Innvandring

Alle taper på manglende grensekontroll og asylhavari

I Danmark er nordafrikanske asylsøkere enormt overrepresentert når det gjelder antall siktelser for overtredelse av straffeloven. Det dreier seg i all hovedsak om såkalte enslige, mindreårige asylsøkere fra særlig Marokko, men også Algerie, Tunisia og Libya. Tilvandrede kriminelle fra samme land er i ferd med å bli et stort samfunnsproblem i Sverige og Tyskland. Den omfattende kriminaliteten disse gruppene bedriver gjør ikke bare hverdagen uttrygg for vertsbefolkningen, men bidrar også til stigmatisering av lovlydige personer fra samme land og dermed økt mistenksomhet og økte spenninger mellom grupper i samfunnet. Men å sende dem ut er med dagens praksis nærmest umulig, og derfor er det på høy tid at den politiske ledelsen får styr på Europas grenser, slik at vi kan kontrollere hvem som kommer i utgangspunktet.

– Noen ganger blir jeg utilpass når folk spør hvor jeg kommer fra. Jeg vil gjerne si at jeg er fra Marokko, men det er vanskelig. For jeg vet at så mange mennesker fra mitt land lager problemer. Ikke bare her i Danmark. I hele Europa, sier den 26 år gamle asylsøkeren Hassan Kiouti til Jyllands-Posten.

Og han har god grunn til å være oppgitt over tingenes tilstand. Jyllands-Posten har fått aktinnsikt hos Rigspolitiet i antall siktelser for overtredelse av straffeloven og der bemerker Kioutis landsmenn seg utpreget negativt: de er blant gruppene som oftest blir siktet for kriminalitet.

Hviterussland og Georgia topper listen over siktelser, tett fulgt av Algerie, Marokko, Tunisia og Libya.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Kiouti studerte psykologi i hjemlandet, har aldri hatt problemer med politiet, er i praksis på en restaurant og får ros av kollegaene for ferdighetene sine. Han er med andre blant dem som skjøtter seg vel, selv om sannsynligheten for at han får innvilget asyl i Europa er liten. Mens nesten alle syrere som søker om asyl i Danmark ender med å få det innvilget, har det ikke blitt innvilget opphold for en eneste søker fra Marokko og Libya de siste to år.

Enorm overrepresentasjon

– Nordafrikanere er en gruppe som i antall ikke fyller så mye i asylsystemet. Til gjengjeld fyller den uforholdsmessig godt opp i kriminalitetsstatistikken, kommenterer Jyllands-Posten de nedslående tallene tørt [min uth.]:

Fra 2014 og til og med det første halvår af 2016 er der f.eks. kommet 589 asylsøgere fra Marokko, og marokkanske asylsøgere er 578 gange blevet sigtet – men ikke nødvendigvis dømt – for en overtrædelse af straffeloven. Det svarer til 98 sigtelser pr. 100 asylsøgere. Én asylsøger kan godt tegne sig for flere sigtelser, og dermed kan enkelte meget kriminelle asylsøgere trække tallet op, især for de lande, hvorfra der kommer få asylsøgere.

Kun hviderussere og georgiere bliver sigtet oftere pr. asylsøger, men begge grupper tegner sig samlet set for færre sigtelser med hhv. 294 og 308 af slagsen på cv’et siden 2014. Og ser man på de seneste års største asylgruppe, syrerne, er forskellen markant. Siden 2014 har 16.598 syrere søgt om asyl, og 428 gange er en syrer – dvs. færre gange end marokkanerne – blevet sigtet for en overtrædelse af straffeloven. Det er knap 3 sigtelser pr. 100 asylsøgere.

Der er flere mulige forklaringer på, hvorfor nordafrikanske lande indtager tre pladser på top 5 over de hyppigst sigtede asylsøgere.

Debatten kom på dagsorden etter en turbulent sommer. I Allerød opplevde en dagligvarebutikk store problemer med asylsøkere bosatt i Sandholm-senterets stjeling. I forbindelse med Langelandsfestivalen ble fem asylsøkere siktet for seksuelle krenkelser, hvor av to fullbyrdede voldtekter.

Etter at en 19 år gammel marokkansk asylsøker tilsynelatende umotiverte overfalt to nattevakter på beredskapssenteret i Thisted, tok direktør i barne- og familieforvaltningen og ansvarlig for asylområdet i Thisted kommune, Lars Sloth, bladet fra munnen og gikk i gang med en undersøkelse om det en «særlig type asylsøkere» som skaper problemer. Det var nordafrikanske unge menn med «andre normer, verdier og holdninger» han siktet til:

»Vi overvejer lige i øjeblikket, om vi kan se en tendens til, at det primært er nordafrikanske asylsøgere, der giver os udfordringer. Vi går nu i gang med at undersøge det sammen med andre kollegaer på asylområdet, for i givet fald er der en helt særlig situation, vi skal tackle i fællesskab,« siger han.

