Forskjellsbehandling og diskriminering

Den identitetspolitiske venstrefløyen kan takke seg selv

Det liberale demokrati og dets institusjoner ryster i sine grunnvoller som følge av sinte velgeres "opprør" mot etablerte politiske partier, eliter og ekspertise. En lang rekke internasjonalt anerkjente kommentatorer og filosofer peker på hvilken rolle særlig venstresidens identitetspolitikk har spilt for den utvilklingen vi ser. Fenomenet er på full fremmarsj her hjemme også, og Simon Jenkins, Richard Rorty, Arthur Schlesinger, Jonathan Haidt, Christopher Caldwell, Carol Swain, David Marcus og Mark Lilla er blant dem som leverer gode argumenter for hvorfor det er en ekstraordinært dårlig idè å gi den angivelig antirasistiske identitetspolitikken innpass.

Den identitetspolitiske venstrefløyen kan takk seg selv for høyrepopulismen, mener tidligere redaktør for London Evening Standard og det velrennomerte The Times, Simon David Jenkins i sin faste spalte i the Guardian.

Simon Jenkins. Foto: Wikipedia.

Simon Jenkins. Foto: Wikipedia.

I artikkelen, som er oversatt til dansk i Information.dk, gir forfatteren venstresidens identitetspolitikk det glatte lag. – De har hatt det travelt med å påtale krenkelser av minoriteter, men avvist å utvise toleranse for bekymringene til dem de er uenige med. Dermed har de dumpet på demokratitesten og har kompromittert den europeiske liberalismens fremskritt, konstaterer han.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

De liberale demokratiers landskab er under dramatisk forvandling. Gamle skillelinjer rives ned og erstattes af nye. Granatchokkede soldater vandrer forvildet rundt på slagmarken og slikker deres sår. Det liberale demokratis centrum kan ikke holde. Gamle klicheer om venstre og højre mister gyldighed og hæderkronede institutioner deres sikkerhed.

Selv i Frankrig og Italien er Den Europæiske Union faldet i unåde. En højreorienteret amerikansk præsident vinder valget ved at spille på venstrefløjstemaer. I Storbritannien kan UKIP hævde at have fortrængt Labour. En Tory-premierminister angriber kapitalismen. Labour stemmer for at forny Trident-atomvåbenprogrammet. Der er ikke noget at sige til, at Castro gav op og døde.

Fallet fra den høye moralske hesten

– Sentrumvenstre er kastet ut i forvirring og har blitt berøvet orienteringsevnen. Folkedypets jubelbrøl over Brexit, Trumps valgseier og Europas nye høyre har skjøvet den venstreliberale konsensus ned fra den høye moralske hesten den trodde at den skulle ri til evig tid. Og detroniseringens instrument var ikke engang den konservative høyrefløyen, men en undertrykket underklasse som var så frekk å gi fingeren til en venstreliberal establishment-elite, fortsetter Jenkins.

Paul Krugman, feltmarskal for USA’s centrumvenstre, stod i sidste uge på sin hårdt beskadigede kampvogn, New York Times, og jamrede: »Jeg fatter ikke forurettelsen hos Trumps vælgere. Hvorfor gav de fattige ikke pengemændene og de konservative eliter skylden for deres kvide?«

Paul Krugman. Foto: Wikipedia.

Paul Krugman. Foto: Wikipedia.

Krugman fant, som så mange andre, svaret i venstrefløyens omfavnelse av identitetspolitikk. Jenkins påpeker at filosofen Richard Rorty allerede for 20 år siden forutså at en Trump-lignende «sterk mann» ville stå frem og fortelle Amerika hva «dårlig utdannede amerikanere mener om å få seg diktert hva de skal tenke, føle og gjøre av universitetskandidater». Han minner også om at historikeren Arthur Schlesinger advarte om at politisk korrekthet og stigende intoleranse for «krenkelsesforbrytelser» på campus har svekket sammenhengskraften i Amerika: landets kollektive, liberale bevissthet.

