Dagbladet Information er nesten å betrakte som Danmarks svar på Klassekampen: en særdeles venstreorientert redaksjonell profil til tross, bringer de stadig interessante artikler og meninger til torgs.
Denne gangen er det avisens egen kommentator, Niels Jespersen, som også har upåklagelige venstrekredensialer og store motforestillinger mot høyrepopulisme. Han påpeker imidlertid at høyrepopulismens motstandere står overfor et valg: de kan tilpasse innvandringspolitikken sin, eller la høyrepopulistene overta den politiske makten.
– Det er komplett urealistisk å gjenbosette de millioner av mennesker som globalt forfølges på grunn av deres religion eller etnisitet, i Vesten, skriver han og mener at asylretten bør avskaffes. Som alle som ikke er ideologisk forblindet, ser han hva den økende motstanden mot masseinnvandring og folks flukt til fløypartier/ensakspartier handler om: at mange etterhvert har innsett at den omfattende tilstrømningen av innvandrere fra Midtøsten vil føre til at uønskede kulturelle trekk fra samme region vinner innpass:
Men mange steder opstår parallelsamfund, hvor dansk er et skældsord. Venstrefløjen nægter at forstå betydningen af kultur, og djøfferne i centrumpartierne anerkender slet ikke, at kultur findes. For dem er det pølsesnak, hvis det ikke kan måles og sættes i et regneark. Men i takt med at flere mennesker i Danmark har rødder i Mellemøsten, kommer kulturelle træk fra Mellemøsten til at vinde indpas. Det er den udvikling, mange vælgere modsætter sig, og som risikerer at bringe yderliggående højrerekstremister til magten.
Noen kulturelle trekk har allerede vunnet innpass. Vi skriver 2017 i et land med lovfestet likestilling og offentligheten er redusert til å diskutere for og mot islamisters «rett» til å maskere seg ved å iføre seg verdens mest kvinnefiendtlige plagg og signalisere sin tilhørighet til planetens mest intolerante, morderiske ideologi – på skattebetalernes regning. Rekk opp hånden alle som synes at dette er et fremskritt eller bra for samfunnet som helhet?
Og dette er altså en absurditet vi er tvunget til å ta seriøst stilling til allerede nå; mens muslimer registrert i trossamfunn bare utgjør 2,8 prosent av befolkningen. Islam og troende muslimers påståtte behov og klagemål fyller en stadig større del av den politiske og sosiale dagsorden. En i stor grad sekularisert befolkning som ikke kunne interessere seg mindre for andres trosforestillinger blir allerede konfrontert daglig med islamske normer, påbud og forbud. Hva når denne gruppen utgjør 5,6 prosent? 22,4?
Bekymringen i forhold til dette spørsmålet og hvilke konsekvenser det vil få for samfunnet er påtagelig. To nylig publiserte omfattende studier bekrefter at et flertall i en rekke europeiske land ikke ønsker denne utviklingen og derfor vil begrense eller stanse innvandring av muslimer. I februar utga The Royal Institute of International Affairs en studie hvor 10.000 personer i ti ulike land deltok. Den viste at 55 prosent vil ha stans i innvandring av muslimer, mens små 20 prosent var mot slik stopp og 25 prosent ikke hadde noen formening. Undersøkelsen bekreftet en studie fra Department of Methodology ved London School of Economics som ble utgitt i september 2016. I studien – som ble publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science – undersøkte man 18.000 personer i 15 forskjellige europeiske lands holdninger til innvandring og villighet til å akseptere asylsøkere. Den konkluderer med at Europas befolkning er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag, men helst ikke hvis de er muslimer. Økonomiske migranter er heller ikke omfattet av velvilligheten. Det er også lavere vilje til å motta mannlige asylsøkere enn kvinner.
De hollandske diger holdt stand forrige onsdag, og her før valgene i EU’s kernelande Frankrig og Tyskland ser den højrepopulistiske bølge ud til at have trukket sig en smule tilbage. Situationen er imidlertid lige så alvorlig som før flygtningesommeren i 2015.
Fra den 1. januar til den 7. marts i år ankom 15.844 personer til Italien fra Middelhavet. Det er 70 procent flere end i samme periode sidste år. Når vejret bliver varmere, stiger det tal.
