Mediekritikk

Morgenbladet vet hvem de ekstreme er

Morgenbladets intervju med politiinspektør Thomas Utne Pettersen viser en person som er bekymret for kriminalitetsutviklingen og politiets stilling knyttet til høy innvandring. Som han også "kom i skade" for å si i en kronikk for relativt kort tid siden, og som utløste et offentlig rabalder. Det fikk igjen Utne Pettersen til å stille seg selv spørsmålet om han er ekstrem, men der kan han bare slappe av: Morgenbladet forteller oss hvem de ekstreme er.

I ett ellers godt – og betimelig – intervju med politiinspektør Thomas Utne Pettersen i dagens Morgenbladet, gjør journalist Simen Sætre en typisk kardinalfeil, men han skjønner det ikke selv. Det kommer jeg tilbake til.

Som mange husker ble det rabalder da en fra politiet – politiet! – hevdet i en kronikk i Haugesund avis at skepsis til flyktninger og asylsøkere ikke er et utslag av kynisme, men høyst rasjonelt og berettiget. Å komme med kritikk av innvandrere, her kriminelle innvandrere, og dertil hevde at løsningen er begrenset innvandring, er som kjent en risikosport av de sjeldne, og det ender raskt med at du behandles som det verste rasshølet i verden. Særlig fra de med puselankefingrene i mediene som sjelden forlater menighetsredaksjonen sin.

Så også med politiinspektør Utne Pettersen. Sverten var knapt tørr på hans kronikkinnlegg før vreden ramlet inn fra hele landet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Var sint

Til Morgenbladet forteller Utne Pettersen at han var sint da han skrev kronikken.

Noen kolleger var på ferie, og han måtte ta ansvar for deres portefølje. Da oppdaget han at dette med utlendinger ikke bare gjaldt ham selv. Noen hadde kanskje færre av dem i sitt arbeid, men noen hadde også flere. En dag ble han sittende og lese en dom. En afghansk asylsøker hadde voldtatt en ung kvinne.

– Tankene mine gikk til jenta. Hvordan kunne dette vært forhindret? Det var så skuffende at folk som hadde kommet til Norge og bedt om beskyttelse, begikk sånne handlinger. Det opprørte meg. Jeg vet at dette er min subjektive mening, og jeg sier ikke at asylsøkere er sånn, men vi må diskutere denne siden også.

Asylsøkere som voldtar er neppe det som vekker sympati hos så mange, men som, slik Utne Pettersen sier, må også dette tåle en offentlig diskusjon. Vi kan ikke late som om dette ikke skjer og håpe at bare politiet og andre holder kjeft så eksisterer ikke problemet. Det er vel nettopp til den refererte voldtekten at Utne Pettersen hevdet i kronikken at kvinner og barn ofres på asyl- og flyktningpolitikkens alter, som åpenbart er en sannhet når vi stadig får flere rapporter om overgrep på kvinner og barn over hele Europa. Ja, det er ubehagelige fakta, men hva blir bedre om vi ikke sier det? Som mange av våre politikilder forteller oss er realitetene mye verre, og de understreker mye verre, enn hva som kommer frem i offentligheten. Da er det kanskje ikke til å undres over at de som jobber i felten, også er de som er mest oppgitt over dem som utelater realitetene. Det skjedde også for Utne Pettersen.

Det som «vippa alt over» for ham, sier han, var en filosof som skrev at nordmenn var kyniske som stengte flyktninger ute.

Ressurssluk

En av de tingene Utne Pettersen gjorde var å telle opp varetektsdøgnene han hadde administrert det siste året. Av 2.600 var 2.200 utlendinger. Han påpeker til Morgenbladet at alt blir tyngre når du arbeider opp mot en utenlandsk miljø. Å sette folk i varetekt krever at du slipper alt annet, de skal fremstilles i retten, etterforskningen må gå si gang, så må en ha tolk, domstolen krever sine dokumenter, en må finne en fengselsplass – som ikke er det enkleste og dermed er det geografisk spredning, og når disse skal hentes for fremstilles for retten må to politifolk hente dem – alt dette er et ressurssluk, sier Utne Pettersen.

Men det er ikke bare varetekt som er krevende, det samme er familievoldssaker.

– 1. oktober i fjor fikk politiet ansvaret for det som tidligere var dommeravhør i familievoldssaker. Det heter nå «tilrettelagt avhør». Det gjelder barn, det skal prioriteres, det settes ekstreme frister. Politiet må slippe alt de har i hendene. La oss si at far slår mor. Fire unger har sett på, de kan være fra utlandet, og vi må avhøre alle. Hvis de ikke har begynt på skolen, må vi ha spesialutdannede etterforskere. Det skal skje på Barnehuset i Stavanger, vi har ikke dette i Haugesund. Vi må organisere transport, de skal ha bistandsadvokater, verger, forsvarere, vi skal skrive protokoller og brev. Da blir det ikke gjort annet den uken.