For både blant politikere, akademia og media er skrivebordsteorier populært og de siste årenes dille har vært «rasifisering» – fokus på hudfarge og gruppetilhørighet – og all mulig annen fremhevelse av utvendige karakteristika eller minoritetslegninger. Det blant de Store og Gode moteriktige fenomenet har omsider kommet til Europa, men det stammer opprinnelig fra innesnødde antirasister på amerikanske universiteter, hvor man studerer «hvithet» og «hvite privilegier» – det er uten tvil at de er «de hvite» som er skurken i scenarioet, hvilket har blitt brukt for å innføre positiv diskriminering av synlige minoriteter og/eller kvoteordninger. At noen minoritetspersoner egentlig ikke trenger det, mens noen majoritetspersoner kanskje gjør, blir ikke tillagt vekt – de er jo hvite og dermed priviligerte uansett hvor lite privilgerte de i realiteten måtte være. Denne typen politikk oppfordrer folk til å definere seg selv og sine meritter utfra hudfarge.

Identitetspolitikkens tilhengere påstår at de arbeider for et fargeblindt samfunn, men det de gjør er det motsatte. I Europa har det selvfølgelig blitt adoptert av statsstøttede antirasister, politiske aktivister og små universitetsklikker, som i mangel av reell rasisme har funnet seg en ny næringsvei. I virkeligheten er det bare nok et utslag av den identitetspolitikken særlig en opprådd venstreside har kastet seg over i mangel på andre prosjekter, men identitetspolitikk bedriver man ikke utstraffet, spesielt ikke i velferdsstater som er avhengige av en viss sammenhengskraft og solidaritet mellom grupper for å fungere som den skal.

Og det er, som vi skal se, ikke den eneste konsekvensen av den splittende politikken.

Identitetspolitikkens tilhengere har selv levert og legitimert argumentene

Den politiske psykologen Jonathan Haidt er sistemann ute for å forklare fenomenet Trump. På et debattmøte i London besvarte han spørsmålet om hvorfor fattige stemmer på høyresiden slik:

Jonathan Haidt. Foto: Wikipedia.

Jonathan Haidt. Foto: Wikipedia.

«Oppdelingen av høyreorientert og venstreorientert finnes ikke lenger. Det som finnes er nasjoner og stammer i nasjonen, som begge blir stadig mer selvbevisste og oppsatte på å hevde sin identitet. Haidt forklarer Trumps suksess med at han har talent for å appellere til grupper som føler seg fremmedgjort av konkurrerende grupper. Identitetsvenstre opphøyer det «hellige offer» – etniske minoriteter, som er hevet over enhver kritikk; kvinner; homoseksuelle og innvandrere, kort sagt: alle de gruppene som Hillary Clinton i enhver tale utviste ærbødighet overfor.»

– Men å favorisere utvalgte grupper er å utelukke fravalgte grupper – i dette tilfellet de såkalte etterlatte (left-behinders), definert som «bleke, avlegs, mannlige og mislykkede». I Amerika og Europa er eldre, hvite menn den eneste gruppen venstreliberale straffritt kan falle over og utstøte. Dette er en gruppe som er klart dominerende i små byer og de såkalte rustbeltene, fra hvor de på avstand kan betrakte de fjerne storbyene, globaliserte, digitaliserte, universitetsutdannede og politisk korrekte, oppsummerer Jenkins.

Interessant nok er deler av alt-right-bevegelsen («det alternative høyre») enig i denne analysen. I en glimrende artikkel i New York Times beskriver den internasjonalt anerkjente journalisten og forfatteren Christopher Caldwell – hvis bok «Reflections on the Revolution In Europe» kan kjøpes i norsk oversettelse her – de forskjellige retningene innen alt-right, og viser til denne uttalelsen av tidligere medlem av det høyreradikale British National Party Matthew Tait:

Christopher Caldwell. Foto: Wikipedia.

Christopher Caldwell. Foto: Wikipedia.

«Det du ser nå er unge mennesker som aldri har vært forbundet med noen former for politikk. De husker ikke hvordan det var før krigen eller i 1960-årene eller engang på 80-tallet. Deres motivasjon er ikke en følelse av tap».

– Det er dette som er «alternativt» ved alt-right, skriver Caldwell, og fortsetter: – Disse menneskene er ikke nostalgiske. De trenger ikke engang være konservative. For dem er ikke multikulturalisme et angrep på samfunnets tradisjonelle normer, slik det ville blitt ansett på Reagans tid. Det er samfunnet.