Inger Støjberg bager sine strammerkager og spiller behændigt på venstrefløjens forudsigelige forargelsesorgel, men marcipan fra Guldbageren kan ikke skjule, at regeringen reelt har udsolgt på alle hylder. EU-lovgivning, traktater og domsafsigelser umuliggør i praksis yderligere stramninger, så det er tomme kalorier, når regeringen tager æren for opbremsningen i antallet af asylansøgninger.
Sandheden er, at flygtningestrømmen ret nøje følger den generelle udvikling, og at den pt. kontrolleres af den tyrkiske præsidentsultan Erdogan.
Asylsøkerne kommer fordi Europa har innrettet et system hvor vi stort sett ignorerer dem i nærområdene, men samtidig gir asyl til en meget stor andel, fortsetter Jespersen. Han har et poeng. Det brukes nemlig ufattelige summer på å motta asylinnvandrere som tar seg ulovlig inn i Europa, mens FNs nødhjelpsprogrammer ikke får dekket inne sine budsjetter. Hvor humane er egentlig europeiske innvandringsliberales prioriteringer?
I oktober 2015 kom den norske regjeringen med et forholdsvis beskjedent kostnadsanslag på 40-50 milliarder for de da foreslåtte 10.000 syriske asylsøkerne til Norge. Den svenske regjeringens vårbudsjett for 2016 sammenfattet samtlige budsjetterte utgiftsposter mellom år 2005 og 2020 og viste at de direkte kostnadene for asyl og etablering har økt fra 11 milliarder kroner (SEK) i 2005 til rundt 70 milliarder i år. Det er nesten tre ganger mer enn FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) fikk for å dekke livsnødvendigheter for cirka 60 millioner på flukt i 2015. FN budsjetterte med det dobbelte, men fikk bare inn ca. halvparten fra giverlandene.
I 2015 måtte FNs matvareprogram stanse nødhjelpen til nærmere 230.000 mennesker i flyktningeleire i Jordan på grunn av pengemangel. Ifølge FN koster det 210 millioner NOK i uken å skaffe de millionene syrere som er på flukt i nabolandene de aller mest nødvendige matvarer. Man varslet om at dersom det ikke kom inn mer penger, måtte FNs matvareprogram også stanse arbeidet i Libanon hvor opptil 270.000 mennesker er avhengige av hjelp. I september hadde under halvparten av de nødvendige midlene kommet inn. Samtidig anslo FN at det i 2015 ville være behov for 24 milliarder kroner til nødhjelp i Syria. Bare en tredjedel av beløpet kom inn. I tillegg kom nærområdene Tyrkia, Egypt, Irak, Libanon og Jordan hvor mer enn fire millioner syrere har søkt tilflukt. Nødhjelp her ble anslått av FN til å beløpe seg til 37 milliarder kroner, men inntil september 2015 var bare 40 prosent av det nødvendige beløpet kommet inn.
Samtidig beregnet avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at de direkte kostnadene i forbindelse med behandlingen av asylsøknader i Tyskland ville komme opp i 10 milliarder euro – 92 milliarder NOK – bare for asylsøkerne som ankom landet i 2015. I sin budsjettale til representantenes hus i Østerrike anslo finansminister Hans Jörg Schelling at de direkte utgiftene til asylinnvandringen vil beløpe seg til 18 milliarder NOK (to milliarder euro) bare i 2017. Et sted stopper slikt av seg selv.
Den europeiske flyktning- og innvandringspolitikken er en dyr fiasko, fastslår han.
I Danmark får 98 procent af syrerne opholdstilladelse, mens tallet i 2015 var 38 procent for afghanerne og irakerne og 72 procent for iranerne. Samtidig er det reelt umuligt eller uforholdsmæssigt dyrt at udvise afviste asylansøgere. I de nævnte lande og mange flere er millioner af mennesker personligt forfulgte eller på flugt fra konkrete krigshandlinger og har konventionskrav på asyl.
Bredt i Europa, men i særdeleshed i Danmark er vælgerne entydigt imod yderligere masseindvandring fra Mellemøsten og Afrika. Herhjemme vil to ud af tre begrænse indvandringen fra muslimske lande. De vælgere vil stemme længere og længere mod højre, indtil de finder nogen, der kan stoppe udviklingen.
