Innvandring

Politiet har skylden, samfunnet ansvaret

Ungdomsopprørene som deler av Sverige sliter med, har noe uendelig trist ved seg. Det hele virker så håpløst. Ungdommen, hovedsakelig med innvandrerbakgrunn, synes ikke å forstå at de har noe ansvar. De legitimerer sitt eget sinne. Skylden legger de på dem som forsøker å ha offentlig kontroll i våre gater. Det er politiet som gjør alt galt. Ansvaret skyver de over på samfunnet - som ikke hjelper dem godt nok.

Som alle vet sliter Sverige med integreringen, integrering i betydning å ta del i fellesskapet. Sveriges enorme innvandring over tid koster, både økonomisk og kulturelt. Alle bortforklaringene som myndighetspersoner og medier i årevis har bedrevet er innhentet av virkeligheten. Problemene lar seg ikke lengre skjule. Nå har svenske Aftonbladet tatt et dypdykk. I en serie på fire, handler del én om «ungdommer» i Araby i Växjö.

Jeg skriver ungdommer i anførselstegn fordi det ikke handler om ungdommer generelt, det handler om innvandrerungdom spesielt. Helt presist: innvandrergutter. Og ja, det har betydning for saken.

Araby har omtrent 6.500 innbyggere. Det er oppført av politiet som ett av de 53 «særskilt utsatte områder», det vil si et område med så mye problemer at det krever innsats fra alle myndigheter fordi tilstanden anses som akutt. Det kan i denne sammenheng være god grunn til å minne om at Araby ble bygget opp som en del av det såkalte «millionprogrammet» i Sverige.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Vad väntar ni på? Kasta på grisarna!

Aftonbladet lar oss møte Hamid (som ikke er hans virkelige navn) – og han er nesten edru, ifølge seg selv. Hamid er nettopp sluppet ut av fengsel. Vi møter han på det stedet hvor opptøyene utspilte seg natt til 30. juni i år og som endte med to måneder innenfor murene for 19-åringen.

Som alle andre kvelder var stedet utenfor Arenaen. Araby Park Arena er en aktivitetshall som ble åpnet i 2010, men neppe tiltenkt som et møtested for gjenger. Denne kvelden er det ramadan (islams fastemåned), og som det heter «mange av guttene hadde vært hjemom og spist etter solnedgang ved 22-tiden, andre var på vei til eller fra moskeen.»

Jeg burde kanskje bare hoppe bukk over å kommentere dette, men det er slående: så «gode» muslimer er de, men når det kommer til vold (og rus) forsvinner åpenbart det muslimske budskapet for mange av dem.

Hamid forteller at de kanskje var 40-50 personer «på plass». En sivil politibil kjører forbi Arenaen, men Hamid påpeker at politiets sivilbiler er så godt kjent at de kunne like godt satt på blålysene. Den her kvelden er noe på gang, sier Hamid, for «folk er maskert».

De roade sig med en lek de brukar köra: man säger någons namn högt. Sen ska alla slå och sparka på den personen. De kallar det «skojbråk». Några rökte vattenpipa för att fira Tariq som fyllde år. Andra drack. Vodka och cola.

Strax innan midnatt slocknar gatlamporna utanför arenan i några minuter innan de tänds igen. En stund senare kommer civilbilen körande ute på gatan.

Det är då någon skriker:

«Vad väntar ni på? Kasta på grisarna!»

Så var det slutt på «skøybråket» med å slå og sparke en navngitt i gjengen. Flokken gikk til angrep på den felles fienden med steinkasting. Overvåkningskameraer fanget det hele opp. Det endte med at seks av ungdommene ble tiltalt, fem dømt for «voldsomt upplopp». Tingretten pekte på Hamid som den som oppfordret ungdommene til å kaste stein på politiet.

skjermbilde-2016-10-13-11-47-07

Politiet i de utsatte områdene i Sverige har nok å stri med

– Jeg er uskyldig

Ifølge Växjöpolitet er Hamid en lederfigur i Araby, når han sitter inne blir det roligere i området. Selv hevder Hamid at han er uskyldig dømt. Det overvåkningskameraene fanget opp ved hans prat og gestikuleringer denne kvelden var at han snakket om sin jobb – og hvordan loven om omsorg for ungdom (LVU) fungerer, forklarer Hamid. Åpenbart uten at tingretten festet noen særlig lit til det. Hamid innrømmer derimot å ha vært delaktig i steinkasting mot politiet tidligere – men det var før.

