Den identitetspolitiske venstrefløyen kan takke seg selv

Den identitetspolitiske venstrefløyen kan takk seg selv for høyrepopulismen, mener tidligere redaktør for London Evening Standard og det velrennomerte The Times, Simon David Jenkins i sin faste spalte i the Guardian.

I artikkelen, som er oversatt til dansk i Information.dk, gir forfatteren venstresidens identitetspolitikk det glatte lag. – De har hatt det travelt med å påtale krenkelser av minoriteter, men avvist å utvise toleranse for bekymringene til dem de er uenige med. Dermed har de dumpet på demokratitesten og har kompromittert den europeiske liberalismens fremskritt, konstaterer han.

De liberale demokratiers landskab er under dramatisk forvandling. Gamle skillelinjer rives ned og erstattes af nye. Granatchokkede soldater vandrer forvildet rundt på slagmarken og slikker deres sår. Det liberale demokratis centrum kan ikke holde. Gamle klicheer om venstre og højre mister gyldighed og hæderkronede institutioner deres sikkerhed.

Selv i Frankrig og Italien er Den Europæiske Union faldet i unåde. En højreorienteret amerikansk præsident vinder valget ved at spille på venstrefløjstemaer. I Storbritannien kan UKIP hævde at have fortrængt Labour. En Tory-premierminister angriber kapitalismen. Labour stemmer for at forny Trident-atomvåbenprogrammet. Der er ikke noget at sige til, at Castro gav op og døde.

Fallet fra den høye moralske hesten

– Sentrumvenstre er kastet ut i forvirring og har blitt berøvet orienteringsevnen. Folkedypets jubelbrøl over Brexit, Trumps valgseier og Europas nye høyre har skjøvet den venstreliberale konsensus ned fra den høye moralske hesten den trodde at den skulle ri til evig tid. Og detroniseringens instrument var ikke engang den konservative høyrefløyen, men en undertrykket underklasse som var så frekk å gi fingeren til en venstreliberal establishment-elite, fortsetter Jenkins.

Paul Krugman, feltmarskal for USA’s centrumvenstre, stod i sidste uge på sin hårdt beskadigede kampvogn, New York Times, og jamrede: »Jeg fatter ikke forurettelsen hos Trumps vælgere. Hvorfor gav de fattige ikke pengemændene og de konservative eliter skylden for deres kvide?«

Krugman fant, som så mange andre, svaret i venstrefløyens omfavnelse av identitetspolitikk. Jenkins påpeker at filosofen Richard Rorty allerede for 20 år siden forutså at en Trump-lignende «sterk mann» ville stå frem og fortelle Amerika hva «dårlig utdannede amerikanere mener om å få seg diktert hva de skal tenke, føle og gjøre av universitetskandidater». Han minner også om at historikeren Arthur Schlesinger advarte om at politisk korrekthet og stigende intoleranse for «krenkelsesforbrytelser» på campus har svekket sammenhengskraften i Amerika: landets kollektive, liberale bevissthet.

For både blant politikere, akademia og media er skrivebordsteorier populært og de siste årenes dille har vært «rasifisering» – fokus på hudfarge og gruppetilhørighet – og all mulig annen fremhevelse av utvendige karakteristika eller minoritetslegninger. Det blant de Store og Gode moteriktige fenomenet har omsider kommet til Europa, men det stammer opprinnelig fra innesnødde antirasister på amerikanske universiteter, hvor man studerer «hvithet» og «hvite privilegier» – det er uten tvil at de er «de hvite» som er skurken i scenarioet, hvilket har blitt brukt for å innføre positiv diskriminering av synlige minoriteter og/eller kvoteordninger. At noen minoritetspersoner egentlig ikke trenger det, mens noen majoritetspersoner kanskje gjør, blir ikke tillagt vekt – de er jo hvite og dermed priviligerte uansett hvor lite privilgerte de i realiteten måtte være. Denne typen politikk oppfordrer folk til å definere seg selv og sine meritter utfra hudfarge.

Identitetspolitikkens tilhengere påstår at de arbeider for et fargeblindt samfunn, men det de gjør er det motsatte. I Europa har det selvfølgelig blitt adoptert av statsstøttede antirasister, politiske aktivister og små universitetsklikker, som i mangel av reell rasisme har funnet seg en ny næringsvei. I virkeligheten er det bare nok et utslag av den identitetspolitikken særlig en opprådd venstreside har kastet seg over i mangel på andre prosjekter, men identitetspolitikk bedriver man ikke utstraffet, spesielt ikke i velferdsstater som er avhengige av en viss sammenhengskraft og solidaritet mellom grupper for å fungere som den skal.

Og det er, som vi skal se, ikke den eneste konsekvensen av den splittende politikken.

Identitetspolitikkens tilhengere har selv levert og legitimert argumentene

Den politiske psykologen Jonathan Haidt er sistemann ute for å forklare fenomenet Trump. På et debattmøte i London besvarte han spørsmålet om hvorfor fattige stemmer på høyresiden slik:

«Oppdelingen av høyreorientert og venstreorientert finnes ikke lenger. Det som finnes er nasjoner og stammer i nasjonen, som begge blir stadig mer selvbevisste og oppsatte på å hevde sin identitet. Haidt forklarer Trumps suksess med at han har talent for å appellere til grupper som føler seg fremmedgjort av konkurrerende grupper. Identitetsvenstre opphøyer det «hellige offer» – etniske minoriteter, som er hevet over enhver kritikk; kvinner; homoseksuelle og innvandrere, kort sagt: alle de gruppene som Hillary Clinton i enhver tale utviste ærbødighet overfor.»

