Politikk

Smykke for politisk vinning

Det skapte røre i vår lille andedam da den erfarne pressemannen Svein Egil Omdal anklaget Sylvi Listhaug (FrP) for å bruke et korssmykke for politisk vinning. Grunnlaget for påstanden var ifølge Omdal at ingen bilder av Listhaug før hun ble innvandringsminister viser noe korssmykke. Som var helt feil. Dermed svarte Listhaug med "falske nyheter". Men det er ikke første gang at et smykke blir brukt som politisk rekvisitt. Da daværende kulturminister Hadia Tajik (Ap) sto i stormen om hva som er norsk kultur, møtte hun Christian Tybring-Gjedde (FrP) til debatt - med det som etter all sannsynlighet er et Norgeskart rundt halsen. Tilfeldig? Neppe.

Nei da, ikke alle smykker vekker oppmerksomhet, men når det blir påstått at smykker er en politisk rekvisitt for å oppnå (politisk) vinning, da blir smykkedebatter mer interessant. Det forteller oss også noe annet: Det avhenger av hvem som bærer det aktuelle smykket.

Omdals metode

Svein Egil Omdal, blant annet tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad og nå kommentatoren i samme avis, ble åpenbart provosert av at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) hadde et synlig korssmykke rundt halsen da hun talte på Oslo Symposium. Det fikk Omdal til å søke i NTB Scanpix’ bildedatabase hvor han fikk han bekreftet sin mistanke: Frem til Listhaug ble innvandringsminister i desember 2015 hadde hun aldri brukt korssmykke offentlig.

«Påstår jeg at hun bruker korset som en politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at fremmedfrykt er en kristelig dyd? Ja, det er i grunnen det jeg gjør», skrev Omdal på sin Facebook-side.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

To fluer i en smekk, tenkte nok Omdal, han hadde «bevist» sin påstand og samtidig klebet «fremmedfrykt» på FrP-statsråden. Og ingen i hele verden må tro at det handler om forutinntatthet fra den samme Omdal, og det har selvsagt heller ingenting med at Omdal kan ha noen forakt for FrPs politikk.

Men, sukk, utakk er verdens lønn. Et par stykker – dertil i mediene (hvilket svik overfor kollegaen!) – etterprøvde Omdals bevisførsel, en såkalt faktasjekk. Det viste seg raskt at «Omdals metode» ikke holdt stikk. Det ble funnet en rekke bilder av Listhaug med korssmykke før 2015. Omdal ilte til å unnskyldte seg med at han hadde søkt i den åpne bildedatabasen, hvilket nok fikk mange i journalistverden til å trekke ytterligere på smilebåndet.

«Ærlig faktafeil»

Så fant Omdal det verdt å beklage at han hadde kommet med feil fakta, men påstanden sto likevel fjellstøtt ifølge han selv. Hun bruker korssmykket langt oftere nå enn før, fastslo han. Hvilken hyppig omgang Omdal har med Listhaug vet ikke vi, men det kan vel være på sin plass å påpeke at det finnes langt flere bilder av Listhaug etter statsrådsinntreden i 2015 enn før. Som landbruksminister var hun ikke interessant for norske medier, ei heller som byråd i Oslo og på Stortinget har hun aldri vært. Men når det gjelder en restriktiv innvandringspolitikk, dertil på en nyopprettet statsrådspost, så står journalistene i kø med klubba i hånd.

Omdals tabbe kom dertil i en betent tid, der «falske nyheter» står høyt på agendaen. Listhaug kunne således legitimt avvise Omdals påstand som falsk nyhet, og det selv om den kan være aldri så sann, fordi det som skulle bevise påstanden er feil. Men det er selvsagt også noen som forsvarer Omdal. Rosinen i pølsa i så måte var på Debatten (NRK1) i går, der Dagbladets kommentator Aksel Braanen Sterri lansert åres ny-ord: Omdal hadde ikke kommet med noen «grove faktafeil», han hadde bare telt litt feil når det kom til bilder og smykkebruk, og det klassifiserte Sterri som «ærlig faktafeil». Og slike ærlige faktafeil har ingenting med falske nyheter å gjøre, istemte den samme Sterri.

En slik klassifisering av faktafeil er i beste fall kreativt. Det eneste som er interessante er hvorvidt fakta er riktig eller feil. «Ærlighet» i så måte må tilskrives hvordan en forholder seg til egne feil. Men også her står Omdal til stryk. Heller enn å beklage opptrinnet opprettholder han påstanden med beviselig faktafeil.

For øvrig ble den samme Omdal provosert da NRKs programleder Siv Kristin Sællmann i 2013 fikk anmodning om ikke å gå med kors på TV. «For streng tolkning av regelverket», var Omdals konklusjon.

Politisk rekvisitt

Designer: Celine Engelstad

Et annet interessant fenomen i sakens anledning knytter seg til sakens kjerne: Påstanden om at «noe» benyttes som politisk rekvisitt. Her snakker vi korssmykke, men vi kunne også dratt opp f.eks. hijab. Det er en politisk rekvisitt god som noen, men den har de fleste medier og politikere, inkludert et organ som Likestillings- og diskrimineringsombudet, «frikjent» under religiøst dekke. Det kan bli en kommende boomerang.

Så har du politiske rekvisitter som går under radaren.

Rett før jul i 2012 stilte stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) spørsmål til to av våre daværende statsråder, inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) og kulturminister Hadia Tajik (Ap), om hva som kan regnes som «unik norsk kultur». Mens Thorkildsen svar var totalt uinteressant, så raljerte Tajik mer med spørsmålet. Ikke minst på twitter der hun publiserte et bilde av seg selv, i dress og slips må vite, og tilfeldigvis med bilde av skijentene på veggen, med følgende tekst (se lenken foran): «Innimellom all fornektinga av norsk kultur og utraderinga av kristen kulturarv hender det at eg gjer et ærlig arbeid.»

I begynnelsen av januar 2013 stilte Tajik til debatt med Tybring-Gjedde i Dagsrevyen. Her fremholdt en seiersikker Tajik at norsk kultur er så robust at Norge tåler høy og rask ikke-vestlig innvandring, som altså var Tybring-Gjeddes ankepunkt. Men en ting er hva som er Tajiks argumenter, noe annet er hva hun har rundt halsen.

Hun stiller altså opp med det som etter all sannsynlighet er, i alle fall til forveksling helt lik, et kart over Norge som et smykkeanheng. For det er vel åpenbart at en politiker som bærer et kart over Norge rundt halsen kunne kvalifisert til en Omdal-konklusjon: «Påstår jeg at hun bruker kartet over Norge som en politisk rekvisitt for å fri til den underlige gruppen som tror at norsk kultur ikke tåler høy og rask ikke-vestlig innvandring? Ja, det er i grunnen det jeg gjør».

(Det hører med til historien at selv om Tajik fikk all drahjelp som var mulig av mediene, for Tybring-Gjedde var selvsagt bare ute etter å «ta henne» ifølge mediene, så feilberegnet samme Tajik seg en smule. Debatten tok seg kraftig opp igjen, ikke minst fordi Jon Hustad kom med en kronikk i Aftenposten med tittelen «Ikkje min kulturminister», og det hele endte opp med «kulturkrig»-beskyldninger.)