille sig bagerst i køen. Indvandrerdrengene griner og siger, at han kan stikke sin danske køkultur langt op i røven. Derefter bestiller drengene deres mad. Den skrækslagne ekspedient tør ikke andet end at tage imod deres bestilling.

Mens de venter på maden, tænder de deres smøger. Jeg går hen og beder dem om at skride ad helvede til med deres smøger. De beder mig om at holde kæft. Jeg får nok og skubber korporligt den ene dreng ud af restauranten, hvorefter de andre også går ud.

Hvad har alt dette så med drengenes indvandrerbaggrund at gøre? Ja, jeg oplever ikke det samme med danske teenagedrenge.

Sin vane tro utnevnte ytre venstres antirasister Zamani prompte til «Hvitvasket», «Onkel Tom» og «Kokosnøtt» på sosiale medier.

Fra Sverige forteller blant andre Mohamed Omar om lignende tilstander.

Om å videreføre dysfunksjonelle kulturtrekk

En ting er at innvandrere som kommer til Europa i voksen alder ikke klarer å legge fra seg klan- og æresmentaliteten, men hva som er verre: mange viderefører den ved å gi barna det som er en direkte uhensiktsmessig oppdragelse. At mange gjør dette er dokumentert i Danmark. Barnas atferd blir deretter. De blir oppdratt til åpenlys forakt for det samfunnet de skal vokse opp i – og så er det ikke underlig at de mislykkes på alle plan, hvilket igjen forsterker nederlagsfølelsen og aggresjonen mot samfunnet. Det er ikke underlig at de mislykkes og havner i såkalt utenforskap, men det er ikke omgivelsenes skyld: det er foreldrene eller miljøet de vokser opp i sin. Det er i hjemmet de lærer den voldsomme forakten for andre grupper. Det merkes allerede på barneskolen.

I juni 2016 publiserte forskeren Jalal El Derbas en doktorgradsavhandling som viste at arabiskspråklige gutter bruker morsmålet arabisk til seksuell, religiøs og rasistisk sjikane av medelever og lærere i undervisningen. Det er særlig jenter, somaliere og etnisk danske lærere som utsettes for guttenes grove sjikane. El Derbas har palestinesisk bakgrunn og underviser i arabisk og interkulturell kommunikasjon ved Senter for Midtøstenstudier på Syddansk Universitet. Han foretok en feltstudie på to grunnskoler med overvekt av elever med innvandringsbakgrunn i aldersgruppen 12-13 år og ble sjokkert over det han fant.

Hensikten med feltstudien var å finne ut av hvorfor tospråklige, særlig gutter, fortsetter å ligge så langt etter sine danske medelever i utdannelsessystemet, og El Derbas ville derfor kartlegge hvordan de bruker tiden sin i klassen. Fem måneders videoopptak av elevene ga forskeren et innblikk de aktuelle guttenes hierarkiske strukturer, seksuell og religiøs sjikane, mobbing og rasisme. Og El Derbas fastslår at guttenes arabiske morsmål spiller en sentral rolle; guttene bruker morsmålet utelukkende negativt og slett ikke til skolearbeid.

Opptakene avslører også at de arabiske guttene føler at de har høyere rang enn jenter og særlig somaliske elever, og bruker grov seksuell og rasistisk sjikane for å fremheve egen «overhøyhet». All mobbingen foregår på arabisk. El Derbas mener hierarkiet skaper et svært voldelig miljø.

Lærerne forstår naturligvis ikke det som blir sagt og de brukes derfor av de unge, arabiske guttene som brikker i et spill. El Derbas beskriver de aktuelle guttenes hierarkiske struktur som en eksplosiv blanding av religiøse stridigheter og de øvrige stridighetene i den arabiske verden. Sunnimuslimske elever utgjør et betydelig flertall på de to skolene og de ser ned på shiamuslimer. En shiamuslimsk lærer blir kalt «satan» og «heks», mens de sunnimuslimske lærerne blir behandlet med respekt. De minst respekterte er etnisk danske lærere, som omtales i degraderende og ydmykende vendinger.

Kulturforskjeller med store konsekvenser

En rapport fra Aarhus Universitet, Syddansk Universitet og Ramböll bekrefter problematikken. Som femåring har et barn av ikke-vestlige foreldre i gjennomsnitt utviklet mindre empati, er dårligere til å samarbeide og har vanskeligere for å uttrykke sine følelser enn et tre år gammelt barn av etnisk danske foreldre, melder den venstreorienterte avisen Information. De har lavere sosial kompetanse enn andre barn. Forskerne bak rapporten uttalte at resultatet av undersøkelsen var «sterkt bekymrende».