»Vi oplever, at en særlig type asylsøgere har andre normer, værdier og holdninger end f.eks. afghanere, syrere og irakere. Der er simpelthen en anden holdning til det at indrette sig i det danske samfund. De har en anden og mindre respektfuld tilgang til personalet og til hinanden. Det kan godt være, at det bare er os, men vi er nødt til at forfølge det spor.«

I likhet med småbyene Haderslev og Sønderborg ble da også en rekke kvinner i Thisted utsatt for forfølgelse og fysiske krenkelser av mannlige asylsøkere etter at danske myndigheter etablerte asylleire i nærområdet.

Mandlige asylansøgere optræder for nærgående over for unge kvinder i Thisteds natteliv. Det konstaterer Lars Sloth, direktør for børne- og familieforvaltningen i Thisted Kommune, efter at lokale kvinder på Facebook har luftet deres frustrationer over byens nye bargæster.

»Flere piger har følt sig utrygge på gaden, hvor de er blevet antastet af asylansøgere. Det samme er sket ude på dansegulvet i nattelivet,« siger Lars Sloth, som også har ansvaret for asylområdet i Thisted Kommune, til Ritzau.

Grafikk: Jyllands-Posten.

Grafikk: Jyllands-Posten.

Det er som oftest tale om såkalte enslige, mindreårige asylsøkere (EMA), hvorav en stor gruppe har det Røde Kors kaller for «gateorientert atferd». De er unge gutter/menn som har levd på gaten i opprinnelseslandet i årevis og bruker det fullstendig havarerte europeiske asylsystemet for å sikre seg et kortvarig – som ikke sjelden blir meget langvarig fordi Marokko er blant de landene som regelmessig bryter folkeretten ved ikke å ta imot egne statsborgere – lovlig opphold som asylsøkere slik at de får kommet til hektene før de drar videre til andre land, hvor de fortsetter å forsørge seg av kriminalitet og/eller svart arbeid. Dansk Røde Kors huser for tiden 13 ungdommer i aldersgruppen 16-17 år med slik atferd. Samtlige er fra de fire nordafrikanske landene.

De utgjør med andre en liten gruppe i Danmark og ifølge asylsjef i Røde Kors er det bare en liten, hard kjerne som står bak brorparten av kriminaliteten.

Til gjengjeld fyller tilvandrede unge menn fra de aktuelle nordafrikanske landene riktig mye i kriminalitetsbildet i både Sverige og Tyskland.

Hos vår nærmeste nabo sliter politiet i Stockholm med gjenger av kriminelle gutter og unge menn – i all hovedsak EMA fra Marokko – som nå er så ressurskrevende at det setter Stockholm-politiet ute av stand til å gjøre jobben sin. Situasjonen er likedan i Göteborg og den eskalerer. I begge byene har nordafrikanske gjenger av uransakelige årsaker fått lov til å etablere seg i områdene rundt byenes sentralstasjoner, hvor de livnærer seg av kriminalitetet, samtidig som de gjør hverdagen utrygg for tilfeldige forbipasserende. Det rapporteres fra begge steder om at unge jenter regelmessig blir utsatt for seksuelle overgrep og øvrig vold av de samme gjengene.

Tilvandrede unge kriminelle er nærmest immune mot rettstatens inngripen

Et av hovedproblemene er at disse guttene og mennene oppfattes som immune mot rettstatens inngripen. Larsson er aktiv i politiets fagforbund og forteller at kollegaer opplever en stadig tøffere arbeidssituasjon. De kriminelle innvandrerne har ingen respekt for landets politi og rettsvesen. Og hvorfor skulle de det, når de tilsynelatende kan begå så mye kriminalitet de vil uten at det får konsekvenser?

– Det är en stor hopplöshet. De känner att de inte kan göra något annat än att lägga tid på såna här grejer. Det blir så frustrerande. Ungdomarna grips, och så släpps de lika snabbt, de är ute på gatan innan bläcket har torkat.

Han lyfter även problematikem med att bestämma identitet och ålder på gatubarnen.

– Sedan är det åldrarna; jag kan stå med en 30-åring framför mig och på pappret står det 14 år. Det blir som att de är straffimmuna. De står och garvar åt oss när vi griper dem, de skiter totalt i oss eftersom de vet att ingenting händer.

