Arbeid og utdanning

Lærere: Oslo-skoler tier om problemene

Oslo-skolene er fanget i en omdømmekultur. Sammen med fritt skolevalg og stykkprisordningen fører det til at problemene feies under teppet og skolene overgår seg selv for å sikre seg elever. Nå har en del lærere fått nok. De orker ikke tie lengre.

Nylig tegnet en svensk lærer et svært så dystert bilde fra svenske skoler. Vi tror kanskje at det bare er «slik som kan skje i Sverige», men sannheten er vel at vi er på samme vei – men vi skal tie om det.

— Her gjelder det å fremstå i et godt lys – uansett, sier lærer Trond Thorstensen. Han underviste tidligere ved Ulsrud videregående skole, men byttet til Oslo katedralskole da han fikk nok av problemene ved sin tidligere skole, melder Vårt Oslo.

Vinner- og taperskoler

Thorstensen forteller om et system med vinner- og taperskoler på videregående nivå i Oslo, eller det som Ingvil Bjordal i sin doktoravhandling definerte som hvite og brune skoler, fordi det «er det som brukes i dagligtale i Oslo-skolene», ifølge VG. Skolerangeringen forsterkes av ordningen med fritt skolevalg. Bjordal intervjuet 15 skoleledere (anonymisert) i Oslo og summerte opp følgende for de brune (taper) skolene:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

• De har høy andel av minoritetsspråklige elever.

• De har en relativt økonomisk ressurssvak foreldregruppe.

• De har høyere andel elever som trenger forsterket språkopplæring og spesialundervisning.

• De opplever å ha et svakt omdømme.

• De opplever elevflukt fordi foreldre flytter elever til nærliggende skoler.

Funnene fra Bjordal er helt i tråd med det vi har omtalt i flere rapporter, blant annet i 2014 da vi så nærmere på segregering, mangfold og integrering med fokus på Oslos delbydeler og Oslo-skolene.

Ifølge lærer Thorstensen er ett av hovedproblemene at skolene som sliter, må tie. Dette ifølge rektorenes instruks fra Utdanningsetaten, den såkalte rektorkontrakten. Denne instruksen forplikter rektorene å bygge et positivt omdømme for skolen sin. I praksis har det endt med at skolene skryter av sine resultater og skjuler problemene, sier Thorstensen. Skolebyttet for Thorstensen handlet om at han sleit seg ut for svake resultater. Da han fikk ansvaret for spesialundervisningen for en klasse og, til tross for iherdig innsats fra hans side, bare fem av de 30 elevene besto, gikk det opp for han hvor tungt det var å løfte dem så lavt.

Thorstensen mener det er betenkelig at negative forhold skal skyves under teppet, det ender heller opp med at elevene får skylda og blir bedt om å skjerpe seg. Han forteller hvor meningsløst det kan være:

– En elev kom konsekvent for sent til timene mine, dag etter dag. Det var irriterende, og jeg kunne blitt sint og bedt han skjerpe seg.  I stedet tok jeg han til side og spurte hvorfor han kom for sent. Han fortalte at faren var reist til Pakistan, mens moren strevde psykisk. Dermed måtte han ta ansvaret for småsøsknene sine, inkludert å levere dem til barnehagen hver morgen. Du ber ikke en sånn ungdom om å skjerpe seg, fyrer han løs.

Segregering

Thorstensen får støtte av en annen lærer, Clemens Saers, som selv har gått fra Persbråten videregående skole til Oslo handelsgymnasium. På Persbråten opplevde han seg mer som en sosialarbeider enn lærer. Mye av tiden handlet om slåsskamper og utestengelse, og gjengvold. Akkurat gjengvold mener han flere skoler sliter med, men ingen vil si noe offentlig – da får skolen taperstemplet.

Saers mener at dagens system med fritt skolevalg skaper segregering.

– Dagens system skaper segregering. De ressurssterke elevene velger skole, mens de andre ender opp på skoler som får et rykte som oppsamlingssted for fjernkulturelle, mener han.

Rektorene vet hvor det ender, derfor overbooker de elever ved skolestart for så å oppleve elevflukt etterhvert – som igjen betyr mindre penger til skolen, som følger en stykkprisbetaling ved fullført skolegang.

