Religion (nyhetssøk)

Mer enn skolegudstjenester

Det er snart jul og debatten om skolegudstjenester blaffer opp igjen. Men denne debatten handler om så langt mer enn slike gudstjenester. Vi har hatt en grunnlovsreform som har fratatt Kongen bekjennelsesplikten, mot Kong Haralds egen vilje, og Regjeringen ferdigstiller snart en forvaltningsreform som enda tydeligere skal skille stat og kirke. Målet er økt selvråderett for kirken, som etter planen iverksettes 1. januar 2017. Spørsmålet er om både kirken og kongen som maktinstitusjoner er, eller blir, så svekket i Norge at de også mister sin verdi som kulturbærere. Hvilken betydning kan så det få?

Jeg skal starte personlig: For i underkant av 30 år siden meldte jeg meg ut av Den norske kirke. Det var ingen «stille avskjed», men en høylytt protest mot det jeg da opplevde som en moralsk – og dømmende – overmakt uten rot i virkeligheten. Jeg aksjonerte med jakkemerker som «tomme kirker romler mest», og prøvde å overtale kreti og pleti til å vise kritiske og fornuftige sans ved ikke å være medlem av en slik organisasjon. Ved familiære høytider som hadde noe med kirken å gjøre, satt jeg demonstrativt på trappen til seremonien var over. Jeg avviste alle spørsmål om å være fadder ved dåp eller forlover ved ekteskap. Jeg var overlegen og visste best – selvsagt, det er jo slik det er når en er ung. Med mer kunnskap, blir en derimot mer usikker.

Jeg var også en periode medlem av Human-Etisk Forbund, men fant ingen fremtid der heller. Det skyldtes først og fremst det jeg opplevde som en lite prinsippfast verdiorientering.

For kort tid siden, nærmere bestemt 17. august i år, meldte jeg meg inn igjen i Den norske kirke (DNK). Det har ikke manglet på kritiske spørsmål (og godord, for den saks skyld). Kritikken har gått på at jeg har mistet min kritiske fornuft, om jeg som voksen kjøper meg avlat fordi døden kan nærme seg, at det har gått opp for meg at kirkeskatten «min» bidrar til å styrke andre trossamfunn eller at jeg som «islamkritiker» vil demonstrere ved igjen å bli medlem i kirken.

hege_banner_rights_special_778x150

Svaret er noe helt annet. Demonstrasjonens tid er forbi, og ikke tror jeg på noen gud heller. Akkurat sistnevnte gjør nok at mange i DNK mener at jeg ikke har noe der å gjøre. Men ut fra vår historie mener jeg at DNK burde gis fortrinn i vårt samfunn.

For i mine øyne er kirken en av våre viktigste kulturbærere, om enn en elendig kulturformidler. 

Skolegudstjenester

Når vi atter en gang får en offentlig diskusjonen om skolegudstjenester vet vi i alle fall at det nærmer seg jul, og det er de samme argumentene som fremsettes: Likebehandling og en påpekning av hva som er skolens primære oppgave. KrF-leder Knut Arild Hareide, sammen med sjefsbiskop Helga Haugland Byfuglien, kritiserer Human-Etisk Forbund (HEF) som ønsker å fjerne disse gudstjenesten. Hareides tolkning er at HEF har en agenda om å fjerne religion fra samfunnet vårt, melder NRK.

Biskop Byfuglien sier at kirken bør si nei til rektorer som ber om skolegudstjenester uten Fadervår og julesalmer. Som biskopen sier, da blir det ikke en gudstjeneste, det blir «noe annet». Hareide støtter biskopens klare budskap, og kaller det et «viktig uttrykk for vår tradisjon».

HEFs pressesjef Jens Brun-Pedersen mener at skolen skal være livsnøytral der ingen religion skal ha fortrinn. Skolen skal drive med kunnskapsformidling, og når kirke og stat skiller lag bør «skolen gjøre seg mindre avhengig av kirken», sier Brun-Pedersen.

Hareide mener det vil være «å ta bort en viktig del av vår tradisjon og kulturarv», noe som ifølge han blir ekstra viktig å ivareta når stat og kirke skilles. Biskop Byfuglien på sin side viser til skolens formålsparagraf som nettopp har som oppgave å formidle «kristenhumanistisk arv, tradisjoner og verdier.»

Men hvor bevisst er vi denne arv, tradisjoner og verdier?

Verdibevissthet

Det var på begynnelsen av 2000-tallet at jeg begynte å sysle med tanken om igjen å ta del i DNK. Det hadde også sitt utgangspunkt. Vi arbeidet på denne tiden i HRS med de grunnleggende – og umistelige – verdiene ved vårt frie, åpne og demokratiske samfunn. Arbeidet skapte en rekke interessante diskusjoner, ikke minst avdekket det hvor få som hadde et bevisst forhold til slike grunnleggende verdier – noe som også gjaldt våre ledende politikere. Vi hadde møte med samtlige politiske partier på Stortinget, inkludert KrF, og ingen kunne svare konkret på hvilke verdier de mener Norge ikke skal gå på akkord med.