Det som virker for minoriteter, virker også for en stadig svinnende majoritet

Professor i statsvitenskap ved Vanderbilt universitet Carol Swain var blant de første som beskrev hvordan dette verdenssynet ville arte seg. I boken «Den nye hvite nasjonalismen i Amerika», som ble utgitt i 2002, påpekte Swain at unge mennesker er raske til å identifisere dobbelstandarder, og at de noen ganger gjør det utfra legitime bekymringer om den førte politikken. – Jeg visste at identitet ville følge etter, husker hun. – Det måtte komme. Alt de trengte å gjøre var å kopiere det de hørte. De multikulturalistiske argumentene du hører på hvert eneste universitet – de virker for hvite også.

Swains analyse gjelder ikke bare de radikale, mener Caldwell og legger til: – Det er en plausibel forklaring på hva som skjer blant Amerikas [og etter min oppfatning Europas. Min anm.] generelle velgere. Alt-right-bevegelsen er liten og vil kanskje forbli det.

Carol Swain. Foto: Wikipedia.

Carol Swain. Foto: Wikipedia.

Men likevel, selv om den er liten, er den del av noe som dette valget viste at er mye større: Fremveksten av hvite mennesker, som tydeligvis føler at identiteten deres er under angrep, som en «minoritetspolitisk» blokk.

Om å skyve folk i feil retning

En annen som har notert seg identitetspolitikkens negative konsekvenser og oppmuntring til gruppetenking er den fransk-amerikanske forretningsmannen og skribenten David Marcus, som tilhører hovedstrømmen på høyresiden.

– Hvite folk blir spurt om – eller skjøvet til – å ta sin «hvithet» i betraktning og identifisere seg mer med den. Dette er en bemerkelsesverdig dårlig idè, skrev han på nettsiden The Federalist i mai 2016.

I artikkelen forteller han at hans bruk av ordet «anti-hvit» ble hyllet av nasjonalistiske netttroll på Twitter – som ellers fordriver tiden med å poste rasistiske og antisemittiske tegninger – som så det som en seier at en hovedstrømskonservativ som Marcus brukte ordet.

David Marcus.

David Marcus.

– De hadde et poeng, fortsetter han. Inntil nylig ville det vært usannsynlig for meg å bruke begrepet. Ikke fordi jeg ikke tror at noen mennesker føler fiendtlighet mot hvite, men fordi det var et randsonefenomen, langt fra makten, som ikke representerte noen stor trussel. Dette er ikke lenger tilfelle. Progressiv retorikk om rase* har blitt stygg og eksistensen av «anti-hvite» holdninger kan ikke lenger ignoreres.

Han lister opp noen av det siste årets overskrifter på artikler i publikasjoner med mange lesere:

What is new is the direct indictment of white people as a race. This happened through a strange rhetorical transformation over the past few years. At first, “white men are our greatest threat” postings tended to be ironic, a way of putting the racist shoe on the other foot. They were meant to show that blaming an entire race for the harmful actions of a few individuals is senseless.

Then the tenor changed. What started as irony turned into an actual belief that white people, specifically white men, are more dangerous and immoral than any other people. Loosely backed up by historical inequities and disparities in mass shootings, this position has begun to take a serious foothold.

Strikingly, this shift in rhetoric undermines what was once the core of anti-racist efforts. Treating people equally has given way to making all of us ambassadors for our race. This is a classic theme in critical race theory, that people of color carry a burden of representation that white people do not. But foisting the baggage of representation onto white people doesn’t solve that problem. It makes it worse.

– Det siste samfunnet vårt trenger er at hvite mennesker begynner å føle seg mer som en stamme. Resultatet av denne tribalismen vil ikke bli en renselse av den hvite identiteten og mer likestilling for ikke-hvite. Det vil bli misnøye med å være den eneste stammen som ikke får spesialbehandling som følge av offerstatus, legger Marcus til.

– En stor del av årsaken til at hvite amerikanere har vært villige til å gå med på politikk som forhåndsdømmer dem etter hudfargen, som f.eks. positiv diskriminering (affirmative action), er at de ikke ser seg selv som en stamme, fortsetter han. – Gitt at ulikheten i ressursfordelinger i vårt samfunn favoriserer hvite, er det en god ting at de ser seg selv som dem uten aksent. Skulle det endre seg, vil hvite privilegier (hva man enn legger i det) ikke bli utryddet, de vil bli befestet.

