DK: Minoriteter med egen etterretningstjeneste

Fagfolk som jobber med kvinner på flukt fra æresvold i Danmark forteller at kvinnenes ektemenn og familier får hjelp av hele nettverk til å spore dem opp. Nettverkene omfatter både offentlige ansatte som lekker fortrolige opplysninger og taxisjåfører som holder konstant utkikk etter bortrømte kvinner. Utsatte kvinner og menn forteller også at det kollektive presset er så stort at det nesten er umulig for offentlige ansatte med bakgrunn fra samme miljø å si nei når en familie krever å få utlevert fortrolige opplysninger. Forekommer samme type virksomhet i Norge og hvor omfattende er den i så fall?

En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at unge og kvinner som flykter fra æresvold bare blir tatt hånd om i seks måneder gjennom bo- og støttetilbud og deretter blir overlatt til seg selv. I 2014 ble nesten 100 jenter og gutter registrert tvangsgiftet, men flere hundre – de fleste jenter – ble utsatt for æresrelatert vold.

I kommentar gjengir VGs Shazia Sarwar en uttalelse fra ung kvinne på flukt fra familien etter å ha nektet å fikse visum for fetteren hun ble tvangsgiftet med:

– Jeg føler meg mer fanget nå, enn før. For nå har jeg frihet til å gjøre hva jeg vil, men jeg får ikke brukt den friheten. Jeg er jaktet på hele tiden. Jeg er aldri trygg, og jeg har ingen å støtte meg til, sier den unge kvinnen fra Midtøsten til meg.

hege_banner_rights_special_778x150

Hun frykter fortsatt at faren eller broren vil drepe henne. Hennes voldsalarm gir henne ingen trygghet. Hun tror hun vil være død før politiet rekker frem.

– Jeg kommer aldri til å føle meg trygg i Norge, selv om det er her jeg føler meg hjemme. Jeg lurer ofte på om jeg blir gammel? Eller blir jeg drept om noen dager, noen uker eller noen måneder?

Over 800 personer, hovedsakelig kvinner, lever på såkalt kode 6, som er den sterkeste beskyttelsen i Norge. Tallet har tredoblet seg siden 2003. Sarwar påpeker med rette at antallet også inkluderer etnisk norske kvinner på flukt fra voldelige partnere, ikke bare æresflyktninger med minoritetsbakgrunn.

Derimot har de sistnevnte et problem de etnisk norske kvinnene ikke har. Hvor etnisk norske kvinner stort sett blir forfulgt av en enkelt mann, blir minoritetskvinnene med bakgrunn i æreskulturer blir jaktet på av hele familier hvis holdninger deles av et større miljø. Og miljøets arm strekker seg nå langt inn i det offentlige. Det er mao enda vanskeligere for storsamfunnet å beskytte og skjule disse kvinnene enn deres etnisk norske medsøstre.

Fra andre sammenhenger er det allerede kjent at taxisjåfører fungerer som minoritetsmiljøenes øyne og ører. Jenter med bakgrunn fra æreskulturer i Norge, Danmark og det øvrige Europa har gjentatte ganger fortalt om tilfeller hvor de har vært i byen og gått sammen med en venn av motsatt kjønn eller sett seg rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen kjente i nærheten og tent en sigarett, for så å bli umiddelbart oppringt og skjelt ut av nære slekninger i land som Pakistan.

Det finnes også en rekke tilfeller hvor taxisjåfører har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som av forskjellige årsaker har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter.

Så er det da også en «offentlig hemmelighet», både i Norge og Danmark, at krisesentre ber om etnisk norsk/dansk sjåfør i de tilfellene de har behov for taxi.

Kroneksempelet på denne virksomheten er drapet på Ghazala Khan. Hun var på flukt fra familien i Danmark, men ble i 2005 skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet av et nettverk av taxisjåfører.

Nå forteller flere kilder til den danske avisen Information at det er store nettverk som ettersøker kvinner på flukt for å tvinge dem tilbake til menn og familier, og det begrenser seg slett ikke bare til taxibransjen.

Ansatte i det offentlige lekker også opplysninger:

»Mange bliver opstøvet, fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontakter kan så let som ingenting finde ud af, hvor en kvinde opholder sig, hvis bare de har hendes personnummer,« siger Hakima Lakhrissi, leder af det såkaldte Vestegnen Indvandrer Kvindecentret, der siden 2011 har rådgivet flere hundrede minoritetskvinder om blandt andet æresrelaterede konflikter.

Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, forteller at hun kjenner til minst ti kvinner som har søkt tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel er blitt funnet.