I Tyskland kaller politiet dem “Nafrier”, som er en betegnelse på de unge kriminelle nordafrikanere som opererer i Köln. Disse er ansett som så aggressive og farlige at politiets egne retningslinjer sier at betjenter ikke må nærme seg dem for å kontrollere identiteten deres eller anholde dem alene. Nei, de må gå to eller aller helst flere i følge. Disse mennene oppgis å bære våpen som kniver, pepperspray og knokejern og tillates altså å streife fritt rundt og livnære seg av kriminalitet blant sivile barn, kvinner og menn på et trafikalt knutepunkt. En offisiell rapport fra innenriksministeriet i delstaten Nordrhein-Westfalen viser da også at hele 40 prosent av innvandrere fra Algerie, Marokko og Tunisia har begått kriminalitet i Köln og omegn innen ett år etter ankomst til Tyskland.

Etter masseovergrepene i Köln nyttårsaften viste det seg da også at av 153 identifiserte gjerningsmenn, var nesten alle innvandrere. 149 hadde ikke tysk statsborgerskap; 68 var asylsøkere og 18 var ulovlige innvandrere. Hele 103 var fra Marokko og Algerie. Og det er bare de som til nå er identifisert.

Hvorfor europeiske politikere har tillatt denne utviklingen kan man jo bare lure på. Er det virkelig så viktig for oss samfunnsborgere å spare noen minutter på å slippe å vise pass ved grenseoverganger når vi skal på ferie at omfattende kriminell virksomhet – som ikke sjelden går ut over våre barns trygghet – er en pris vi er villige til å betale for holde EU-tilhengerne og de innvandringsliberales havarerte drøm gående en liten stund til?

En årsak til at disse gjengene har fått lov til å etablere seg og gjøre hverdagen utrygg for befolkningen i landene de søker beskyttelse i er antagelig myndighetenes vanvittige frykt for å peke på grupper og således stigmatisere noen. Det er jo også mye, mye verre at noen skulle føle seg stigmatisert, enn at kvinner og barn ikke kan bevege seg trygt i det offentlige rom, at normal næringslivsvirksomhet ikke lar seg opprettholde eller at statens voldsmonopol forsvinner og dermed grunnlaget for rettsstaten. Det er med andre ord godt ment.
Men hvor godt er det, egentlig? Hvor stigmatisert blir f.eks. kriminelle av at noen påpeker fakta: at de er kriminelle? Disse gruppene har jo for lengst stigmatisert seg selv. At myndighetenes konfliktskyhet og manglende evne og vilje til å gjøre noe med problemet stigmatiserer til gjengjeld alle de andre som skikker seg vel og ikke er kriminelle. Som f.eks. den hardtarbeidende, lovlydige Hassan Kiouti. Resultatet er ødeleggende for alle parter – vel og merke for den lovlydige, fredelige delen av befolkningen – med tap av tillit, økt kriminalitet, økt utrygghet, økt mistenksomhet og dermed økte spenninger mellom grupper på alle plan i samfunnet.

«Det er jo ikke oss som skal integreres»

På den glimrende nettsiden Altinget gir forfatteren Jens Christian Grøndahl sannsynligvis uttrykk for hva de fleste som er ved sine fulle fem tenker om den generelle situasjonen:

Der er noget forhekset over diskussionen, og jeg er selv splittet. Jeg synes, at Inger Støjberg forplumrer tingene – formentlig af frygt for folkestemningen – når hun siger, at Danmark er fyldt op, samtidig med at hun afviser at sætte tal på vores kapacitet. Hun ignorerer i øvrigt helt, at behovet for beskyttelse er en humanitær realitet, uanset hvor mange flygtninge vi har plads til.

På den anden side ønsker jeg ikke at se én eneste mandlig flygtning i Danmark, der mener, at det er kvinders ansvar at skåne den maskuline seksualitet for at føle sig fristet over evne. Hvis man har mistet sit hjem og med nød og næppe reddet livet, og hvis man får tilbuddet om en ny tilværelse i det danske velfærdssamfund, må man tage den kulturkamp med sig selv og sin libido. Selvopgøret med de patriarkalske tvangstanker må være den første modydelse, det første tegn på, at man vil det samfund, man er kommet til.

Vil man derimod både have beskyttelse og beholde sit traditionelle, mellemøstlige kvindesyn, mener jeg ikke, at Danmark behøver at føle sig forpligtet. Måske var det en meget god idé med de annoncer, Støjberg fik indrykket under stor ståhej. Blot skulle der have stået noget om frisind, ligestilling og verdslighed frem for en lang advarsel om, hvor uvenlige og afvisende vi er.

Jeg tror ikke, det er antallet af flygtninge, men graden af deres integrationsvilje, der er kriteriet for, hvornår Danmark er fyldt op. Egentlig er det slet ikke os, der afgør spørgsmålet. Det gør flygtningene selv. Vi kan kun give dem muligheden for at vise, at de ud over at ville beskyttelsen og velfærdsgoderne også vil os, det danske samfund, med alt, hvad det indebærer af udfordringer til deres medbragte adfærdsmønstre, værdier og forestillinger.

