Anbefalt litteratur

De dypeste røtter

Den danske Dronning Margrethe gjør det helt motsatte av våre egen Kong Harald. For mens Dronning Margrethe favner om Danmark, både i fortid og nåtid, så gjorde altså Kong Harald, i sin beryktede tale i Slottsparken i september i år, Norge til alt - og dermed til ingenting. Dronning Margrethes forsvar for Danmark kommer til uttrykk i en bok som er på trappene. Her tar hun ikke minst et ærlig oppgjør med innvandring og integreringen. For "det er ingen naturlov at man blir dansk av å bo i Danmark", er hennes ærlige budskap. Langt på vei kommer hun også med løsningen: Vi skal våge å stille krav - også til oss selv, for kun slik vet innvandrere hva de skal integreres i.

Dronning Margrethe har skjønt det. Og hun gjør noe så sjeldent som å fortelle åpent om sine erkjennelser.

Jeg tror danskene står overfor en av de mest interessante, og kanskje banebrytende, bøker på lang tid. Forfatteren, politisk kommentator hos den danske avisen Berlingske, Thomas Larsen gir allerede i tittelen et klart budskap fra Dronningen: De dypeste røtter – Dronningen forteller om Danmark og danskene.

Igjen går Danmark foran, slik de har gjort mange ganger opp gjennom historien, både i fjern og nær fortid. Men denne gangen er det altså Dronningen selv som styrer skuta, og det synes hun å gjøre med stø hånd, klart hode og et kart tilpasset terrenget. De dypeste røtter skal ta oss med på en reise gjennom Danmarkshistorien. Dronningen forteller om de første jegerfolkene, om vikingene og om Danmarks storhetstid. Hun forteller om nederlagene, som nesten utslettet Danmark, og om viljen til å reise landet igjen. Om hvordan hun selv som tronarving og regent har opplevde store skifter i nyere tid, om et Danmark som har gått fra knapphet til overflod, om urbaniseringen, kvinnefrigjøringen – og om innvandringen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Hun fortæller også om nogle af de udfordringer, vi kæmper med som land i vores tid. Hun taler om Danmarks rolle i et Europa, der er under pres. Hun taler om nationalstatens betydning over for Den Europæisk Union. Og så forholder hun sig også meget direkte til de store udfordringer, som indvandringen har stillet Danmark overfor i de senere år, sier Thomas Larsen.

Hadde vårt eget kongehus så mye som tenkt på å komme med betraktninger om innvandringen som skulle ligne Dronning Margrethes, ja da ville stortingsrepresentantene hentet frem de rosa pillene og regjeringen satt ned krisestab.

Verdier

Dronning Margrethe går rett til kjernen av problemene:

Vi danskere skal være bedre til at fortælle om de værdier, som landet bygger på. Og vi skal turde stille krav til mennesker, der ønsker at blive en del af det danske samfund.

Danskene kan være stolt av sin Dronning Margrethe

Danskene kan være stolt av sin Dronning Margrethe

Mer presist kan det knappest sies. Samtidig setter hun boret midt i råtetanna. For mens de fleste land fører en innvandrings- og integreringspolitikk som skal gjøre «alle til lags» og i alle fall ikke peke på noe som kan «virke stigmatiserende», kanskje endog oppfattes som «fremmedfiendtlig», så har Dronning Margrethe ingen tro på at å bore i den friske tanna hjelper på tannpinen. Og hun sier det! Hadde jeg vært dansk, hadde jeg heist Dannebrog i dag.