Denne manglende bevisstheten har i min tolkning følgende forklaring. Norge har over tid vært et relativt homogent samfunn. Befolkningsendringer har fått relativt beskjedne konsekvenser, da de fleste innvandrere har kommet fra kulturkretser rimelig lik vår egen. Det endret seg med den ikke-vestlige innvandringen som skjøt fart fra 1970-tallet. Flere av politikerne på denne tiden registrerte dette, men man trodde – antakelig ut fra en idé om vår egen kulturs overlegenhet – at «de med tiden ville bli som oss».

På begynnelsen av 2000-tallet hadde disse forholdene utviklet seg til partipolitiske særinteresser, her er det vel nok å minne om «anti-avgiftspartiet» Fremskrittspartiet (FrP) som, under Carl I. Hagens ledelse, utviklet seg til innvandringskritisk parti. Ingen, noe som flere representanter fra ulike partier har fortalt oss direkte, ville finne på å stemme for noe som FrP fremla i Stortinget, og på den måten bidra til å ta partiet inn i den politiske varmen.

Men i løpet av 2000-tallet endret flere ting seg. Kanskje var HRS utløsende i så måte med vårt «verdiprosjekt». Vi fremmet blant annet grunnleggende og umistelige frihetsverdier som likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, religiøs frihet (frihet til å velge eller fravelge enhver religion) og ytringsfrihet. Partiene så betydningen av dette. FrP gjorde kort prosess og adopterte våre verdier, de kalte dem alltids «norske verdier» eller av og til «kristne verdier», mens vi holdt oss til de mer universielle frihetsverdier. Kort etter at FrP hadde blitt mer verdiorientert tok Arbeiderpartiet (Ap) affære. De satte ned et utvalg, ledet av Jonas Gahr Støre og med Hadia Tajik i en sentral rolle, og utviklet sitt verdigrunnlag. Det var stort sett det samme som FrP, men som Støre påpekte den gangen: de hadde helt andre motiver enn FrP.

Per i dag har de fleste partiene (og andre) et rimelig bevisst forhold til vårt samfunns grunnleggende verdier. Men én ting er fortsatt fraværende: For det er ikke nok å hevde at det er visse verdier som Norge ikke forhandler eller går på akkord med, hvis ingen handling iverksettes for å ivareta og utvikle disse verdiene – samtidig med at det heller ikke har noen konsekvenser om en faktisk avviser eller bryter de samme verdiene. Manglende handling tror jeg igjen handler om manglende historisk bevissthet – og det er her kirken kommer inn.

Kirken – og konger

Olav Tryggvason-statuen på torget i Trondheim (fra Visitnorway)

Olav Tryggvason-statuen på torget i Trondheim (fra Visitnorway)

Det er umulig å snakke om kirken uten å nevne konger. På mange måter er dette to sider av samme sak. Begge er, eller prøver å være, maktinstitusjoner. Noe som selvsagt har endret seg over tid, men her skal jeg ta for meg starten.

Kristningen av Norge skjedde på 1000-tallet. Det er Olav Tryggvason (regjerte i 995-1000) som regnes som Norges første kristningskonge. Dette er i vikingtiden og plyndringstoktene står i kø. Olav regnes ikke her som noen sinke, han var hærfører og erobrer – som konger før og etter.

Det er viktig å ha i minne at på denne tiden er ikke Norge ett rike, vi har et ættesamfunn der konger, eller personer som påstod de var av kongeætt, tilrøvet seg makt over visse områder og kjempet om flere områder, gjerne både i Norge og i utlandet. De samme kongene bygget opp sitt aristokrati, høvdinger og storbønder blir jarler, styrker sin hær og sine øvrige medhjelpere. Her var det også viktig hvem man inngikk ekteskap med, både for å knytte (høy)ætter sammen og for den status/stand barna kan få.

Det handlet om makt og kontroll. Kristningen av Norge kan således regnes som ledd av Olavs styringsprogram. Er makten gitt fra gud, er det ikke så mye å diskutere. I alle fall kompliserer det dokumentasjon for styringsgrunnlaget.

Konsolidering av makt

Innsalget av kristendommen skjer ved at samfunnet er å anse som legemet, mens kirken er sjelen. Det som forkynnes til hedningene, med all sin ulike gudedyrkelse, er at det finnes bare én gud, men mest av alt var det sjelens udødelighet. Der kunne man lure inn trusselen om evig pine om man ikke rettet seg etter datidens moralske normer, definert av kristendommens disiplin. Dette ga to utslag: (bedre) kontroll med befolkningen og egen (økonomisk) berikelse. Begge deler tjener kongen på.