Overdimensjonering av klasser bekreftes av Børt-Erik Berntsen, rådgiver ved Lambertseter videregående skole.

— For hver elev som ikke møter opp ved skolestart eller som slutter underveis, får skolen mindre penger. Da må skolen slå sammen klasser eller presse lærerne til å jobbe mer. Og lærerne blir mer slitne, forteller Berntsen.

Derfor lages det i utgangspunktet store klasser, gjerne opp mot 40 elever i hver klasse. Det var nettopp denne overbookingen som fikk Saers til å bytte skole. Det var ikke håndterbart.

Lukkethetskultur

Odd Erling Olsen, tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Oslo og kontaktperson for de videregående skolene, bekrefter overfor Vårt Oslo at en rekke problemer i Oslo-skolen skyves under teppet.

— Det verste med omdømmebyggingen er at det skaper en lukkethetskultur. Uheldige hendelser, som vold mellom elevene og vold mot lærerne, går vi ikke ut med. Vi vet at det skjer en kraftig underrapportering her. Vi underviser i alt for dårlige lokaler eller tilbyr undervisning uten faglært lærer, men det skal vi ikke snakke om. Vi kan ikke si at en skole har narkotikaproblemer. Da hefter det dårlig omdømme for skolen i all fremtid. Hvordan skal vi kunne ordne opp i problemene når vi ikke får snakke om dem?, spør Olsen.

Olsen forteller videre at ved en skole gikk de så langt at de ansatte en egen «omdømmeansvarlig», men han vil ikke røpe hvilken skole – han er redd for at det kan bidra til at samme skole får et dårlig omdømme.

Simon Malkenes, forfatter og lærer ved Ulsrud videregående skole, er også enig i kritikken.

– I praksis er det middelklasseskolene og sentrumsskolene som vinner, sier Malkenes. De stiller med nye Mac-er og shiny lokaler. En rektor på en taperskole kan ikke gå ut og varsle at nå trenger vi hjelp. Rektoren er forpliktet til å bygge skolens omdømme. Dopsalg og gjengkriminalitet blir feid under teppet, sier han.

Punger ut for å tiltrekke seg elever

For å tiltrekke seg elever (og foreldre) arrangeres det «åpne dager» der skolen ikler seg sin «fineste skrud» og der det ikke mangler på «flotte presentasjoner, popartister på scenen eller lodder ut nettbrett blant de fremmøtte elevene.» Det koster. Noen skoler betaler også dyrt for reklame.

Før julen 2013 satte Fyrstikkalleen videregående opp en kinoreklame på Oslo kino foran Star Wars-filmen. Promoteringen kom på 150.000-200.000 kroner. Også i fjor, i forbindelse med Star Wars-filmen Rogue one, satset skolen på kinoreklame. En annen skole, som har betalt dyrt for slik kinoreklame, er Elvebakken videregående skole. De la ut 300.000 kroner.

Skolene har selvsagt ikke råd til dette, men stykkprisfinansieringen tilsier at de kan havne enda verre ut.

Handler om tillit

Utdanningsetaten ønsker ikke å svare på kritikken muntlig overfor Vårt Oslo. De gir heller «et lengre mailsvar om lederoppfølging i Utdanningsetaten», via kommunikasjonsrådgiver Hild Lamvik. Her heter det blant annet:

«God virksomhetsstyring handler om å styre kommunens virksomheter på en slik måte at innbyggere, næringsliv og andre har tillit til kommunen. God virksomhetsstyring sikrer gjennomføring av politiske vedtak og effektiv drift og bidrar til et godt omdømme.»

Man kan begynne å lure, er «tillit» den nye quick fix? Utdanningsetaten synes å tro det – for øvrig i likhet med Brochmann II-utvalgets NOU «Migrasjon og tillit» – men man synes å ha mistet helt av synet at det er mennesker vi snakker om. Tillit er ikke noe som kan vedtas, det skapes og det skapes i interaksjon. Og er det ikke nettopp samhandling som mangler, om vi så snakker integrering eller elever i skolen? Og vi vet at vi som samfunn taper på dette.

Vårt Oslo: De mørke konsekvensene av et godt omdømme i Oslo-skolen