Realismen begynner så smått om senn å innfinne seg både her og der. Sistemann ut i rekken er tidligere arbeidsminister og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, Victor D. Norman, som snart går av med pensjon og benytter anledningen til å komme med kledelig selvkritikk:
– Jeg mener vi – økonomiprofesjonen – må ta en del av ansvaret for at vi har fått Trump i USA, brexit i Storbritannia og høyrepopulistiske reaksjoner i Europa, sier NHH-professor Victor D. Norman til Dagens Næringsliv (bak betalingsmur).
Norman forklarer at økonomene «trodde at globaliseringen ville komme alle til gode», men litt lenger ned i ABC Nyheters gjengivelse av artikkelen fremgår det klart at de slett ikke trodde noe slikt – de visste at det ikke var tilfelle (min. uth.):
– Men globaliseringen gjør ikke det. Den innebærer at det er noen som taper alvorlig. Vi har ikke gitt gode nok råd til politikerne, sier Norman til Dagens Næringsliv, og trekker fram ufaglært arbeidskraft og arbeidstakere i industrier som flagger ut.
Norman mener mener globaliseringen legger press på de laveste lønningene. Han påpeker også at 100 prosent av gevinst ved handel havner i lommene til de med høy utdannelse eller inntekt.
– Mange økonomer har låst seg selv inne i et verdensbilde med en «trickle-down»-modell om at globalisering kommer alle til gode. Men vi har visst hele tiden at det ikke er slik og burde vært mye flinkere til å få det budskapet ut, sier han til DN.
I så fall må vi konstatere at de aktuelle økonomene – inkl. Norman personlig – med vilje har ført befolkningen og muligens den politiske ledelsen bak lyset.
Takket være en rekke rapporter, som f.eks. Brochman-utvalget, regjeringens perspektivmelding og flere rapporter fra Statistisk sentralbyrå, som f.eks. rapporten Innvandring og makroøkonomi fra 2012, som konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp, og Finansavisens regnskap, har de som har villet realitetsorientere seg visst dette lenge, men det forhindret altså ikke at Norman selv brukte økonomisk lønnsomhet som argument for å ta imot 100 000 syriske asylsøkere så sent som i september ifjor. Interessant nok støttet han seg på en SSB-rapport som sa det motsatte av hva han hevdet.
Vi kan legge til uttalser fra NHO og LO, som begge har advart om at innvandring fører til lønnspress og fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”. Det er grunn til å minne om at denne gruppen også inkluderer etablerte innvandrere. Siden finanskrisen i 2008 har hele sysselsettingsveksten i Norge tilfalt utenlandsk arbeidskraft. – Utenlandsk arbeidskraft presser ut norsk, sa LOs sjeføkonom Stein Reegård til Dagbladet i oktober 2014.
Det begynte med at administrerende direktør og redaktør i E24, «Norges største nettavis for økonomi og næringsliv», Per Valebrokk kom på banen i norsk flyktningdebatt høsten 2015 med en absurd artikkel hvor han gjentok dokumenterbart feilaktige og for lengst tilbakeviste påstander.
I det store bildet, er det sunn økonomisk fornuft for Europa å ønske velkommen flyktningene som kommer. Innvandring truer ikke Europas velferdsmodell, men er det eneste som kan redde den på lang sikt.
Et av de mer underholdende argumentene for åpne grenser var at kinesiske og indiske innvandrere gjør det meget bra som entrepenører. I Italia. Hvorfor og hvordan dette var et argument for å ta i mot asylsøkere og økonomiske migranter fra Midtøsten og Afrika forble en gåte.
Valebrokk tok også en tur innom det han åpenbart anså som et godt forbilde for Norge:
Tyskland venter å motta 800.000 flyktninger og innvandrere i år. Til tross for fremveksten av innvandringskritiske partier og en økning i angrepene på flyktningmottak, er tyskere flest positive til «flommen» av innvandrere og flyktninger. En av mange grunner til det, er nok forståelsen for at det må langt mer innvandring til for å opprettholde velferdsmodellen på lang sikt. Tyskerne holder hjertet varmt og hodet kaldt.
Det er korrekt at det tyske næringslivet jublet over den historisk høye tilstrømningen av arbeidskraft, men fasit fra juli 2016 taler sitt tydelige språk: Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung foretok en ringerunde til landets 30 største børsnoterte selskaper. Disse omsetter sammenlagt for 1100 milliarder euro i året og har tilsammen 3,5 millioner ansatte. Antall ansatte asylsøkere: 54.
Flertalet flyktingar är välutbildade och motiverade. Sådana behöver Mercedes, jublade i september förra året Daimlers styrelseordförande Dieter Zetsche.
I bästa fall, sa han, skulle flyktingvågen lägga grunden till ett ”nytt ekonomiskt mirakel” i Tyskland. I medierna tecknades bilden av en ström av ingenjörer, läkare och programmerare som bara väntade på att visa vad de går för.
Sedan dess har det gått nästan ett år och många undrar varför företag som kemibjässen Bayer, försäkringsbolaget Allianz eller Volkswagen inte har en enda flykting med fast anställning.