– Jag har gjort saker i mitt liv, men du vet, den här gången var jag helt oskyldig. Jag vet att många av de här unga kommer märka när de blir äldre «vad fan, varför kastade jag?» Jag kastar ingenting längre. Genom att jag kastar sten kommer inte staten att ändra sig. Kommunen. Samhället. Inget kommer ändra sig, säger han.

I politiets utredning bekreftes Hamids versjon – av de yngre – mens andre antyder at de blir skremt av han, særlig når han er full. «Han er ikke redd for noe. Han kan gjøre hva som helst.»

Ingen sjanser

Aftonbladet forteller at Hamid og familien kom til Sverige fra Irak som 4-åring, familiegjenforent med sin far. I 2001 flytter de til Araby, hvor foreldrene blir skilt. Faren flytter et annet sted. Hamid begynner på skolen, og det var her han begynte å sloss. Det var konstant bråk, forteller han. Som 14-åring havner han for første gang i strafferegisteret, men da har politiet allerede hatt han under oppsikt for tyveri og narkotikamisbruk.

– Då hade jag halkat och hamnat fel. Jag träffade fler folk, jag började tänka som de tänkte: «mannen, kommunen gör ingenting, staten gör ingenting, polisen bara provocerar och slår oss» Och man får in det i huvudet. Jag fattade ingenting, jag var fortfarande bara ett barn. Och det var då jag började röka och sånt.

Hamids mamma, som er sykepleier, følger han til sosialen for å få hjelp. Han blir underlagt LVU og plassert på et ungdomshjem for å få behandling for «normbrytende oppførsel».  Ifølge Hamid gjør denne omsorgen alt bare verre. På spørsmål om hva han mener om at han har misbrukt de sjanser han har fått, sier Hamid:

– Jag har inte fått några chanser. En hjälp är ju inte att sitta inlåst som 14-åring. Du ska sitta inlåst, det har de alltid sagt. Men de har märkt efter varje gång – jag blir mer fucked up.

Offentlig ydmykelse

Ifølge Aftonbladet verken jobber eller studerer nærmere en fjerdedel av de unge mellom 20 og 25 år. De har snudd døgnet. Sover til ettermiddagen og henger med «Arena-gjengen» om natten. For selv om gjengen byr på interne konflikter og hierarki, så er alle velkommen. En av disse er 16-åringen Nasim (som ikke er hans virkelige navn). Også han ble dømt for opptøyene 30. juni, og også han mener seg uskyldig dømt. Nasim tror derimot ikke det er siste gang politiet blir angrepet. Ifølge han er det ingen som bryr seg om de blir tillagt samfunnstjeneste eller får bøter.

På spørsmål om hvorfor de kaster stein på politiet, forteller Nasim at det kan handle om at en er sint fordi et søskenbarn eller bror er fengslet, eller man er lei – ofte fordi en tidligere har blitt visitert av politiet.

– Det är skämmigt, för folk du inte känner ser dig. De tror att du är knarkare eller håller på med grejer. Jag har känt mig kränkt och nertryckt, säger han.

At Araby er havnet på politiets liste over mest utsatte områder, tolkes av flere som en bekreftelse på at omverden vil svartmale dem. I tillegg fører det til at det gjør dem tøffere enn de er – «nesten som en utmerkelse å leve opp til». Flere av de unge som Aftonbladet har snakket med forteller om «offentlig ydmykelse» lik den Nasim refererer til. Mistrodd og mistenkt. Men da ikke bare av politiet.

Myndigheterna flyter ihop. Ibland kallas fritidsledarna för «snutar». Socialens fältare kan få höra att de är «golare». I Araby kan en 12-åring vräka ur sig «fuck aina» trots att han aldrig haft något otalt med polisen, för snuthatet är något man anammar från barnsben. «Kommunen» är en annan symbol för den döva makten.

Det fungerer ikke

Tilbake hos Hamid får vi høre at han har en kjæreste, et forhold som skal ha vart i fem år, og at Hamid skal flytte fra Växjö.

Flickvännen bor i en annan stad där Hamid har fixat en lägenhet, i ett fint och lugnt område. Med radhus och mer svenskar.

– Du vet, jag vill inte bo med värsta livet som i Araby. Det är skrik och bråk och utanförskap. Den som kastar sten, den som pundar överallt. I förorter är många barn tillsammans, alltså invandrarbarn. Det blir från barnsben att man börjar med fula ord, går i en skola där 80 procent är invandrare. Det funkar inte.