Kongens fremste oppgave var å gi borgerne trygghet og mulighet for mat på bordet. Trygghet i en tid der høvdinger og hærførere kommer «allsteds» fra til «alle tider» er ingen enkel oppgave, og den blir ikke enklere om du ikke kan stole på «dine egne». Her kunne disiplinering av folket tjene kongen. Men både kongen og kirken trengte en solid økonomi for å styrke egen makt. Det ble, enkelt sagt, gjennomført ved skatter og avgifter – avkrevd av folket, som stort sett var bønder eller treller (merk så at slike skatter og avgifter ikke nødvendigvis var penger, det hadde ikke så mange så mye av, som oftest var det fra egen produksjon fra gård eller fiske). «Bøteretten» var allerede på 1000-tallet velkjent, men ble utvidet på kreativt vis (og som vi vet: også i våre dager). I tillegg kom muligheten til å beslaglegge jordegods.

Utfordringen for kongen var at kirken ikke måtte få for mye makt, og her kom kongens kontroll med biskopene (som den sentrale kirkeledelsen). I realiteten var biskopen kongens mann, noe som var «naturlig» all den tid det var konger som brakte kristendommen til Norge. Maktinstrumentene kongen og kirken fremkom ikke minst ved at kirken begynte å salve kongen til hans gjerning og krone han. Dog var det ikke bare kongen som tjente på kirken (og administrasjonsapparatet denne bygget opp), også kirken tjente på legitimitet fra kongen. Ikke minst retten til selv å kreve inn ulike skatter, avgifter og bøter. «Inntektene» ble deretter fordelt, der også kongen og hans menn skulle ha sin andel.

Selvråderett

Nidarosdomen i Trondheim (Nidaros var tidligere navnet på Trondheim)

Nidarosdomen i Trondheim (Nidaros var tidligere navnet på Trondheim), fra Wikipedia

Kongen, om enn i ulik grad gitt de ulike konger, så seg altså tjent med kirken. For å sikre denne kontakten lot kongen det bygges en rekke kirker. Men etterhvert som kirken ble en sterkere maktfaktor, begynte den også å gjøre mer bruk av sin makt. Den ville løsrive seg fra kongens kontroll, ikke minst ved frie bispevalg, økonomisk autonomi og domsrett, da både over kirkens egne folk og til en viss grad lekfolk. Sistnevnte handlet også om penger. For kirken skulle jo overvåke folks moral, og fant kirken ut at noen brøt denne, f.eks. ved å ikke holde hviledagen hellig eller ved ekteskapsbrudd, kunne de utstede bøter eller beslaglegge jordegods. Satsene på bøtene ville de gjerne fastsette selv. I tillegg ville kirken ha fritagelse fra militærtjeneste (som allerede var godt etablert). Det hadde også en økonomisk slagside. Man ville nekte kongen å bruke kirkens midler til krigføring, dog hadde man to unntak: forsvarskrig og krig mot hedninger.

Kirkens krav om økt selvråderett skapte konflikter, både for kongen og folket. Noen konger visste å utnytte dette mer enn andre. Som dagens politikere lovet de dyrt og hellig at hvis de kom til – og fikk beholde – kongemakten, da skulle skatter, avgifter og bøter om ikke settes ned, så i alle fall ikke økes, og den enkelte skulle få mer egennytte av beskatningen.

Sentralt her er at mens konger kommer og dør, typisk i strid, så besto kirken – og den bygget seg stadig opp, også ved dens kontakter med paven i Roma. Rundt 1152 fikk Norge sin egen erkebiskop med sete i Nidaros. Året etter tilstod kongen kirken frie valg, hvilket innebar at kongen ga fra seg mye makt. Dette kunne lett blitt en papirbestemmelse, om det ikke var for erkebiskop Øystein Erlendsson. Han var utvilsomt også en god politiker og kjempet frem en vidtgående selvråderett for kirken, og derav et vidtgående selvstyre.

Statsskapende

Denne svippturen til historien om kristningen av Norge handler ikke i seg selv om verdier som vi i dag anser som vår tradisjon og kulturarv, men den handler definitivt om selve grunnlaget for vår tradisjon og kulturarv.

Kirken, slik den bygget seg opp som en maktinstitusjon i Norge, kan ligne på en stat i staten, men det er bare at vi på denne tiden ikke hadde noe stat. Slik sett tyder mye på at kirken har hatt en sterk statsskapende rolle.