Det kan hende at ringerunden til Tysklands største selskaper ikke gir et helt rettferdig bilde, skrev Svenska Dagbladets Thomas Lundin, og påpekte at det uansett vil ta tid å få asylinnvandrerne inn på arbeidsmarkedet. I følge den tyske innvandringsmyndigheten BAMF har nesten en femtedel av asylsøkerne høyskoleutdanning, mens 20 prosent har avsluttet gymnas og 20 prosent grunnskole. Problemet er at de fleste mangler arbeidslivserfaring eller har utdannelser som det tyske arbeidsmarkedet rett og slett ikke etterspør. Hele 58 prosent av de asylinnvandrerne som hadde jobb for de dro til Europa tilhører kategorien lavkvalifiserte som kun kan utføre enklere «hjelpearbeid». Det tyske næringslivet skriker til gjengjeld etter høykvalifisert arbeidskraft, men av 663.000 ledige arbeidsplasser i juni 2016 var det bare 113.000 som ikke krevde høy kompetanse eller svært lang erfaring.
Det samme er forresten tilfelle i Danmark, der forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, opplyser om at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.
En asylkollaps, omfattende kriminalitet begått av asylsøkere og en meget spesiell nyttårsaften senere er Tyskland i ferd med å skalke de luker som skalkes kan. Angela Merkel stiller nå til gjenvalg som kansler med dette løftet: – En situasjon som den på sensommeren 2015 kan ikke, bør ikke og må ikke gjenta seg. Det var og er vårt, og mitt, erklærte politiske mål.
Men er man kar, så er man kar!
Victor D. Norman ville tydeligvis ikke være dårligere enn Valebrokk; man har da hjertelag:
– Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere, sa herr professoren kjekt.
Finansavisen regnet derimot litt på kostnadene for Normans lettvinte utmelding og kom til denne konklusjonen: Dersom de nye syriske migrantene og flyktningene fikk samme lave sysselsetting som de tidligere ankomne, ville belastningen for den norske velferdsstaten bli enorm. Ifølge Finansavisen – som baserte sitt regnestykke på tall fra SSB – ville nettokostnadene til Normans forslag i beste fall beløpe seg til 430 milliarder norske kroner. Regnestykket var basert på at 54 prosent av dagens syriske asylsøkere kommer i arbeid. Den faktiske situasjonen er at syrere har en sysselsettingsgrad på 26,3 prosent.
Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner.
I så fall vil 100.000 syriske innvandrere bety en nettokostnad på totalt 430 milliarder kroner.
Men siden sysselsettingen faktisk bare er på 26 prosent, og man legger denne grunn vil endrer bildet seg betraktelig.
Dersom man anvender enkel regresjon med den sysselsettingsgraden, vil nettoforpliktelser pr. syrer kunne havne på 10 millioner kroner i gjennomsnitt.
Da vil regningen for Victor Normanns scenario bli 1.000 milliarder kroner.
I motsetning til landets innvandringsliberale medier, var Finansavisens journalister attpåtil infame nok til å oppsøke Norman i ettertid og konfrontere ham med at rapporten han viste til sier det motsatte:
Hans kilde var en SSB-rapport (2015/43) som viser det motsatte. Som det står der: «Innvandrerne gjør det dårligst, og de uten innvandrerbakgrunn best.»
2. generasjon gjør det bedre enn sine foreldre, men signifikant dårligere enn «nordmenn», og spredningen mellom innvandrergrupper er stor.
De gruppene som det nå kommer mange av til Norge, er blant de gruppene hvor 2. generasjon gjør det dårligst.
Sysselsettingen er lavere og de oppnår færre grunnskolepoeng.
I tillegg hadde Norman uttalt til Minerva at «men det vi vet er at for nær sagt alle innvandrergrupper er det slik at andre og tredje generasjon jobber like lenge, like mye og like hardt som de som er innfødte nordmenn.» Men det gjør hverken Norman eller noen andre. Det finnes nemlig ikke mange hundre i 3.generasjon og de er knapt kommet i skolealder. Det finnes derimot det som kalles 2,5 generasjon (hvor en av foreldrene er født i utlandet), og heller ikke disse bidrar like mye som «innfødte nordmenn», hvilket fremgår av Statistisk sentralbyrås rapport Innvandring og offentlige finanser.
Og hva svarte så Norman på Finansavisens spørsmål om hans påstander versus det som faktisk står i rapporten han brukte som kilde?
Ingenting.
Da januar 2016 opprant hadde da også salgsargumentet «økonomisk lønnsomt» blitt forvandlet til et «moralsk spørsmål»:
Professor Victor Norman mener Norge kan ta imot 100 000 syriske flyktninger. – Dette er ikke et økonomisk, men et moralsk spørsmål, sier han.
Og idag står han altså frem og forteller oss at han og hans like hele tiden har visst at mange ville tape – og har tapt – på en utvikling han selv har vært pådriver for.
Ja ja, bedre sent enn aldri. Da venter vi vel bare på Per Valebrokk?