Dronning Margrethe har kommet til den erkjennelsen at danskene generelt, inkludert henne selv, har undervurdert utfordringene med integrering. Ikke minst kommer det til uttrykk ved at man ikke i tide fikk gjort klart spillereglene i et dansk demokrati overfor islamske grupperinger (wow, hun tør peke på islam også!) som dertil var parat til å utfordre disse spillereglene. Til dette kan jo nevnes at da den norske Regjeringen la frem sin integreringsmelding på vårparten i år, var ikke islam nevnt med ett ord – hvis vi ser bort fra at det påpekes at det gis offentlig økonomisk støtte til Islamsk Råd Norge og at PST nevner «at ekstrem islamisme fortsatt utgjør den største trusselen mot norske interesser.» (side 98). Men allerede i de neste setningene avvises det at asylsøkere utgjør noen slik trussel.

Også tidsperspektivet er Dronning Margrethe innom. Hun trodde integreringen skulle gå raskere.

Jeg forestillede mig ikke, at det ville tage så lang tid. Jeg troede, at de mere eller mindre ville komme til at blive som os. Sådan blev det ikke. Det har været svært, rigtig svært, og det er synd for alle parter.

Her har vårt eget statistikkbyrå mye å lære. SSB har vært den fremste representanten i Norge for «å ta tiden til hjelp», og har således stått i spissen for å villede opinionen, ikke minst politikerne.

Vi troede nok, at den slags ting ville gå i sig selv. Hvis man gik på gaderne i København og drak det kommunale vand og tog den kommunale bus, blev man nok dansker i løbet af kort tid. Det var så indlysende for os, og derfor troede vi, at det måtte det også blive for dem, der slog sig ned og boede her. Sådan var det ikke. Det har vi lært. Det er ikke en naturlov, at man bliver dansker af at bo i Danmark. Det gør man ikke nødvendigvis. Der skal skiftes lidt af jorden i potten, tror jeg. Man må gerne beholde sine rødder, men man skal sørge for, at jorden er frisk.

Dronningen fremstår som en ren HRS-er, hvor hun etterlyser det samme som vi har gjort i 16 år, nemlig verdibevissthet.

«Generelt skulle danskene ha vært bedre til å skape større klarhet om de verdier og regler som Danmark bygger på. For er man ikke i stand til å sette tydelige ord på hva man selv står for, er det nemlig svært vanskelig å lære andre om det.» Nettopp. På inn- og utpust har vi prøvd å hamre inn dette logiske argumentet, for hvordan i all verden integrere seg inn i noe som ingen vet helt hva er? Og som vi heller ikke skaper en offentlig samtale om, slik at vi faktisk kan oppnå en slik bevissthet?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) tør der andre tier

Christian Tybring-Gjedde (FrP) tør der andre tier

Her er det nok å minne om debatten som gikk for noe år siden (2012-13), da blant annet daværende kulturminister Hadia Tajik (Ap) ble utfordret på hva som er norsk kultur. Utfordringen kom fra «styggen sjøl», nemlig en av de få ærlige politikerne vi har, Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde, og mediene klikket i vinkel: Hvordan kunne Tybring-Gjedde tillate seg å angripe, for det var slik det ble oppfattet av mediene, vår første statsråd med innvandrerbakgrunn – dertil muslim! Og med noe så kronidiotisk om hva som er norsk kultur! At spørsmålet var helt legitimt, og viktig for nasjonen, var det ikke mange som fanget opp. Tajik svarte dertil svært raljerende, men ble «offentlig fredet».

Den norske opptreden i denne sammenheng imponerte neppe Dronning Margrethe. Tver om sier hun til en slik bevisstgjøring av verdier:

Der skal arbejdes med det, og man skal en gang imellem sætte folk stolen for døren og sige: Hov! Det dér, det går ikke.

Det går ikke av seg selv

Etter folkevandringskrisen som utløste seg i fjor, har debatten i Norge og Danmark tatt hvert sitt spor. I Norge fôres vi med vår moralske plikt til å hjelpe, da først og fremst med å la flere innvandre fordi vi har så god plass og råd til det, mens i Danmark utløste folkevandringen også en debatt om «danskhet». En slik debatt klarer vi ikke føre i Norge, enhver debatt om «norskhet» latterliggjøres ved fødselen, og med Kong Haralds famøse tale i Slottsparken i år, der han gjorde Norge til alt – og dermed til ingenting, bidro han først og fremst til å svekke egen posisjon. (Jeg kommer tilbake til det). Dronning Margrethe velger en helt annen vei:

Dronningen fortæller, at hun har fået et nyt perspektiv på udviklingen, siden indvandringen for alvor tog fart i 1960erne, og alle danskere syntes, at »det var spændende«.

