Politikk

Regjeringsspillet i Sverige

Det foregår et høyt politisk spill i Sverige. Moderaterna har invitert Sverigedemokraterna (SD) til forhandlinger, men der ingen, selv ikke SD, skjønner hva det skal forhandles om, til hvilket formål og hva som skal gagne hvem. Samtidig er de øvrige partiene og mediene i harnisk, fordi invitasjonen innebærer at SD kan komme inn i den politiske varmen. Tenke seg til: Likebehandling av et Sveriges største partier, det går ikke an i et demokrati!

Vi som har fulgt med i Sverige over tid har fått med oss at mye går galt med vårt naboland. Mange av problemene kan tilskrives Sveriges uansvarlige innvandringspolitikk, som både av politikere og medier har blitt tildekket, for ikke å si benektet, så godt som mulig. Det er spesielt interessant i disse dager der medienes tillit, ikke minst medienes evne til å være upartisk, er oppe til debatt.

Nå er det vel ikke mange av oss som tror at journalister uforbeholdent evner å innrømme at de har tatt feil eller at de har presentert saker på en i beste fall kreative måte, og i alle fall ikke at saken er farget av eget politisk ståsted, men forbrukerne merker at avstanden mellom egen erfaring og hva en presenteres blir for stor. Resultatet blir at stadig flere søker seg til alternative informasjonskilder som, i alle fall hvis de oppnår et visst gjennomslag, blir mistenkeliggjort for å drive med synsing, løgn og såkalte «fake news». I tillegg skapes det rom for alternative politiske partier og løsninger, som sporenstreks døpes «høyreekstreme» av de samme mediene. Men virker ikke slike tolkninger, eller konklusjoner, litt for beleilig?

Det heter at man kan lure mange lenge, men ikke alle hele tiden. Slik har også virkeligheten innhentet oss i Europa, og her kan Sverige være et talende eksempel.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

SD i den politiske kulden

I Sverige pågår det nå et høyt spill om fremtidig regjeringsmakt. Saken handler i bunn og grunn bare om én ting, nemlig om partiet Moderaterna (M) vil bidra til at Sverigedmokraterna (SD) kommer inn i den politiske varmen. Det er egentlig absurd i seg selv, da SD har fosset frem i svensk politikk de siste årene. På siste meningsmåling (januar 2017) var SD nest største parti med 21,5 prosent mot det største partiet Socialdemokraterna (S) sine 25,8 prosent. På tredjeplass lå M med 21,3 prosent.

SD-leder Jimmie Åkesson (foto: Riksdagen)

Etterhvert som SD fikk økt oppslutning i Sverige ble det stadig ropt høyere om hvor høyreekstremt partiet er. At partiet, spesielt ved sin nye leder (fra 2005) Jimmie Åkesson, har prøvd å gjøre partiet så strømlinjeformet som mulig, ikke minst ved å kaste ut en rekke personer, har vært helt uinteressant. Merkelappen er plassert og dermed skal nok folket vite å holde seg unna.

La oss gå tilbake til 2005. Da deltok Hege Storhaug på en integreringskonferanse og stilte følgende spørsmål til den svenske regjeringens representant for integreringspolitikken, statssekretær Lise Bergh (S): «Er svensk kultur verneverdig?». Svaret er selvforklarende: «Ja, hvad är svensk kultur? Och då har jag vel svarad på frågan», sa Bergh, uten forsøk på å skjule kulturell selvforakt i verken ord eller mimikk.

Akkurat denne holdningen er blitt forsøkt etablert i Sverige, som rett nok er en stat, dog med svært åpne grenser, samtidig som man politisk ikke vil vedkjenne nasjonen Sverige. SD flagger mer interesse for nasjonen Sverige, hevder at det eksisterer svensk kultur og tar til ordet for en restriktiv innvandring. Flere, særlig i områder i Sverige med høy innvandrerandel, har begynte å se på SD som et reelt alternativ, og med det har også demokratiet blitt satt på en alvorlig prøve. For eksempel da fabrikkarbeider Allan Jönsson to ganger ble valgt inn i fagforeningen av sine kolleger midt på 2000-tallet, der valget begge gangene ble overstyrt av den lokale avdelingen av Industriforbundet i Helsingborg. Han ble fratatt tillitsvervet. Jönsson var nemlig medlem av SD. Og som kjent: «Når folket tenker feile tanker, må makten sette det på plass. Arbeiderne blir kalt naive og uvitende», påpekte den daværende danske politikeren Karen Jespersen.

