Forskjellsbehandling og diskriminering

Ny hijab-nekt

Marine Le Pen, leder av National Front i Frankrike, er for tiden i Libanon. I dag skulle hun møte stormuftien, men da det gikk opp for henne at hun måtte ikle seg hijab avlyste hun møtet. Nå begynner mektige kvinner å røre på seg.

Marine Le Pen nekter å dekke seg til

Marine Le Pen, presidentkandidat for Frankrikes National Front (FN) har  avlyst et møte som i dag skulle avholdes med Libanons stormufti, Sheikh Abed el-Lateef Daryan, i Beirut. Begrunnelsen er at Le Pen nekter å ikle seg hijab til dette møtet.

«Du kan hilse og gi min respekt til stormuftien, men jeg vil ikke dekke meg til,» sa Le Pen til mediene ifølge nyhetsbyrået Reuters.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Pressekontoret til stormuftien sier at Le Pen hadde blitt informert på forhånd om deres krav til kvinnelig tildekking.

Meningsmålinger i Frankrike sier at det er sannsynlig at Le Pen får flest poeng i første valgomgang i april, men at dette ikke vil holde til den avgjørende andrerunden i mai.

Blondiner viser vei

Ursula von der Leyen nekter å dekke seg til

For en uke siden kunne HRS avsløre at statssekretær i OED, Ingvil Smines Tybring-Gjedde, i desember i fjor nektet å dra på en planlagt tjenestereise til Iran fordi det innebar at hun måtte dekke seg til både med fotsid kåpe og hijab. Dette i motsetning til den selverklærte «feministregjeringen» i Sverige, som ikke hadde synlige problemer med å gjøre et religionspolitiske knefall.

Tybring-Gjedde og Le Pen er for øvrig i godt selskap. I desember i fjor nektet Tysklands forsvarsminister, Ursula von der Leyen, under et besøk i Saudi-Arabia å dekke seg til. Dette skjedde i hovedstaden Riyadh da hun skulle møte en av kronprinsene, Salman bin Abdulaziz Al-Saud. Leyen uttrykte ergrelse overfor forventning om at kvinner skal dekke seg til. Møtet ble ikke avholdt.

Som en spiss på det hele: Alle tre er blondiner. Nå står også de vitsene for fall.

Men ikke alle liker at mektige kvinner i politiske posisjoner inntar en slik holdning. Den såkalte feministen Martine Aurdal i Dagbladet hevdet for noen dager siden at det er «banalt å kritisere svenske statsråder for å bruke hijab». Det banale var at skulle en slik kritikk være berettiget, så måtte også menn i delegasjonene kritiseres. Vi svarte med: Lag skandale!

Verdens verste kinder-egg

Ingvil Smines Tybring-Gjedde nekter å dekke seg til

Vel så interessant er det at Ingvil Smines Tybring-Gjedde, ja du vet, hun som både er FrP-er og «kona til…», nettopp skal ha luftet Aurdals poeng da Iran-turen ble drøftet internt i departementet. Tybring-Gjedde skal ha anført at hvis hun måtte dekke seg til, så burde mennene gjøre det samme i ren solidaritet.

Dette fremkommer i vår sak, men Aurdal lenket heller til Nettavisens omtale av vår sak, hvor det for øvrig også fremkommer at «mannen til…» skrøt av sin kones beslutning på Facebook. Når Aurdal valgte å overse Ingvils henvisning til menn, handler det antakelig om: 1) En FrP-er kom først med ideen, 2) En FrP-er som er gift med den, store, stygge, slemme, fritt-talende Christian Tybring-Gjedde, og 3) Saken ble først kjent på rights.no. Det må vel kalles verdens verste kinder-egg for Journalistisk Venstreparti.

Manglende regelverk

Men midt opp i alt dette er det et sentralt, viktig poeng som er oversett: Islamiseringen i en rekke muslimske land strammes til. Samhandling med disse landene handler heller ikke bare om å fremme eget lands interesser, men vel så viktig er det for aktuelle land å ta del i vår teknologi og vår kunnskap.

Martine Aurdal med hijab for å tekkes arabiske menn (da hun ble lurt av et humorinnslag i «Storbynatt»)

Dette er altså ikke bare en enveisprosess, men likevel har ingen land klare rutiner og regler som fanger opp problemstillingen med kravet om tildekking av kvinner?

En ting er at kvinner fra Vesten kan reise til disse landene og «lage skandale», men det fremstår som en risikosport, og heller er det ikke så kledelig for politikken og diplomatiet. Aktivisme kan jo for øvrig journalister gå foran med som et godt eksempel.

Kravet om tildekte kvinner vil etter all sannsynlighet bare fortsette å øke, og det samtidig med at de fleste frie land uttrykker at det er uønsket utvikling også innenfor egne grenser. Spørsmålet er når muslimske kvinner i frie land innser at deres tildekking er til hinder for kvinner i ufrie land – eller vil de fortsette med sin egoistiske «min identitet»?