»Vi kan ikke lade, som om det bare går over af sig selv. Det gør det ikke. Det troede vi en overgang. Mange af os mente, at når folk kom til et fremmed sted, var de sådan en slags åbent klatpapir, der trak det nye til sig. Men folk har ikke så meget klatpapir i fødderne, så det trænger ind i dem. Måske handler det også om, at når der kommer så mange på en gang fra så anderledes vilkår og med en bestemt religion, bliver det sværere. De kommer til at isolere sig og leve isoleret, med eller uden deres vilje,« siger dronning Margrethe.

Dronningen er klar på at utdanning er sentralt for å unngå en slik isolasjon, men peker på at hun selv ikke sitter på oppskriften på vellykket integrering. Hvis hun visste det, ville hun vært «en klok kone», understreker hun. Her er Dronningen for beskjeden, hun har allerede langt på vei gitt oppskriften, nettopp ved verdibevissthet og at vi som nasjon lever opp til det ved å sette krav – både til oss selv og innvandrere. Her er hun i tillegg et levende bevis på hva som også må til – bevissthet om vår historie.

Så har hun kanskje rett i at nettopp mislykketheten i integreringen kan snus til noe positivt.

Det er ikke spor nemt, og hvordan man tackler det, er jeg ikke den, der kan sætte ord på. Men vi skal finde ud af det, og jeg tror på en måde, vi skal være glade for, at vi har opdaget, at det er vanskeligt, for så kan vi dog bedre se problemerne i øjnene og gøre noget fornuftigt ved dem.

Islam

I en egen analyse i Berlingske ser de nærmere på Dronningens «utvikling» i spørsmålet knyttet til innvandring og islam. Her viser de til at hennes «skjerpede tone» kan tilbakeføres til flere skjellsettende begivenheter. Blant annet ble terror­anslaget mot Word Trade Center i New York en brå oppvåkning til faren ved islamisme og det «brennende hatet til Vesten». Hendelsen fikk Dronningen til å gå i bresjen for «frihetsrettigheter» som vestlige samfunn hviler på.

I et intervju i 2005 snakket Dronningen for første gang om behovet for «å yte motspill til islamismen». I nyttårstalen i 2006, kort etter Muhammedkarikaturene, understreket hun at danskene skulle stå fast på de verdier som Danmark bygger på.

Etter Omar El-Husseins terrorangrep i februar 2015 i København, hvor Dan Uzan og Finn Nørgaard ble drept, skjerpet hun sitt budskap og snakket inngående om den trussel som ligger i at borgere og grupper med utenlandsk bakgrunn vender ryggen til det samfunnet de er kommet til. I samme intervju uttrykte hun forferdelse over at danske jøder hadde grunn til å føle seg forfulgt.

Men det påpekes også, til tross for Dronningens skjerpede tone overfor islamistiske grupperinger og andre som vender Danmark ryggen, så har Dronningen – og den øvrige kongefamilie – alltid rukket ut hånden til nye borgere «som kjemper for å bli en del av Danmark». Det er i mine øyne en selvfølge, på akkurat samme måte som det bør være en selvfølge at de som ikke vil ta til seg landets grunnleggende verdier heller ikke er velkommen.

Utvilsomt har Dronning Margrethe markert seg, og det tydeligere og tydeligere, som en forkjemper for Danmark. Det gjør hun med stor risiko for å bli såkalt «kontroversiell». Men hva er egentlig alternativet – å være en kransekakefigur?