Alt fra forsøk på sensur til feile fakta

Eksemplene på å stoppe SD er mange, ikke minst da daværende regjering (2006) ved utenriksministeren Laila Freivald prøvde seg på sensur. Da ved å stenge SDs nettsted fordi de publiserte Muhammed-karikaturene etter å ha kritisert svenske mediers feighet (saken endte for øvrig med at Freivald gikk av og statsminister Persson måtte tåle kritikk for sin håndtering av saken ), eller da Aftonbladet i 2009 erklærte at de ikke kom til å publisere annonser fra Sverigedemokratene – blant annet med henvisning til «I Norge gick Fremskrittspartiet framåt i veckans val. I Frankrike, Belgien, Holland, Italien, Schweiz och Österrike är öppet främlingsfientliga och populistiska partier sedan länge etablerade.» Og på toppen av det hele understreket avisen at de trodde på den åpne demokratiske samtalen.

Eller da Jimmi Åkesson fikk publisert en kronikk i Aftonbladet, der kronikken ble fulgt av en forklaring fra avisens sjefsredaktør at den ble publisert som et bevis på SDs gale holdninger, og der en rekke medier i ettertid tok mål av seg å tilbakevise kronikkens fakta som feilaktige. Da det ikke gikk helt som ønsket, endte det med at det var Åkessons kildebruk det var noe galt med.

Sjokkert og overrasket

Statsminister Stefan Löfven (S). Foto: Riksdagen

Da Åkesson og SD kom inn i Riksdagen i 2010, tross boikott fra øvrige politiske partier i debatter, var «alle» dypt sjokkerte – og overrasket. Så startet den politiske utfrysingen for fullt, hvilket bare resulterte i over en fordobling for SD ved neste Riksdagsvalg (fra 5,7 til 12,9 prosent). Men folket skal jo som kjent ikke lyttes til i Sverige. Så igjen ble SD utstøtt.

SD, da i vippeposisjon, svarte på den politiske utestengelsen ved å nekte å godta statsbudsjettet til den nyvalgte rødgrønne mindretallsregjeringen og stemte for den borgerlige opposisjonens budsjett. Reaksjonen fra statsminister Stefan Löfven (S) var at SD ikke tok ansvar (sic!). Löfven varslet nyvalg 22. mars 2015, men dette ble omgjort tidlig på nyåret da regjeringen inngikk en samarbeidsavtale med de borgelige (den såkalte Alliansen) – som også reduserte SDs makt i Riksdagen.

Den politiske veien frem til 2018-valget

Til neste år er det igjen Riksdagsvalg i Sverige. Som nevnt ligger SD svært godt an på meningsmålingene, og når de nå også har gått forbi M og er tett bak S, kan det være at noen og enhver begynner å bli en smule nervøse.

Ikke minst viser en annen nylig opinionsundersøkelse, utført for Aftonbladet, at ikke bare gjør SD godt på meningsmålingene, de har nå også tatt eierskapet til flest politiske saker i Sverige (flyktning- og innvandringspolitikken, eldreomsorgen og forsvarspolitikken) i tillegg til at de fosser frem på en rekke andre politikkområder (helse-, sysselsettings-, utdanningspolitikken samt den økomiske politikken). Til sammenligning eier Kristdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet ingen politiske saker, Moderaterna eier to, mens de øvrige partiene eier ett politikkområde hver. Det fikk Aftonbladets politiske analytiker Lena Mellin til å uttale følgende: «Partistrategene bør raskest mulig tenke ut en grunnleggende kriseplan om de vil unngå at neste valg blir et blodbad.»

M-leder Anna Kinberg Batra (foto: Moderaterna)

Kanskje dette utgjør en del av bakteppet for at Moderaternas Anna Kinberg Batra har tatt til ordet for å forhandle med SD, til medienes og de øvrige partienes store overraskelse. Det er et dristig politisk valg og Kinberg Batra styrer den politiske skuten så godt hun kan i dette ukjente farvannet. For det har seg altså slik, om vi skal tro Aftonbladet, at M ikke skal forhandle med SD i spørsmål som de borgerlige partiene (i Alliansen) er enige om. Da skal man bare forholde seg til Alliansen. Samtidig har M åpnet for å felle dagens Regjering gjennom et Alliansebudsjett – i samarbeid med SD.

Da må man også bryte isoleringen av SD og by dem opp til dans. Men i regjering med SD skal ikke M sitte, lover hun.

Moderaternas strategi forvirrer både opposisjonspartiene og Regjeringen. Statsminister Löfven kaller det «et politisk sirkus» og et «moderat lederskap som har mistet sitt kompass». Selv ikke SDs Jimmie Åkesson skjønner helt hva Kinberg Batra vil, selv om han i utgangspunktet stiller seg positiv.

At M også åpner for en regjeringskrise ved å felle Regjeringen før valget i samarbeid med SD, men samtidig ikke vil ha SD med i en regjering eller samarbeide med dem der de likevel kan hente nok politisk støtte i Alliansen, tror jeg ikke SD oppfatter særlig innbydende. De tar antakelig det hele med stor ro. SD kan ende opp som det største partiet ved neste valg, og blir uansett vanskeligere og vanskeligere å komme utenom. Selvsagt til «alles» sjokk og overraskelse. Igjen.