Men hva er det som ikke fungerer? Selv Aftonbladet synes noe forvirret – i alle fall over Hamids løsninger. For Hamid mener man først og fremst skal lytte til ungdommen, gi dem det de vil ha, kontaktpersoner som inviterer på middag eller drar på fisketurer. Hjelpe på akkurat den måten som den enkelte vil. «Ganske avanserte krav fra noen som selv ofte har vendt samfunnet ryggen», konkluderer de.

På spørsmål om den enkelte ikke har noe ansvar selv, kommer det klarere frem hva som «ikke fungerer» – i alle fall i Hamids kontekst:

– Jo, men när man känner att staten, kommunen, gör ingenting. Då tar man den hellre den enkla vägen än den svåra. Om jag har inget vitt jobb, ingen hjälp från socialen. Varför väljer jag då inte den kriminella vägen där jag kan tjäna pengar snabbt?

Ansvar

Det slående når en leser denne reportasjen fra Aftonbladet, titulert som Stenkastarna, er fraværet av foreldrene. De nevnes ikke av de unge, de nevnes ikke av journalistene. Det er det offentlige som sitter med ansvaret – de gjør ingenting, og ordensmakten, politiet – som gjør noe, har skylden.

Men kan man kreve at unge mennesker tar et selvstendig ansvar?

Både ja og nei. Vi må innse at innvandrede kulturer spiller en rolle. Når mange ulike kulturer samles på ett sted kan det lett føre til konflikter. Hamid snakker om denne konteksten, om et oppvekstmiljø preget av ulikhet, bråk og utenforskap, rett og slett mangel på fellesskap. Han ønsker seg til et miljø med «flere svensker», et miljø som samsvarer mer med det landet han bor i. Om det vil fungere bedre, er en helt annen sak. Hamid har tydeligvis «lært» at hvis noe svikter så er det ikke foreldrene eller hans eget ansvar, det er det offentlige som må få vedkommende på rett kjøl igjen. Hvorfor har de unge denne grunnholdningen? Har Sverige som samfunn «glemt» å peke på hvem som har ansvaret? Som ledd i «integreringen» eller av frykt for å bli oppfattet som rasister, så umyndiggjøres foreldrene? Hvis de unge har fått denne forståelsen, kan man ikke forvente at de selv evner å ta ansvar. Da blir dem bare sinte på alt som går galt – og finner det berettiget å hevne seg på det samfunnet som «ingenting» gjør. Her står politiet, i ordets rette forstand, i skuddlinjen. Det samme gjør de som prøver å utøve offentlige ærender, som for eksempel ambulanse-, brann- eller postpersonell.

skjermbilde-2016-10-13-11-40-36

Faksimile fra minidokumentaren

Når den onde sirkelen begynner å lukke seg, er veien tilbake lang: innvandrerungdom føler seg sviktet, de faller mer eller mindre ut av skolen, de går i gjenger, de lager faenskap og bråk, de ruser seg, politiet er etter dem, de forstår ikke konsekvenser (hvorfor sitter noen i fengsel?) og de bryr seg ikke om konsekvenser, politiet bare «ydmyker» dem.

Dette vitner bare om to ting: Innvandring har en tålegrense for et samfunn og integrering må innebære et betydelig ansvar for den enkelte. Sistnevnte må igjen innebære at den enkelte vet hva en skal integrere seg inn i, da må nasjonen være bevisst egen kultur og verdier – og hvilke verdier vi ikke går på akkord med.

Heldigvis er situasjonen i Araby litt bedre enn Aftonbladets reportasje alene vitner om, da de også har laget en minidokumentar. I denne dokumentaren hører vi også fra foreldrene – og vi møter foreldre som går som natteravn. Men også her møter vi sinte unge menn, og som en av dem sier (ca. 11:00 ut i filmen):

«Det er klart man bærer på mye sinne når man bor i disse områdene. Jeg er en neger full av hat. Det er slik det er.»

Det er ikke til undres over at mange i svensk politi gir opp og slutter i tjenesten. Ifølge NRK Urix slutter tre politifolk i Sverige – hver dag. I tillegg sier 80 prosent av styrken at de vurderer å finne en annen jobb. Det er for øvrig ikke bare politiet som ikke makter mer. I et annet utsatt område i Sverige, Malmø, forlot over 2.000 statsansatte sine stillinger i fjor. Sydsvenskan melder at særlig høy var flukten blant sosialarbeidere og lærere, personell som Malmø «akutt behøver».

Hvordan Sverige skal klare å snu denne trenden, er for meg en gåte.