Politikk

Skjer det noe i EU?

Etter folkevandringskrisen og brexit fremstår både forbundskansler Angela Merkel og EU som rimelig handlingslammet. Nå overtar Slovakia formannskapet i EU - og de virker ikke spesielt skyggeredd. Vil de klare å få fart på det enorme EU-byråkratiet?

Etter at Fremskrittspartiet (FrP) hadde programkomitémøte sist helg, ble det kjent at komiteen går inn for at FrP skal bli et Nei til EU-parti. Det er fullt forståelig. Over hele Europa vinner anti-EU terreng. Det skyldes i min tolkning først og fremst at EU-byråkratiet bare ser ut til å vokse, der også avstanden mellom eliten og folket blir stadig større. Det fremmes konvensjoner i en rasende fart om så vel viktige som uviktige saker, som de enkelte parlamentene forventes å godta i omtrent samme fart, og det uten å fullt ut kjenne konsekvensene av vedtakene. Dermed kan lett nasjonalstatene oppleve seg overkjørt, som i sin tur skaper forvirring eller irritasjon hos folket, og dermed svekkes nasjonalfølelsen i de enkelte land.

At de samme parlamentene faktisk godtar så og si alle konvensjonene vitner bare om en etablert praksis som ingen ser ut til å evne å ta et oppgjør med. Det blir således enklere å legge ansvaret på EU enn å ta politisk ansvar selv.

Uten kontroll

EUs største svakhet er unionens manglende «nasjonsdannelse». Vi, folket, føler ingen samlende tilhørighet med EU, selv om kanskje de som jobber i EU-byråkratiet opplever seg som en «big happy family» mellom alle sine møter i blankpussede lokaler, høye smørbrød og makt over stater.

hege_banner_rights_special_778x150

EU fikk sin kanskje alvorligste knekk i fjor med folkevandringskrisen. Da beviste det samme EU at de altfor sent skjønte hva som var i ferd med å skje og at de ikke hadde kontroll med yttergrensene.

I ettertid har det samme EU bevist at de ikke evner å gjenoppta, i den grad de har hatt noen, kontroll. Her har Tysklands forbundskansler Angela Merkel et ufravikelig ansvar. Ikke bare oppmuntret Merkel til høy innvandring (over 1 million kom bare til Tyskland) og ytterligere folkevandring, men hun satte vedtatte konvensjoner til side som om de ikke var verdt papiret de er skrevet på. Det ga igjen vann på mølla til de som nettopp har hevdet at ingen avtaler er hugget i stein, der ikke minst mange høyreorienterte partier nå befinner seg. Samtidig førte Merkels liberale innvandringspolitikk til at det gikk opp for folket hvilke konsekvenser en høy og ukontrollert innvandring har.

Konsekvenser

Politiske handlinger får konsekvenser. Når EU ikke klarte å ha kontroll med yttergrensene og Merkel svarte med åpne armer, burde det være åpenbart for alle at folket ville bli (mer) kritisk, både til EU og til innvandringen. Så langt har det politiske lederskapet i Europa, Norge inkludert, levd på myter om innvandringen fra spesielt Afrika, Asia og Midtøsten. For eksempel skulle (skal) vi forledes til å tro at mange har høy utdanning, at de er arbeidskraft som Europa trenger, at de deler vårt verdisyn, mens det motsatte er det mest sannsynlige. Disse mytene kunne leve i beste velgående, og videreføres i mediene, fordi innvandringen til en viss grad var kontrollert, men når så mange kom samtidig ble problemene ikke lenger mulig å skjule. Det har det kommet nok av eksempler på. (Merk så at jeg snakker grupper). Samtidig ble det åpenbart for alle og enhver at en slik høy tilstrømning er særdeles kostbar og at Europa ikke er organisert for en så høy innvandring.