Forklaringen er som oftest at offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret (CPR-systemet) lekker opplysninger. Ifølge Parwani har flere av kvinnene i ettertid fått vite av familien at den har oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som har brukt arbeidsplassens registre for å finne kvinnene.

Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, opplyser det samme: flere unge forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet. Samtidig forteller de om et kollektivt press som er så stort at det nesten er umulig å si nei når familien krever at en offentlig ansatt [med bakgrunn fra samme miljø] skal utlevere fortrolige opplysninger om kvinner som er på flukt.

De aktuelle kvinnene nærer nå en massiv mistillit til at systemet kan beskytte dem mot deres voldelige familier. Det er ikke til å undres over når de er klar over eksistensen av store nettverk av informanter innad i miljøet som av lojalitet til familien er på konstant utkikk etter dem – og at noen av disse har tilgang til fortrolige opplysninger.

At offentlig ansatte lekker fortrolige opplysninger er heller ikke noe ukjent fenomen i Norge. I 2009 avslørte VG til sammen 19 sykehusansatte hadde fått advarsler, krass kritikk eller er blitt oppsagt som følge av snoking i journaler og/eller spredning av sensitive opplysninger.

– Dette er trolig bare en liten topp av et gedigent isfjell, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik i Datatilsynet til VG. Avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens helsetilsyn bekreftet beskrivelsen.

Noen av sakene VG fant dreide seg om snoking i minoritetsmiljøer. Nordafrikanske «Nadia», som selv hadde opplevd at uvedkommende gikk inn i hennes pasientjournal, fortalte at hun kjente til både helsesekretærer og sykepleiere med minoritetsbakgrunn som ivrig snoket i journaler. – Jenter som for eksempel har tatt abort kan bli helt ødelagt av at slike opplysninger kommer ut, sa hun.

Æreskultur praktiseres ikke bare av muslimer, men har opphav i patrialkalske eller klanbaserte samfunn. Information forteller historien om «Arman» og «Maryam» som ble kjærester uten familiens velsignelse og tilbrakte flere år på flukt fra hennes slektninger og miljø i Danmark. Maryam kom til Danmark med sin kristne familie fra et land i Midtøsten. Som 18-åring ble hun giftet bort til en mann i familiens omgangskrets, men bryllupet ble starten på seks års vold og voldtekt. Hun ble pisket, bundet og pisset på. Da Maryam søkte tilflukt hos moren, ble det raskt fremforhandlet en avtale mellom hennes familie og svigerfamilien og hun måtte flytte tilbake til mannen og volden. Maryams kriminelle brødre hadde selv voldelige tendenser og og gjorde det klart for henne at straffen ville bli hard dersom hun forsøkte å forlate sin like voldelige ektemann.

Da hun nok en gang ble banket opp av sin mann og sine brødre, flyktet Maryam ved hjelp av vennen Arman som hun hadde truffet i forveien.

Arman – som tydeligvis ikke har bakgrunn fra samme type kultur – hadde ingen idé om hva han bega seg ut på:

Dengang vidste Arman kun, at han var nødt til at hjælpe kvinden, han et halvt år forinden havde forelsket sig i. I dag ved han, at deres køretur sammen til politistationen den varme sommerdag var begyndelsen på flere år præget af afmagt, frustration og frygt for at blive fundet af hendes familie.

»Når det så allermest sort ud, sagde Maryam, at hun lige så godt kunne tage tilbage og få det overstået. Dengang forstod jeg ikke, hvad hun mente, men det gør jeg nu. Hun vidste, at hun havde krænket familiens ære, og at det kunne koste hende livet,« siger Arman.

Han var havnet midt i en æresrelateret konflikt; et omdiskuteret og komplekst fænomen, der spænder fra social kontrol til grov vold og i yderste konsekvens drab – når familien ikke bare slår hånden af de kvinder, som forbryder sig mod dens ære, men faktisk slår dem ihjel.

Å flytte på krisesenter eller reise fra Danmark fremsto som urealistisk, så Maryam flyttet inn til Arman, som nå var hennes eneste familie. Han innstallerte overfallsalarmer, mens Maryam tok navneforandring, klippet håret, fikk seg kontantkort til mobilen og hemmelig adresse. Det tok måneder før hun våget å gå ut med søpla.

Hun visste at et kvinnelig familiemedlem hadde levd under jorden i noen år allerede. Familien hadde utlovet en dusør til den eller de som kunne bidra med opplysninger om hvor hun befant seg.

– Æreskonflikter kjennetegnes ved at det ikke bare er en enkelt mann kvinnen flykter fra, men et langt større nettverk, sier Fabricius til Information og legger til: – I de miljøene kvinnene kommer fra er det en felles forståelse av at kollektivet kommer foran alt annet. Man hjelper hverandre med å bevare æren.