– Ikke be hvite mennesker om å bli mer tribale

Alt dette skjer på et tidspunkt hvor de siste innvandrerne fra den store bølgen av hvit innvandring fra 1850-1920 har falt fra. I fortiden identifiserte de fleste hvite seg etter sin europeiske etnisitet: irske, italienske, tyske etc. Ettersom de graviterte vekk fra slike identiterer, ser mange seg selv som en nøytral, «ikke-rasial» befolkning. Venstresiden kritiserer denne avvisningen av å seg selv som hvite, men det er langt å fortrekke fremfor alternativet: en amerikansk, hvit befolkning som ser på seg selv som en egen interessegruppe, fortsetter Marcus, som advarer: – Ikke be hvite mennesker om å bli mer tribale.

The recurring, tired refrain that we should have a white history month if there is a black history month, or white student unions on campuses, is unintentionally being given new life by the Left. Celebrations or organizations of whiteness do not exist because we don’t need them. White people do not face the same kinds of systemic discrimination that people of color do. But progressives are doing a very good job of convincing white people that they do.

When parents of Virginia high school students complained about a white privilege video being shown to their kids, they rightfully noted that their kids were being singled out based on their race. The video featured a foot race in which people of color were burdened by impediments while the white people ran free. It was absolutely fair for them to interpret this as a message to their kids saying, “Your accomplishments are easier and less valuable than those of your peers of color.”

Many parents object to this method of teaching about race relations. While some white people, especially those in the academy and the arts, find the acceptance of privilege and its associated guilt liberating, many do not. Privilege theory is also not being offered as one of many ways to confront and consider racism; it is being offered as the central way. This was brilliantly explored in 2010 by the Midwestern Critical Whiteness Collective’s (MCWC’s) article in Harvard Education Review, “McIntosh as Synecdoche: How Teacher Education Focus on White Privilege Undermines Anti Racism.”

Many disadvantaged white students reject the notion of their grand privileges and resented the key confessional component of white privilege education.

They found that many disadvantaged white students reject the notion of their grand privileges and resented the key confessional component of white privilege education. One case study involved an education student named John, from a small, non-diverse town. In his final essay for the class John explained his reaction to McIntosh: “I got the feeling from it that it was more about trying to make white males feel guilty for things they most likely had no control over. Being a white male I got a little worked up about the whole list since I don’t feel like I have anything to apologize for.”

Privilegieteori – en dårlig idè

Da privilegie-teorien grep om seg i 1990, fordømte samfunnet som helhet åpne uttrykk for rasisme. Da endret man fokus til hvordan hvite kunne være rasister uten at de engang visste det. Ikke bare det: men alle hvite var skyldige i denne formen for rasismen. Bekjennelse ble brukt som metode for å få hvite til å oppdage denne skjulte rasismen. Et hjemlig eksempel på denne tankegangen fikk vi for øvrig i daværende leder for Antirasistisk senter Kari Helene Partapuolis klassiker «Det finnes en rasist i oss alle». Men gammeldags hvit rasisme ble ikke borte, den gikk bare under jorden.

Not only was white supremacy still extant, it was going more or less unaddressed. The shift to the privilege model had an unintended consequence that is abetting white supremacy.

One can teach against white supremacy by encouraging students to treat everyone as equal, or at least as individuals not defined in important ways by their race.

Privilegie-teori tillater ikke denne tilnærmingen. Den krever at forskjellene står i front og sentrum og at vi alltid tar en persons rase i betraktning når vi betrakter vedkommende. Dette fokuset på å «verdsette forskjeller» fremfor den fargeblinde modellen låste opp døren for den hvite supremascismens gjenkomst og som dagens anti-hvite retorikk har sparket åpen.

– Det overrasker mange at et økende antall hvite amerikanere det siste tiåret føler at de blir mer diskriminert enn svarte. Denne følelsen er opplagt inkonsistent med økonomiske data. Mange har argumentert for at hvit frykt for å miste sin dominante økonomiske stilling i samfunnet ligger bak denne følelsen. Men hva hvis den diskrimineringen hvite mennesker føler og uttrykker ikke primært er av økonomisk natur?, spør Marcus.