Det er her jeg mener kirken, som en av våre viktigste kulturbærere, svikter sin rolle som kulturformidler. Kirken har hatt, og burde ha, en sentral rolle for Norge som stat og nasjon. Det handler om å formidle så langt mye mer enn skolegudstjenester – med bønn, velsignelse, prekener og salmesang – det handler om vår historie. Andre religioner har ikke hatt samme rolle, og det er her jeg er for å gi DNK fortrinn og der «likebehandling» ikke får gjenklang hos meg. For selve utøvelsen av en religion eller å ta avstand fra enhver religion, er en privatsak. Skal vi forstå vår egen historie, og vår samtid, kan skolegudstjenester være en av inngangene. Men da må kirken bli en bedre formidler.

Så kan selvsagt noen innvende at kristningen av Norge kan tilskrives den katolske kirke, hvilket endrer seg, men det er måte på hvor lang denne historiefortellingen kan bli. Viktigere er det kanskje å ta en tur innom vår egen konge – og hva som startet i 2008.

Splittelsen

I 2008 jobbet Stortinget med det såkalte kirkeforliket i forbindelse med grunnlovsreformen. Et klart politisk flertall på Stortinget ønsket å kutte båndene mellom stat og kirke. Disse båndene var grunnlovsfestet, der kongen er kirkens overhode. Dette fremkom i grunnlovens § 4 hvor det het (på bokmål) at «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen, håndheve og beskytte denne.»

Hans Majestet kong Harald 2016. Foto: Jørgen Gomnæs, Det kongelige hoff

Hans Majestet kong Harald 2016. Foto: Jørgen Gomnæs, Det kongelige hoff

Kong Harald ønsker å beholde denne paragrafen. Til NRK i januar 2016 fortalte han «det var naturlig at Kongen skulle være medlem av den norske folkekirken.» Trond Giske (Ap), daværende statsråd i Kultur- og kirkedepartementet, forteller i samme reportasje at det ikke var Kong Harald som ba om at bekjennelsesplikten skulle videreføres, men at det var han som spurte om Kongens syn på det.

Kong Harald ble i noen grad lyttet til, dog ble han ikke lenger leder av kirken. I den nye grunnlovsparagrafen (vedtatt 2012) heter det «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religionen.»

Kongen er etter dette ikke lenger en del av kirkestyret, bestemmelsene om kirkelig statsråd er falt bort og biskoper og prester tilsettes nå av kirkelige organer. Kongens «innblanding» ble av noen kritisert, noe som også er hovedbudskapet i NRK-reportasjen (lenke over), for å ha til hensikt å stoppe splittelsen av stat og kirke. Til dette svarer Kongen:

– Jeg håper og tror at de ser at jeg er et vanlig medlem av folkekirken. Jeg er tilstede på bispevigsler som person – jeg blir invitert og sier ja takk. Jeg er ikke leder av den norske folkekirke verken i navnet eller gavnet lenger.

Men hvorfor Kongen ønsket å beholde den gamle § 4, vet vi lite om. Kanskje har det noe med at Kongen er bevisst historien og således vet at kirken og kongen på mange måter er knyttet sammen, og at disse institusjonene historisk har representert en kontinuitet og stabilitet for staten og nasjonen Norge? Har så begge disse institusjonene mistet sin betydning for staten og nasjonen Norge? Hvilke andre tradisjoner står for fall? Monarkiet? Om så, er det en ærlig sak i seg selv, men det er prinsipielt viktig. For øvrig kan Kongen selv ha bidratt til å svekke egen institusjon ved sin tale på hagefesten i Slottsparken (30. september i år), der han gjorde Norge til alt – og dermed ingenting.

HEF, denne gang ved generalsekretær Kristin Mile, sa til NRK i januar at kongens bekjennelsesplikt fratar etterkommernes religionsfrihet og at det «rimer dårlig med det mangfoldige samfunnet Norge er, der mange religioner og livssyn er representert.»

Spørsmålet er hvordan dette «mangfoldet» kan påvirke Norge. Det er stadig, ikke minst i integreringsarbeidet, snakk om fellesskap og «limet i samfunnet», det som faktisk gir et fellesskap. Hva er det? Som nevnt over er utøvelse av religion noe annet enn kirken (og kongen) som kulturbærer og kulturformidler.

Regjeringen arbeider nå med en reform med mål om et tydelig skille mellom stat og kirke. Målsettingen er å gi kirken mer selvråderett. I dag er prestetjenesten, biskopene, Bispemøtet, Kirkerådet og bispedømmerådene statlige virksomheter, nå ønskes det ved lov å opprette et nytt rettssubjekt for DNK. Dette nye kirkelige rettssubjektet skal overta statens oppgaver. Reformen skal etter planen gjennomføres fra 1. januar neste år, altså om knappe tre måneder.

For øvrig argumenteres det gjerne med at kirken skilles fra staten, ikke fra folket. Men hvem er staten?

(Den historiske gjennomgangen baserer seg på Norges historie, red. Knut Mykland, J.W. Cappelens forlag AS, 1976)