Det er jo ikke os, der skal integreres. Kulturmødet er i heldigste fald en sluse, hvor inkompatible forestillinger om køn og religion krænges af. Det kan tage en generation, men varer det to generationer, forhindres integrationen af parallelsamfund og – på den anden side af ghettoens mure – en voksende mistillid til ”de fremmede”.

Dette er god, gammeldags fornuft og burde vært det like generelle som selvfølgelige grunnlag for all innvandring. Og da særlig når det gjelder kriminelle eller andre grupper som bare skaper enorme problemer for alle andre, også sine formodede «egne».

I den pågående diskusjonen om danskhet har Grøndahl en skarp observasjon:

Borgmesteren må kaste et blik ud over gruppen af indbyggere med ”anden etnisk herkomst end dansk”. Nogle bor i ghettoer, vender ryggen til det danske samfund, hengiver sig til religiøse og politiske forestillinger, som er uforenelige med demokratiet, og er i det hele taget omvandrende argumenter for, at Inger Støjberg har ret.

Andre er derimod så velintegrerede, at kun deres udseende og anderledes navne får dem til at skille sig ud, og det virker stødende – på dem og på mig – at tage dem til indtægt for nogen som helst vurdering af, hvor mange ”fremmede” Danmark kan absorbere. De er jo netop ikke fremmede mere.

Nettopp. Og det siste er nok en av årsakene til disse debattene alltid blir så betente. Myndighetene kunne gjøre mye med dette, først og fremst ved å ta av seg silkehanskene overfor tilvandrede kriminelle og voldsforherligende islamister med dobbelt eller ikke norsk statsborgerskap. Det ville gitt oss alle et pusterom og gjøre det lettere for unge menn som Kiouti å leve i Europa som det bidraget til samfunnet han vitterlig er på selvstendig grunnlag.

Skal vi få kontroll på situasjonen, må Europas grenser bevoktes

Det virker for så vidt som om Europas politiske ledelse så smått har begynt å innse problemstillingen. Selv i det sangvinske Sverige har nå myndighetene nå bestemt at EMA med avslag på asylsøknaden skal sendes ut etter fylte 18. I januar opplyste innenriksmininster Anders Ygemand at opptil 80 000 asylsøkere med avslag kan komme til å bli utvist fra Sverige. Per i dag er over 12 000 personer etterlyst for utvisning.

Det lyder jo flott, men i realiteten er avviste asylsøkere tilnærmet umulig å få sendt hjem. Svært mange migrantproduserende land er uvillige – ifølge tyske myndigheter gjelder det til sammen 28 land – til å ta i mot sine egne statsborgere. I tillegg er ofte tilstandene i hjemlandet slik at enhver regjering som forsøker å returnere selv grovt kriminelle dit, øyeblikkelig får hele pressen og den øvrige godhetsbrigaden på nakken. En oversikt over antall hjemsendelser fra Tyskland i 2015 bekrefter problemene. Samlet er hele 50.230 personer besluttet utvist, og en offisiell rapport viser at nærmere 5.500 av disse er algirere, marokkanere og tunesere. Antallet som faktisk ble deportert i første halvdel av 2015 er 53 personer. Av over 2000 algiriske statsborgere som er besluttet utvist fra Tyskland, ble bare 24 sendt hjem i løpet av første halvår i 2015. Av 2.300 utviste marokkanske statsborgere ble bare 23 sendt hjem i samme periode. – Når tyskerne legger frem en av de 2.300 marokkanske statsborgerne som er besluttet utvists utgåtte pass for den marokkanske ambassaden, tar det først måneder å få utstedt et nytt. Noen ganger tar det tilsynlatende evigheter, skriver Der Spiegel.

Følgelig er Europa nødt til å få på plass en fungerende grensekontroll, slik at vi har kontroll på hvem som kommer hit i utgangspunktet. For har vi først pådratt oss et tilvandret problem, er det mest sannsynlige at vi blir sittende med det til skade for oss alle. I tillegg bør kriminelle asylsøkere henvises til helt lukkede mottak, til man har benyttet ethvert diplomatisk eller bistandsmessig virkemiddel for å presse opprinnelseslandet til å følge folkeretten og ta vedkommende tilbake uten å trenere saken(e) i årevis.

De eneste som vil tape på dette er kriminelle eller personer som kommer for å etablere eller forsterke parallellsamfunn, fra hvor mye av den innvandringsrelaterte kriminaliteten og terrorismen i dag stammer. Og måtte lynet ramme meg om jeg tar feil; men selv ikke tilhengere av dagens ordning kan vel oppfatte det som instituttets oppgave å opprette og videreføre frihavner for forbrytere fra alle verdens hjørner?