– Men å favorisere utvalgte grupper er å utelukke fravalgte grupper – i dette tilfellet de såkalte etterlatte (left-behinders), definert som «bleke, avlegs, mannlige og mislykkede». I Amerika og Europa er eldre, hvite menn den eneste gruppen venstreliberale straffritt kan falle over og utstøte. Dette er en gruppe som er klart dominerende i små byer og de såkalte rustbeltene, fra hvor de på avstand kan betrakte de fjerne storbyene, globaliserte, digitaliserte, universitetsutdannede og politisk korrekte, oppsummerer Jenkins.

Interessant nok er deler av alt-right-bevegelsen («det alternative høyre») enig i denne analysen. I en glimrende artikkel i New York Times beskriver den internasjonalt anerkjente journalisten og forfatteren Christopher Caldwell – hvis bok «Reflections on the Revolution In Europe» kan kjøpes i norsk oversettelse her – de forskjellige retningene innen alt-right, og viser til denne uttalelsen av tidligere medlem av det høyreradikale British National Party Matthew Tait:

«Det du ser nå er unge mennesker som aldri har vært forbundet med noen former for politikk. De husker ikke hvordan det var før krigen eller i 1960-årene eller engang på 80-tallet. Deres motivasjon er ikke en følelse av tap».

– Det er dette som er «alternativt» ved alt-right, skriver Caldwell, og fortsetter: – Disse menneskene er ikke nostalgiske. De trenger ikke engang være konservative. For dem er ikke multikulturalisme et angrep på samfunnets tradisjonelle normer, slik det ville blitt ansett på Reagans tid. Det er samfunnet.

Det som virker for minoriteter, virker også for en stadig svinnende majoritet

Professor i statsvitenskap ved Vanderbilt universitet Carol Swain var blant de første som beskrev hvordan dette verdenssynet ville arte seg. I boken «Den nye hvite nasjonalismen i Amerika», som ble utgitt i 2002, påpekte Swain at unge mennesker er raske til å identifisere dobbelstandarder, og at de noen ganger gjør det utfra legitime bekymringer om den førte politikken. – Jeg visste at identitet ville følge etter, husker hun. – Det måtte komme. Alt de trengte å gjøre var å kopiere det de hørte. De multikulturalistiske argumentene du hører på hvert eneste universitet – de virker for hvite også.

Swains analyse gjelder ikke bare de radikale, mener Caldwell og legger til: – Det er en plausibel forklaring på hva som skjer blant Amerikas [og etter min oppfatning Europas. Min anm.] generelle velgere. Alt-right-bevegelsen er liten og vil kanskje forbli det.

Men likevel, selv om den er liten, er den del av noe som dette valget viste at er mye større: Fremveksten av hvite mennesker, som tydeligvis føler at identiteten deres er under angrep, som en «minoritetspolitisk» blokk.

Om å skyve folk i feil retning

En annen som har notert seg identitetspolitikkens negative konsekvenser og oppmuntring til gruppetenking er den fransk-amerikanske forretningsmannen og skribenten David Marcus, som tilhører hovedstrømmen på høyresiden.

– Hvite folk blir spurt om – eller skjøvet til – å ta sin «hvithet» i betraktning og identifisere seg mer med den. Dette er en bemerkelsesverdig dårlig idè, skrev han på nettsiden The Federalist i mai 2016.

I artikkelen forteller han at hans bruk av ordet «anti-hvit» ble hyllet av nasjonalistiske netttroll på Twitter – som ellers fordriver tiden med å poste rasistiske og antisemittiske tegninger – som så det som en seier at en hovedstrømskonservativ som Marcus brukte ordet.

– De hadde et poeng, fortsetter han. Inntil nylig ville det vært usannsynlig for meg å bruke begrepet. Ikke fordi jeg ikke tror at noen mennesker føler fiendtlighet mot hvite, men fordi det var et randsonefenomen, langt fra makten, som ikke representerte noen stor trussel. Dette er ikke lenger tilfelle. Progressiv retorikk om rase* har blitt stygg og eksistensen av «anti-hvite» holdninger kan ikke lenger ignoreres.

Han lister opp noen av det siste årets overskrifter på artikler i publikasjoner med mange lesere:

• The White Guy Problem
• White Men Must be Stopped: The Very Future of Mankind Depends on It
• I Don’t Know What To Do With Good White People
• Ten Things White People Need To Stop Saying
• Dear White People: Here’s a List of Things We’d Wish You’d Stop Doing

What is new is the direct indictment of white people as a race. This happened through a strange rhetorical transformation over the past few years. At first, “white men are our greatest threat” postings tended to be ironic, a way of putting the racist shoe on the other foot. They were meant to show that blaming an entire race for the harmful actions of a few individuals is senseless.

Then the tenor changed. What started as irony turned into an actual belief that white people, specifically white men, are more dangerous and immoral than any other people. Loosely backed up by historical inequities and disparities in mass shootings, this position has begun to take a serious foothold.

Strikingly, this shift in rhetoric undermines what was once the core of anti-racist efforts. Treating people equally has given way to making all of us ambassadors for our race. This is a classic theme in critical race theory, that people of color carry a burden of representation that white people do not. But foisting the baggage of representation onto white people doesn’t solve that problem. It makes it worse.