– Dette bringer oss tilbake til ovennevnte John. Det som gjorde ham opprørt av privilegie-teorien var ikke at han måtte konkurrere med minoriteter om jobber. Han var opprørt av å måtte tilstå skyld for ting han ikke hadde noen kontroll over. Mange hvite føler det slik. Og hva mer er: mange misliker den pedagogiske forvandlingen som historien og kulturen deres er gjenstand for. Hvite historiske figurer som en gang og i for stor grad ble respektert, har endt i motsatt grøft som absolutt utskammet. I tillegg kommer at ingen andre folkegruppers historie blir målt etter de samme luftige standardene, påpeker han, med rette, og gir eksempler:

Mohadas Gandhis rasisme, Black Panthers ondskapsfulle mord og Santa Anna`s barbarisme blir alt forstått i kontekst av sine positive bidrag. I økende grad opplever hvite amerikanere at Columbus, Jefferson, Jackson og mange andre historiske kjernefigurer kontinuerlig blir rakket ned på i den hensikt å desentralisere «hvithet» i historien. Dette angrepet på deres historie har hatt en større effekt enn mange på venstresiden er klar over eller er villige til å innrømme.

Dette har åpnet døren for hvite rasiale misnøyepredikanter.En av nøkkelkomponentene for disses suksess er den tilnærmet daglige paraden av identitetspolitiske tilhengeres latterlige påstander om mikroaggresjoner, trigger-advarsler og kulturell appropriasjon som trives så godt på amerikanske og britiske universiteter og så smått begynner å innfinne seg her hjemme. Dette fenomenet er det all grunn til å motarbeide og avvise, for det de sår – under dekke av toleranse og godhet – er splittelse, misnøye, intoleranse og spenninger mellom grupper i samfunnet.

Identitetspolitikken bør avvises før den får gjort mer skade

Men tilbake til Simon Jenkins, som spår at valget av Trump vil utløse et omfattende politisk paradigmeskifte i vestlig politikk.

I sidste uge bidrog den amerikanske akademiske humanioraprofessor Mark Lilla med sin analyse af ’identitetsliberalisme’ som »en slags moralsk panik i forhold til race, køn og seksuel identitet«. Den tildeler selektive rettigheder og privilegier, men aldrig pligter. »Den er ekspressiv, ikke argumenterende … og den forvrænger liberalismens budskab og hindrer den i at blive en samlende kraft.«

Professor Lilla kritiserer de venstreliberales såkalte whitelash-unnskyldninger, som gir dem frikort til å stemple tilhengerne av Trump og Brexit som rasister og avvise kritikken av politisk korrekthet som enda en «høyreorientert sammensvergelse», sønder og sammen. For ham handler det om at disse velgerne er fattige mennesker som har gode grunner til å frykte for integriteten i samfunnene de lever og har kommet til å se på globaliseringen som et svindelnummer på deres bekostning. De tar kanskje feil, men det betyr ikke at de er onde, konstaterer Jenkins.

Med hensyn til fremtiden håber Haidt og Lilla på en ’post-identitær’ liberalisme, der skal opbygges med genoprettelsen af nationalstaten som ramme for konsensuelle grundværdier. Det kan betyde, at vi bliver nødt til at acceptere folkeflertallets bekymring over for tempoet i indvandringen.

– Identitetsapostlene så det autoritære hos de andre, men ikke hos seg selv. De så diskriminering hos de andre, men ikke hos sine egne. Ved å vokte over egne utvalgte stammer besto de ikke demokratiets ultimate test: å utvise toleranse for bekymringer hos dem man er uenige med, skriver Jenkins og avslutter:

– Med sitt tunnelsyn har de kompromittert alle de fremskrittene den europeiske liberalismen har oppnådd de siste 50 år. De har fått seg en nesestyver og flere er på vei.

Så kan vi andre bare lure på hvor lang tid det vil ta før vettuge hovedstrømspolitikere og medier sørger for å smelle igjen døren i våre hjemlige identitetspolitikeres fjes, hvilket dessverre vil si «halve» NGO-Norge – og låser den godt – og slik forviser splittelsesanstifterne tilbake til den diskrediterte randsonen de hører hjemme i. Det burde jo være overkommelig oppgave for voksne mennesker å ta lærdom av andres feil istedet for alltid å erfare dem selv først?