Politikk

Opprøret seiret

Gårsdagens avsluttende EU-valg bekreftet at EU-skeptikerne vinner terreng. Det vitner om et folkeopprør mot EU, der spesielt prinsippet om likebehandling av EU-borgere, fri flyt av personer og nasjonal selvråderett utfordres. Drømmen om Den Europeiske Stat har fått en alvorlig knekk.

Politiske partier som er kritiske til EU stormet frem ved EU-valget. Det var som forventet.

For tre av de «gamle» EU-landene, Storbritannia, Danmark og Frankrike, ble disse partiene størst med over en fjerdedel av stemmene.

I Storbritannia ser det ut som UKIP har feid bort de andre partiene bort med rundt 28 prosent av stemmene, som er tilnærmet en fordobling siden forrige valg i 2009. I Danmark tok Dansk Folkeparti (DF) over 26 prosent av stemmene og i Frankrike gikk rundt 25 prosent av stemmene til Front National.

hege_banner_rights_special_778x150

Front National, under ledelse av Marine Le Pen, vil ha Frankrike ut av EU. Det samme vil Nigel Farage med Storbritannia, men likevel har Farage lagt mest vekt på «britisk suverenitet».

DF har ikke tatt til ordet for å løsrive Danmark fra EU, men DFs Morten Messerschmidt, som sitter i EU-parlamentet, har kjørt en valgkampanje hvor gjennomgangstonen har vært «mer Danmark, mindre EU».

Samtidig var valgdeltakelsen, som vanlig, lav. Bare 43,1 prosent av de stemmeberettigede benyttet muligheten til å styre EU-skuta i ønsket retning. Det har utvilsomt EU-skeptikerne utnyttet til sin fordel.

Folkeopprør

De tre partienes svært gode valgresultat representerer et folkeopprør mot EU. Det er spesielt EUs tolkning av «likhetsprinsippet» av EU-borgere og konsekvensene av «de fire friheter», som synes å være grobunn for opprøret.

Reglene som definerer de fire friheter – fritt varebytte og fri bevegelighet for personer samt tjenester, kapital og etableringsrett – er grunnlaget for det indre marked, og forsøker å forby det som kan hindre handel og arbeidskraft over landegrensene. Dermed lages det regler som sikrer «fri flyt». Men fri flyt av arbeidskraft har (også) utviklet seg i en annen retning enn det som kanskje var planen. For i utgangspunktet er reglene om den frie flyten av personer tenkt som fri bevegelse av arbeidskraft, men på grunn av landenes ulike økonomiske og sosiale stilling er personer nødvendigvis ikke det samme som arbeidskraft. Sterke velferdsnasjoner er blitt attraktive for personer som er på jakt etter sosiale ordninger som kan styrke deres personlige økonomi, men uten at de samme kanskje har mulig til å bidra på arbeidsmarkedet. Når økonomiske lykkejegere utnytter landets velferdsgoder og/eller har kriminalitet som levevei, blir ikke EUs likhetsprinsipp like godt mottatt.

Og verre: Når sterke velferdsnasjoner i EU påpeker de negative konsekvensene av «frihetene», så benekter EU-byråkratiet at det er et problem. Da er overstyringen et faktum, og folk, eller dem som interesserer seg, vil kreve å få tilbake den nasjonale selvråderetten.

Den Europeiske Stat

I EU-parlamentet og dets stadige økende byråkrati, eksisterer drømmen om et samlet, felles Europa, en Europeisk stat (etter mal fra USA?) – på bekostning av nasjonalstatene.

Det tilnærmet komiske med dette er at den medisinen som EU benytter for å skape dette fellesskapet, nettopp er det som ødelegger for drømmen. De sterke velferdsnasjonene har hatt et tilnærmet uutalt nasjonalt fellesskap, som er utfordret av innvandringen. Når landets befolkning opplever at folket nærmest skiftes ut på et par generasjoner, kommer også reaksjonene. Man vil ikke ha «tilbake det som var», det toget skjønner de fleste er gått og kanskje er det heller ikke ønskelig, men man vil ha en mer kontrollert utvikling – og én vil bestemme selv. Det er ikke forenelig med Den Europeiske Stat.

Hva nå, EU?

Den som forventer en revolusjon i EU etter årets EU-valg, venter nok forgjeves. EU-skuta er ikke enkel å endre kurs på, og uansett har skeptikerne «bare» inntatt i overkant av 140 plasser av 751 mandater i EU-parlamentet. Men de kritiske stemmene blir flere og flere av dem er ikke akkurat kjent for å gå stille i dørene.

Spørsmålet er om smellet vil gi gjenklang i EU-(og EØS-)landene. Skal EU som prosjekt reddes, bør det komme endringer som svarer på utfordringene. For et fellesskap må skapes, ikke dikteres.