En anden forklaring kan være kulturelle forskelle, forklarer Hanne Nielsen: »Det kan være forskellige forståelser af børneopdragelse; for hvad der er god og mindre god social adfærd over for andre børn. Det er en udfordring ved testen, vi må være bevidste om, men som kan være svær at sætte sig ud over. Det er et emne, vi mangler mere viden om.«

Læreren Najla Adlouni mente derimot at de muslimske guttenes utålelige atferd var – som vanlig – samfunnets ansvar og skyld. Fordi disse guttene blir møtt med en «negativ oppfattelse», oppfører de seg negativt og lager bråk. For som hun selv skrev: Så fort det kom en muslimsk lærer inn i klasserommet, ble det nemlig helt stille.

Forakten for «de andre» stammer fra hjemmet

Adlouni kan umulig ha forstått hva hun i realiteten avslørte om de muslimske guttenes holdninger. Men i en lederartikkel gikk Berlingske rett på og plasserte ansvaret der det hører hjemme: Det er en ansvarsfraskrivelse som er til å ta og føle på. Muslimske eller ikke-vestlige barn er i det hele tatt ikke ofre for et ondt, dansk samfunn:

De får alle muligheter stilt til rådighet. Det eneste krav fra samfunnet til barna – og da ikke minst deres foreldre – er at de møter skolen og lærerne med respekt. Det burde være hamrende likegyldig om læreren tror på Allah eller Jesus, eller ikke tror overhodet. Åpenbart er det et problem her, men det skal ikke løses av «samfunnet», det skal løses rundt om i de muslimske hjem.

Hvert eneste barn, hver eneste ungdom og hver eneste voksen som kommer borti denne problematikken har pårørende, venner og bekjente, så hver episode får raskt stor spredning. Det er ikke vanskelig å forestille seg hva familie og nære venner tenker om guttegjenger med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten etterpå.

Og myndighetene gjør en feil hvis de tror at de kan stanse folkesnakket og folks naturlige reaksjoner på denne typen atferd med holdningskampanje nummer 472 ooo, eller ved å hevde at det hele er «vårt» ansvar, kombinert med de evinnelige beskyldningene om at «vi» ikke er tolerante eller inkluderende nok. Alt for mange har i årenes løp blitt klar over at det skal to til for å danse tango. Det er tross alt ikke etniske nordmenns – eller integrerte innvandreres – skyld at noen innvandrermiljøer nekter å integrere seg og istedet isolerer seg i parallellsamfunn for å holde på dysfunksjonelle kulturtrekk, som de attpåtil viderefører til sine barn, ikke sjelden på resten av samfunnets regning. Problemet er ikke at barna er uoppdragne, for det er nettopp oppdratt de er: til å fungere i en helt annen samfunnsform enn den norske eller europeiske. De fleste skjønner, eller bør i alle fall skjønne, at dette ikke er gangbart i lengden.

Ta tak i problemet før det vokser seg større!

Vi har rett og slett fått et klansproblem – med alle dets negative og voldelige følger – i vår midte, og jo lenger det tar før vi som samfunn adresserer det, jo verre vil det bli. For ta ikke feil; det går ikke an for et individbasert samfunn å leve i harmoni med klanbaserte miljøer og deres aggressive medlemmer over tid. Og dette kommer ikke til å gå over av seg selv; det ser vi av at disse gruppene med største selvfølge omplanter og viderefører klans- og æreskulturelle normer til nye generasjoner, som til og med er født og oppvokst i det samfunnet de læres opp til å se ned på.

I motsetning til hva en del politikere tydeligvis tror, vil den åpenlyse forakten ikke bli møtt med inkludering, toleranse, armkroker og ulltepper. I den grad de kan, vil folk vil flytte vekk fra disse menneskene og ellers holde seg unna der det er mulig, segregeringen vi allerede ser vil skyte fart og spenningene i samfunnet vil øke.

Er det ikke bedre å sende en kraftig signal til de foreldrene som tror at de skadefritt kan omplante og videreføre dysfunksjonelle normer, og således ødelegge neste generasjon, i håp om at noen tar til vettet og skjerper seg, og i fortsettelsen sørge for å reagere konsekvent og umiddelbart med så negative sanksjoner som loven tillater overfor de som nekter å rette inn og/eller de som fortsetter å gjøre omgivelsene utrygge for andre?

Det finnes jo ingen gode grunner til å vente på at svenske tilstander skal innfinne seg, gjør det vel?