Det så man i forbindelse med Ghazal Khan-sagen i 2006: Ni personer – heriblandt hendes far og bror – blev kendt skyldige i drab eller medvirken til drab, og et netværk af taxachauffører med pakistansk baggrund havde hjulpet til at opspore hende. Susanne Willaume Fabricius hører i dag fra mange unge, at der blandt taxachauffører florerer mms’er med billeder af kvinder, som familierne ønsker at få hjem igen.

Direktør for brancheorganisation Dansk Taxi Råd, Trine Wollenberg, siger til Information, at også hun »hører om«, at taxachauffører hjælper med at opspore kvinder. Hun kalder det »yderst beklageligt, at den slags forekommer«, og fortæller desuden, at krisecentre ofte beder om etnisk danske chauffører til kvinder i æreskonflikter.

»I normale henseender skeler vi naturligvis ikke til etnicitet, men i disse tilfælde efterkommer vores medlemmer oftest ønsket,« siger Trine Wollenberg.

Det er på den baggrund, at man skal forstå Maryams angst for at blive genkendt på gaden.

Ansvarlig for æresrelaterte saker hos Nordjyllands politi, Birgit Noer Larsen, sier at bevisbyrden i æresrelaterte voldssaker er ualminnelig tung. – Det er som regel påstand mot påstand og kvinnens familie er som oftest på mannens side, sier hun.

I tillegg er kvinnen selv sjeldent villig til å vitne mot familien sin. Som regel vil hun bare ha fred, men i tillegg til lojalitet til familien forstår hun også godt at f.eks. bror eller far blir presset av sosiale dynamikker.

Maryams og Armans hverdag bød på en rekke utfordringer. Hun ville fortsette med studiene sine og det gamle universitetet hennes måtte informeres om situasjonen. Arman fryktet at noen ville hendvende seg for å få opplysninger om hvor Maryam befant seg.

Han fikk rett, for han ble snart kontaktet av politiet fordi noen hadde møtt opp på universitetet og forsøkt å få utlevert opplysninger om Maryam. Hennes tidligere bankrådgiver sendte en e-post med en advarsel om at noen hadde kommet til banklokalet og forsøkt å få utlevert kontoutskriften hennes.

»Der var hele tiden forhindringer. Og det gjaldt ikke kun universitetet og banken. Maryam ville også blive registreret, hvis hun gik til lægen,« siger Arman.

Hos Etnisk Ung oplever man også, at den omfattende registrering af borgerne gør det vanskeligt for kvinderne at holde sig under familiernes radar.

»Der skal meget lidt til, før de bliver opdaget. Det kan være offentlige ydelser eller et bankbrev, der på en eller anden måde kan spores. Mange kvinders færden er blevet afsløret på den måde,« siger Susanne Willaume Fabricius.

En kveld ringte det uventet på parets dør, og på trammen sto en gruppe personer som spurte etter Maryam med hennes døpenavn.

Maryam havde hørt det hele inde fra stuen og trykket på alarmen.

I den politirapport, der efterfølgende blev skrevet om episoden, står der: »Vi kørte udrykning til stedet, og undervejs fik vi oplyst, at anmelderen havde bevæbnet sig med kniv i lejligheden, samt at hun frygtede for sit liv, idet noget familie til hende stod uden for døren.«

Da betjentene kort efter ankom til adressen, blev den ene udenfor hos personerne, der viste sig at være i familie med Maryam, mens den anden gik ind og talte med Arman og Maryam, der »græd og rystede over hele kroppen,« som der også står i rapporten.

Politiet fikk Maryams slektninger til å forlate stedet, men rådet paret til å dra fra leiligheten. De flyttet inn i et sommerhus Arman fikk låne av en kollega, vel vitende om at de måtte finne seg en ny bopæl fordi det bare var et tidsspørsmål før slektningene ville oppsøke dem igjen i den gamle.

Hvordan var de blevet fundet? Det er stadig uklart for Arman.

»Jeg troede, vi havde taget alle forholdsregler. Alligevel gik det galt,« siger han.

Frykten ble forsterket av at de hadde hørt mange lignende historier om hvordan familien finner kvinner på flukt. Arman sendte e-poster med bønn om hjelp til danske politikere. Han fikk til svar at Maryam burde søke midlertidig tilflukt på et krisesenter.

Men Maryam ville aldrig komme til at føle sig tryg på den måde, siger Arman.