Noen av svarene kjenner vi i dag: Merkel og hennes parti CDU gikk på et sviende nederlag for AfD i egen valgkrets på søndag. Det sosialdemokratiske SPD ble det største partiet (ca. 30 prosent), mens Alternativ for Tyskland (AfD) ble det nest største (ca. 21 prosent). Det borgerlige CDU måtte ta til takke med 3.plassen (ca.19 prosent). AfD som er et rimelig nytt parti, i alle fall under nåværende ledelse, har markert seg som innvandringskritisk og anti-EU, og er allerede nå innvalgt i åtte av Tysklands 16 delstatsforsamlinger. Til neste år har Tyskland riksdagsvalg. Vil Merkel da stå på valg som videre forbundskansler? Kanskje vet vi litt mer om det etter CDUs årsmøte i desember, vil Merkel fortsetter som partileder eller ikke? Innen da vet vi også mer om EU og Merkels høye spill med Tyrkias president Erdogan. Blir det visumfrihet for tyrkerne i Europa? Hvis ikke, hva gjør så Erdogan? I oktober får vi kanskje svar på det. Imens vil de interne politiske stridighetene antakelig bare tilta i ulike land, også i Tyskland. For eksempel har Bayerns finansminister Markus Söder foreslått at uintegrerbare migranter blir sent hjem igjen i løpet av de tre neste årene, ikke minst fordi det tyske folk «ikke vil ha et flerkulturelt samfunn».

Så har Europarådets president, den polske Donald Tusk, over tid prøvd å forhindre at flere migranter kommer til Europa. I mars i år leverte Tusk følgende twitter-melding: Oppfording til potensielle illegale økonomiske migranter: Ikke kom til Europa. Ikke tro på smuglerne. Ingen europeiske land vil være et transittland.

Skjermbilde 2016-09-07 13.47.48

Vi kan vel trygt slå fast at migrantene ikke akkurat lyttet til Tusks oppfordring. Såkalte flyktninger forserte det ene landet etter det andre i Europa, åpenbart ikke bare på vei til bare trygghet. Tusk har uttrykt at hans største bekymring er ulovlig innvandring og terror og det nylige avholdte på G20-møtet sa han at Europa ikke kan ta imot flere flyktninger. Han oppfordret landene til å bidra mer i fond og annen hjelp til flyktningene. Sistnevnte vil i så fall kreve et mottaksapparat som jeg ikke ser er godt nok etablert.

eu_puslespillKonsekvensene så langt synes derfor å være en befolkning som splittes mer og mer, noe partier som fremmer en restriktiv innvandringspolitikk og har anti-EU holdninger synes å tjene mest på. Her kommer brexit inn. At et flertall (i underkant av 52 prosent) i Storbritannia gikk inn for å forlate EU kom som et nytt sjokk for EU. Også brexit handler i hovedsak om innvandring.

EUs problem

EU har etter all sannsynlighet innsett at det er et folkelig opprør mot innvandringen både til Europa og innen Europa. For sistnevnte, og brexit, kan problemet etter min mening adresseres direkte til én av de såkalte fire friheter. Reglene som definerer de fire friheter (fritt varebytte og fri bevegelighet for personer samt tjenester, kapital og etableringsrett) er grunnlaget for det indre marked, som inkluderer å forby det som kan være til hinder for handel og arbeidskraft over landegrensene. Problemet er bare at fri flyt av personer har utviklet seg i en annen retning enn det som antakelig var planen.

I utgangspunktet er reglene om den frie flyten av personer etter all sannsynlighet tenkt som fri bevegelse av arbeidskraft, men på grunn av medlemslandenes ulike økonomiske og sosiale stilling er personer nødvendigvis ikke det samme som arbeidskraft. Sterke velferdsstater er blitt attraktive for mennesker som er på jakt etter sosiale ordninger som kan styrke deres personlige økonomi, men uten at de samme kanskje har mulighet eller ønske om å bidra på samme vilkår på arbeidsmarkedet. Likevel har EU bestemt at alle EU/EØS-borgere skal behandles likt. Denne likebehandlingen er derimot sterkt rettighetsbasert. Vi har ifølge EU krav på samme rettigheter, men det er ikke definert noe lignende for plikter. Når økonomiske lykkejegere og andre utnytter landets velferdsgoder og/eller har kriminalitet som levevei, blir ikke EUs likhetsprinsipp like godt mottatt av folket. Det blir heller ikke tilbudet om billig arbeidskraft (og svart arbeid), som igjen bidrar til sosial dumping.