Kransekakefigur

Kong Haralds tale i Slottsparken vitner om en verdiforvirret konge. Foto: Jørgen Gomnæs, Det kongelige hoff

Kong Haralds tale i Slottsparken vitner om en verdiforvirret konge. Foto: Jørgen Gomnæs, Det kongelige hoff

For noen dager siden skrev jeg en relativt omfattende sak om Norges historie, da med utgangspunkt i kirken og konger. Mitt hovedpoeng i denne saken var nettopp at vi, ikke minst med prosessen med å skille stat og kirke – dertil uten å spørre folket, kan være på en usikker vei. Det handler igjen om liten verdibevissthet – og historieløshet. I denne saken viste jeg blant annet til Kong Harald, som nå ikke lenger er kirkens overhode i Norge, ikke var enig i den grunnlovsendringen som ble foretatt i 2012, og at nettopp skille stat og kirke kan bidra til å gjøre Kong Harald og hans etterfølgere til, ja, kransekakefigurer. I så fall, som også nevnt i saken, kan Kong Haralds tale i Slottsparken, paradoksalt nok i forbindelse med visning av filmen «Kongens nei», være selve formen til denne figuren.

I talen (som mediene løftet opp som genial) spør Kongen selv «Så hva er Norge?». Svaret bør få taleskriverne til å krympe seg og Kongen bør, om ikke annet i ettertid, være flau. For etter å ha fortalt at Norge er fjell og fjorder, vidder, skjærgårder, øyer og holmer, frodige åkre og myke heier, hav fra nesten alle kanter, midnattssol og mørketid, harde og milde vintre, varme og kalde somre, langstrakt og spredd bebodd, så er vi først og fremst mennesker.

Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.

Og så er vi ung og gammel, høy og lav, funksjonsfrisk og rullestolbrukere, mange over 100 år, rik, fattig og midt i mellom, vi liker fotball, håndball, klatre på fjelltopper, ligge på sofaen. Noen har selvtillit, andre ikke. Og vi jobber med alt mulig, ungdom er engasjert, de gamle har livserfaring, vi er enslige, skilte, barnefamilie, gamle ektepar, vi er glad i jenter som jente, gutter som gutt, eller jenter og gutter som er glad i hverandre. Og, ikke minst: Vi tror på Gud, Allah og Ingenting.

Talen, som jeg ikke makter å sitere mer fra, er så pinlig for Norge at jeg knapt har hørt maken. Vi er ALT. Absolutt ALT. Når noe er alt blir det raskt Ingenting. Og det kommer fra en konge med mottoet: Alt FOR Norge.

Men om Kong Harald har tenkt å gjøre seg selv og sine etterfølgere, som det neppe blir mange av med en slik holdning, uvesentlig, så stikker altså Dronning Margrethe ut en helt annen kurs (og jeg er veldig spent på om hun i boken omtaler kristendommen og den danske kirke, noe jeg tar for gitt at hun gjør).

Lars Hovbakke Sørensen, som er historiker og ekspert på kongehuset i Danmark, sier til Berlingske at han ser en dronning som er blitt mer politisk og modigere enn tidligere.

Alle de store partier har rykket sig i forhold til indvandrerdebatten, så på den måde tager hun ikke partipolitisk stilling, men viser at hun har flyttet sig på samme måde som mange politiske partier og som mange i befolkningen.

Han peker på at de nye uttalelsene er med på å manifestere en nærværende monark.

Det er en vigtig pointe, at hun skal forholde sig til aktuelle samfundsmæssige spørgsmål, så hun ikke bare bliver en kransekage­figur, for så har embedet ingen vigtig funktion. Det har altid været hendes grundholdning.

Spørsmålet er altså, som jeg også stilte i saken om kirke og konger, hvilken funksjon et embete skal ha. Gjør man seg selv uvesentlig, blir man det.

Boken «De dybeste rødder» (Gyldendal) publiseres torsdag 27. oktober. 

Les i Berlingske med lenker til en rekke saker.