»Familien ville ikke give op, blot fordi hun tog nogle måneder på krisecenter. Den havde æren på spil, og i familier som Maryams er ære alfa og omega.«

Forskellen på æresvold og regulær hustruvold ligger i familiens retfærdighedskodeks, siger Yvonne Mørck, lektor på RUC og medforfatter til bogen Familien betyder alt om vold mod kvinder i etniske minoritetsfamilier.

»Når en kvinde udsættes for vold af sin samlever, vil hendes familie i de fleste tilfælde støtte hende i at forlade ham. I de æresrelaterede sager er dette langt sjældnere tilfældet.«

I begge tilfælde er der tale om patriarkalsk magtudøvelse, forklarer Yvonne Mørck, men ved æressager har man ofte et stort familienetværk, der bifalder volden, »ligesom der i grove tilfælde er flere voldsudøvere og en kulturel forestilling om, at man kan vaske sin ære ren ved blod«, siger hun.

Efter at Maryam og Arman var blevet fundet, fandt de hurtigt et nyt sted at bo. Men Arman blev stadigt mere frustreret over den uretfærdighed, som overgik både dem selv og andre.

»Hver gang, der var et indslag i nyhederne om æresvold, var det som at få en stegepande i hovedet. Jeg følte ikke, at der blev taget ordentligt hånd om de her kvinder.«

Den danske regjeringen tar denne virksomheten så alvorlig at den nå har fremlagt et lovforslag for å forhindre den. Den vil derfor gjøre det mulig å helt fjerne adresser fra CPR-registret, slik at opplysninger om kvinner på flukt bare blir tilgjengelig for noen få kommuneansatte.

Landsorganisasjonen for Kvinnekrisesentre (LOKK), som har presset på for endringer for å styrke beskyttelsen av kvinner på flukt, mener imidlertid at forslaget ikke gå langt nok:

»Vi har ikke tal på, hvor ofte det sker, men vi oplever indimellem, at kvinder bliver opsporet af deres familier, fordi nogen uretmæssigt slår deres adresse op i folkeregistret,« siger sekretariatschef i LOKK, Ditte Wenzel Pedersen.

Hun ærgrer sig til gengæld over regeringens konkrete udspil.

»Det hjælper et stykke hen ad vejen, men det er utroligt ærgerligt, at man ikke tager skridtet fuldt ud og giver den bedst mulige beskyttelse.«

LOKK kritiserer også at det fortsatt vil fremgå av CPR-registret hvilken kommune en forfulgt kvinne befinner seg i.

»Kvinderne vil slet ikke kunne opholde sig i mindre kommuner,« siger sekretariatschef Ditte Wenzel Pedersen. »Hos LOKK oplever vi i sager om æresvold – i modsætning til i sager om regulær partnervold – at større netværk hjælper til med at finde bortløbne kvinder. Hvis nogen via CPR-systemet finder ud af, hvilken kommune kvinden opholder sig i, er risikoen for, at hun bliver fundet, stadig stor.«

Økonomi- og indenriksminister Morten Østergaard (R) mener på sin side at lovforslaget er et skritt i riktig retning og understreker at det bare et av 32 forskjellige initiativer i regjeringens strategi mot æresrelaterte konflikter.

Prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning Julia Orupabo forteller at mange av de unge som bor i det nasjonale botilbudet har rystende voldshistorier. De har et ekstremt høyt trusselnivå og må flytte bort fra familie, venner og nettverk og skaffe seg en ny identitet.

At familiene de flykter fra har nettverk som hjelper til med å oppspore dem har så langt ikke vært påtalt eller påvist i norsk offentlighet. Så vidt meg bekjent er det foreløpig ingen instanser som har tatt seg bryet med å påvise eller avkrefte det heller. Men sannsynligheten er svært høy for at slike, til dels klanbaserte, nettverk også er i virksomhet her i landet. Fortellingene om det begynner i alle fall å bli så mange at det ikke kan avfeies, men bør undersøkes grundig.

For dersom nettverk som dette er etablert i Norge – slik det er i andre europeiske land – er det all grunn til å slå alarm, da det er en kilde til ekstra utrygghet for i forveien utsatte og sårbare kvinner og menn. Det gjør det også veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å stole på noen i det offentlige støtteapparatet som jo skal være der for å hjelpe dem der de står alene uten familie, venner eller annet sosialt nettverk. Men allerede i dag melder altså danske LOKK at kvinner på flukt fra familie og deres støtter i miljøet slett ikke vil kunne oppholde seg i mindre kommuner.

Men disse kvinnene – og mennene – skal og må beskyttes. Dessverre er det jo slik at land som Danmark og Norge bare er så store, så hvor har man i så fall tenkt at de etterhvert skal gjøre av seg?