Utvilsomt har EU (og EØS) en lang vei å gå før tilliten igjen kan opprettes (eller i det hele tatt etableres). Felles valuta er neppe den beste ideen, nettopp på grunn av ulikhetene medlemslandene mellom. I tillegg må EU-byråkratiet slankes kraftig, det samme må lønninger og særavtaler, som for eksempel personlig skattefritak. For det latterlige er at mange av medlemslandenes politiske elite nettopp bruker EU som en videre karrierevei. Ingen nevnt, ingen glemt. Men mest av alt må fri bevegelighet av personer strammes kraftig inn. Det er neppe så mange som er motstandere av at arbeidskraft, som i seg selv betyr arbeidstilknytning og skatt til oppholdslandet, beveger seg fritt. Det kan vi åpenbart tjene på, men i dag drives det som et tapsprosjekt for attraktive innvandringsland.

Innvandring opp på EU-agendaen

Denne høsten er det Slovakia som har formannskapet i EU. Som ABC Nyheter referer til var det knapt noe EU-motstand i Slovakia da landet ble med i unionen i 2004. Det var den gang. Nå saksøker Slovakia EU for å unngå å ta imot asylkvoten de er blitt tildelt mot sin vilje. Men det er ikke bare Slovakia som kvier seg for å ta imot flere migranter, det samme gjelder Tsjekkia, Ungarn og Polen. Samtlige er beskyldt for ikke å ta sin «rettmessige del av byrden». Men ideen om kvotefordeling kom etter at EU innså at yttergrenselandene ikke kunne sitte med alle problemene, men det betyr ikke at landene er enige om at disse skal fordeles utover Europa. For øvrig ble kvotefordelingsideen først omfavnet av Norge, selv om det var frivillig for oss  (som ikke EU-medlem).

Like frivillig er altså ikke Slovakias statsminister Robert Fico. Ikke bare er han innvandringskritisk, men han mener i tillegg at islam ikke har noe plass i Slovakia. Da er det ikke til å undres over at Slovakias formannskap er lite populært i EU. Eller i alle fall var. Nå har den samme Fico har gjort det klart at migrasjon vil komme høyt på agendaen under deres lederperiode, spesielt med styrket vakthold langs EUs yttergrenser og fortgang i returene av asylsøkere med endelig avslag. Det mottas nok med applaus i mange av medlemslandene. For på denne måten slipper de nasjonale politiske lederne å få skitnet til egne hender. Kanskje man med rette kan peke på EU å si at det er «lite vi kan gjøre, dette er iverksatt av EU».

I neste uke er Slovakia vertskap for sitt første toppmøte. I forkant av dette møtet skal en som neppe er så uenig med Fico samtale med samtlige stats- og regjeringssjefer i EU, nemlig den nevnte Donald Tusk. Kaoset fra flyktningkrisen i 2015 må aldri få gjenta seg, lyder advarselen fra Tusk, ifølge ABC Nyheter, som også nevner at både Angela Merkel, Frankrikes president François Hollande og Italias statsminister Matteo Renzi har tatt til orde for en  «ny start» for EU-samarbeidet.

For dem er EU både årsak til og løsning på problemene. De vil ha et «bedre Europa» som legger større vekt på vanlige folks bekymringer. Men løsningene skal fortsatt finnes i fellesskap, med bedre europeisk integrering som viktigste verktøy.

Er vi så kommet dit at EU innser at de har drevet sitt maktbegjær for langt? Vil de gå mer ydmykt til verks? Vil de innse at nasjonal selvråderett skal en ikke tukle med? Skal de legge større vekt på «vanlige folks bekymring» – som bør være det nasjonale lederskapets prioritering nummer én – trenger vi også nasjonalpolitikere som evner å forstå hva disse bekymringene består av. Men er vi der?