Partierne på midten og til venstre kan håbe på, at populisterne skyder sig selv i foden med skandaler og tossekandidater, men der skal kun ske ét forkert valg i et af EU’s kernelande, og så falder den liberale orden, vi har kendt i hele efterkrigstiden, fra hinanden. Højrepopulisterne har ingen respekt for magtens tredeling. De anser den frie og kritiske presse for en folkefjende; de er i lommen på Putin og anser pluralisme og samarbejde for svaghed.
Den svære erkendelse er bare, at mens højrepopulisternes løsninger er værre end problemet, så er deres grundlæggende analyse rigtig nok. Europas og Danmarks flygtninge- og indvandringspolitik er en dyr fiasko.
Jespersen peker på at det var 452.548 innvandrere og etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn i Danmark i 2016. Denne gruppen vokser raskt. Da Danmark innførte innvandringsstopp – hvilket også Norge i teorien har – i 1973, var det 54.716 utlendinger med oppholds- eller arbeidstillatelse i landet.
De fleste greier seg godt og er verdifulle borgere, konstaterer Jespersen, men legger til at det ikke er til å komme fra at rundt halvparten av innvandrere fra det som kalles R3-land er arbeidsledige. Blant kvinner er arbeidsledigheten enda større. Og selv når kriminalitetsstatistikkene korrigeres for sosiøkonomiske faktorer, er de samme gruppenes overrepresentasjon ekstremt høy. Verre enda: den stiger for etterkommernes vedkommende.
Flere mennesker fra ikkevestlige lande vil betyde flere mennesker i de kategorier. Flygtninge bliver indvandrere, og der foregår stadig indvandring via familiesammenføringer. Hvis du ikke vil høre det fra mig, så læs socialdemokraten Mattias Tesfayes nye bog, Velkommen Mustafa.
Som de fleste andre som ser skriften på veggen, gidder ikke Jespersen lenger å forholde seg til de rutinemessige anklagene om fremmedhat. – Den er et grunnvilkår når man tillater seg å være uenig med konsensus på venstrefløyen og med tiden blir man likeglad, kvitterer han.
Forskningsenheten Rockwool Fonden har regnet på kostadene for de innvandrerne som alt har fått opphold i Danmark, og kommet frem til at de utgjør minst 16 milliarder i året. I tillegg kommer helsetjenester, utgifter til asylmottak, intergrasjonstiltak og familiegjenforening, som i 2015 beløp seg til ni milliarder. Til sammen 25 milliarder i året. FN årlige utgifter for de inntil 1,5 millioner flyktningene som oppholder seg i Libanon er rundt 3 milliarder.
Vil den felleseuropeiske «løsningen» om en fordeling av asylsøkerne virke? Neppe: de vil ikke til Østeuropa og Østeuropa vil ikke ha dem. Nylig meldte også Østerrike at de ikke akter å delta i EUs fordelingsprogram.
Hvad er så løsningen? En del af den er at afskaffe retskravet på asylbehandling. Send alle, der kommer hertil tilbage til en sikker lejr i nærområdet. Uden undtagelse. Hvis vi vil modtage flygtninge, så gør det muligt at søge asyl i nærområderne.
Danmark har brug for en periode, hvor vi får integreret dem, der allerede er her. Hvis det viser sig nemmere end først antaget, kan vi tage nogle flere – men jeg holder ikke vejret.
Og sæt så gang i en kolossal hjælpeindsats i nærområderne. Jeg ved, det er svært, og jeg ved, det ikke løser problemerne på sigt, men det er det bedste, vi kan gøre.
Tænk, hvis Merkel havde stået i en flygtningelejr i Jordan, da hun udtalte sit berømte »wir schaffen das«. Tænk, hvis hun havde sat hele sin autoritet og Tysklands magt bag et fælleseuropæisk initiativ til drift og udvikling af flygtninge- og migrantlejre i Mellemøsten.
Vi nordeuropæere var sikkert endt med at betale det sammen. Men frem for at hjælpe tusinder, var vores penge gået til at forbedre livskvaliteten for millioner. Og vi var sluppet for de økonomiske og politiske omkostninger ved en flygtningepolitik, der for længst har spillet fallit.