«Frustrerte migranter møter stengte grenser i Europa», lyser mot oss i Aftenposten, som på sedvanlig vis lener seg på en side av saken. Denne gangen, som så mange andre ganger, bæres saken av Flyktninghjelpens seniorrådgiver Pål Nesse. Har det slått Aftenposten at kanskje det finnes aktører som kan frembringe andre perspektiver?
Frustrasjon
Jeg betviler ikke at migrantene er frustrerte. Det er nok mange av Europas innbyggere også. Frustrasjonen handler om en rekke ting, ikke minst at en rekke aktører, og her står mediene langt fremme i køen, fremmer problematikken med en klar undertone om at Europa har en plikt til å ta imot flest mulig fra dysfunksjonelle stater. Og i alle fall når «de allerede er her».
Vi har ingen slik plikt. Om vi har noen, så er det en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød, men det er ingenting som tilsier at det innebærer å gi de samme varig opphold. Selv om mange ynder å fremstille det slik. Vi har heller ingen plikt til å gi varig opphold til migranter hvis eneste mål er å få et bedre liv. Og det selv om vi gjerne skulle ønske at vi kunne hjelpe langt flere.
Men vi kan. Vi kan hjelpe mennesker, men da må vi først og fremst få slutt på en ukontrollert folkevandring som skaper langt flere problemer enn hva den løser.
– Vi har fått et pusterom sammenlignet med i fjor, men vi bruker det ikke til å finne en felles løsning. Europa er fortsatt handlingslammet, sier Pål Nesse til Aftenposten.
Det kan være at Europa er «handlingslammet», slik Nesse påstår. I så fall er han og Flyktninghjelpen en del av problemet. Da folkevandringskrisen slo ut for fullt i fjor var det nettopp Flyktninghjelpen og dets like som bidro til å utløse urealistiske håp hos millioner av migrantvillige mennesker. De ble oppmuntret til å legge ut på en farefull ferd, styrt av skruppelløse menneskesmuglere, der målet var like fjernt, usikkert og kostbart som urettferdig. Ja, så endte mange opp i leire i Europa – og det er akkurat noen av disse leirene Aftenposten fokuserer på.
Leire
«Her er tre av de viktigste stedene i Europa der migrantene hoper seg opp», sier Aftenposten og nevner Frankrike (Calais) , Hellas og Italia.
At migrantene «hoper seg opp» forteller sitt – ikke minst for de landene som blir tvunget til å administrere dette, dem som ikke kommer seg videre fra disse campusene (som i realiteten er leirer) og dem som har disse tett på seg. Med andre ord: Europa har aldri organisert seg slik at vi skulle ha slike leire. Men det er åpenbart, i alle fall for Aftenposten, at slike oppsamlingsplasser/leire er rimelig «greit» – de må bare bli mye bedre, og så må alle landene ta «sitt ansvar» og fordele dem som har «rett» på opphold.
– I Calais er det ikke flere enn at det burde vært mulig for den franske og britiske regjeringen å finne en løsning der man finner ut hvem som har rett til å bli og hvem som bør returneres, sier Nesse.
Ingen har «rett til å bli». Det er opp til hver enkelt stat å avgjøre. Det går bare ikke inn hos Nesse og hans like. Men det Nesse har rett i er at Europa ikke har klart å komme frem til en felles løsning. Det er nettopp fordi ulike land tolker ulike internasjonale avtaler og konvensjoner ulikt. Det finnes altså ingen åpenbar løsning som er rett eller gal, selv om Nesse synes å tro det.
Og så det betimelige spørsmålet: Hvis vi godtar leire i Europa, hvorfor godtar vi ikke leire utenfor Europa? Hjelp i nærområdene, som det for få år siden ble ledd rått av, er den åpenbare riktige løsningen, men vi snakker fint lite om hvordan slike leire kan organiseres og finansieres. Tvert om er det tilbakevendende temaet «hvor mange» de enkelte land bør ta imot. Ingen legger fram noen sannsynliggjøring i form av fakta og tall på hvor mange et land kan ta imot, ei heller noen konsekvensanalyse.
Nå har selv EU-president Donald Tusk innsett dette.
– Europas praktiske evne til å ta imot nye bølger av flyktninger, og for ikke å glemme uregelmessige økonomiske migranter, nærmer seg tålegrensen, sa Tusk på en pressekonferanse på sidelinjene av G20-toppmøtet i Hangzhou i Kina søndag.
Men EU-presidenten oppfordrer samtidig «verdenssamfunnet til å påta seg sin del av byrden». Hvordan skal verdenssamfunnet gjøre det?
Stopp før ny start
Det eneste vi skal gjøre er å få stoppet folkevandringen slik den i dag baserer seg på asylinstituttet. Den eneste måten å gjøre det på, er høyt og tydelig si i fra at ingen kan søke asyl innenfor Europas grenser. Den eneste måten å få behandlet sin søknad på er å levere den i egne sentra i funksjonelle leire som etableres i nærområder.
Migrantene må realitetsorienteres. Menneskesmuglerne må miste sin business.
De fleste land i Europa har i dag fastsatt en FN-flyktningkvote (for Norge sin del har den, med noe variasjon, ligget på ca. 1.200 i året). Dette systemet videreføres, men asylinstituttet legges ned i sin nåværende form.
Så er det bare å komme i gang med å bygge funksjonelle leire i nærområdene. Dette arbeidet haster, men ingen synes å løfte en finger for å få det raskt igangsatt. Jo visst har vi, som Nesse sier, en pause i ankomstene for tiden, spørsmålet er hvor lenge det varer. Skal vi på nytt la oss «sjokkere»?
I oktober skal Erdogans krav om visumfrihet i Europa for tyrkerne avgjøres. Et nei til Erdogan og portene via Tyrkia og inn til Europa åpnes. Et ja til Erdogan gir millioner av tyrkere adgang, der vi også skal slite med blant annet falske pass og identiteter. Dette samtidig med at EUs returavtale og én til én bytte ikke fungerer etter intensjonen. I tillegg forventes en formidabel folkevekst i land som avgir migranter og krig og uroligheter bare tiltar.
– De underliggende problemene er ikke løst, situasjonen i Tyrkia er usikker og det kan komme mange til Europa igjen. Europeiske ledere synes ikke å ta det tilstrekkelig innover seg. Vi mangler fortsatt felles løsninger og politikk, sier Nesse.
Felles løsninger og politikk er stikkordet, men hva er så Nesse og Flyktninghjelpen sitt bidrag? Jo, det samme som de fleste norske politikere. Det er tåkeprat på den ene eller andre siden, der noen sier de vil ta imot flere mens andre sier de vil ta imot færre. De har én ting til felles: Ingen gjør noe for å nå eget mål – de bare snakker til velgerne. Stem på meg – og jeg skal (prate mer)!
Hvem skal så ta vare på Norge?