Utne Pettersen sier at «alt koker ned til penger». Utenlandske miljøer er svært ressurskrevende for politiet, ikke minst knyttet til tolketjenester, og det er vel liten grunn til å tro at det ikke går på bekostning av bekjempelsen av annen type kriminalitet. Men klok av skade sier ikke Utne Pettersen det.

Kritikken

Morgenbladet påpeker at kronikken til Utne Pettersen ble mye kritisert.

Det var uklart om du skrev om utenlandske statsborgere, asylsøkere, eller nordmenn med innvandrerbakgrunn?

Han slår fast at begrepet «utlending» ikke er vagt, men åpenbart er han på retretten her:

– «Utlendinger» er ikke et vagt begrep. Er du norsk statsborger, er du norsk, ellers er du utlending. Debatt om nordmenn med annen bakgrunn går jeg ikke inn på. Så har noen ønsket å skyve alt over på østeuropeere, men sånn er det ikke. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var over halvparten av nyinnsatte i varetekt i 2014 utlendinger. 23 prosent var fra fem land. Det er østeuropeiske (Romania, Litauen, Polen), men også Afghanistan og Nigeria.

Det er akkurat denne begrepsbruken flere av våre politikilder kritiserer. Nei, sier de, det er åpenbart at kvalifikasjonen for å «være norsk» ikke bare er norsk statsborger, og da særlig hvis en, som politiet gjør, følger kriminalitetsbildet til dem med innvandrerbakgrunn. Det gjelder også for spesielle grupper av andregenerasjonen, altså de som er født i Norge av innvandrerforeldre. Men også denne debatten skal tilsløres av den falmede vaktbikkja som mediene er blitt. Det er dog synd at Utne Pettersen ikke tør si det, for jeg er sikker på at også blant hans kolleger blir dette debattert.

Når det gjelder Utne Pettersen sin presisering om andelen i varetekt fra Øst-Europa, skal Morgenbladet «fortelle» at også de evner å lese tall når de påpeker følgende: «438 var norske, 260 fra Øst-Europa, 66 fra Vest-Europa, 59 fra Afrika og 18 fra Asia.» Men det Morgenbladet glemmer, er at slike tall sier lite og ingenting uten at de sammenlignes med gruppenes størrelse. Hvor mange norske, øst-europeere, afrikanere og asiater snakker vi om i Norge? Dertil kommer problematikken med at norsk statsborger sidestilles i statistikken med norsk.

Hva holder vi på med?

Faksimile fra Morgenbladet

Faksimile fra Morgenbladet

Morgenbladet påpeker at «globalisering fører nødvendigvis flere utlendinger hit, også kriminelle?», som om innvandringen til Norge er et naturprodukt av at vi beveger oss mer rundt om i verden. Globalisering og innvandring er ikke det samme, vi har fortsatt en nasjonalstat, selv om EU/EØS gjør alt de kan for å få oss til å tro på et familie-Europa. Til det er de europeiske landene for forskjellig, ikke minst knyttet til velferdsnasjoner som Norge.

Utne Pettersen hevder det samme når han sier at Norge er et rikt, lite land, som vi må begrense (innvandringen, formoder jeg) etter hvor mye vi klarer å konsumere. Han mener at vi i større grad må knytte opphold og ytelser til kriminalitet. Grov kriminalitet kvalifiserer til utvisning, sier Utne Pettersen.

Selv mener han «tiden er kommet for å stoppe opp, hvor går vi nå, hva holder vi på med?»

Er jeg ekstrem?

Utne Pettersen forteller at etter kronikken kom det et hardt mediekjør. Dagen da kronikken stod på trykk i Haugesund avis, var han sammen med familien og hentet deres nye familiemedlem, en valp. Han ville ikke ødelegge denne familiedagen og avslo følgelig alle intervju. Så stilte han opp i Dagsnytt 18 på NRK, og da «forsto han hvor det bar».

– Det gikk på mine verdier. Så fikk jeg sympatisører som jeg ikke vil bli sammenlignet med.

Og akkurat her er det Morgenbladets kardinalfeil kommer inn. For mange, også undertegnede, spør seg selv om en er ekstrem, ja, noen ganger spør jeg meg selv om jeg er født sånn eller faktisk blitt sånn. Ekstrem, altså. For noen, og da åpenbart veldig mange i mediene eller de som jevnlig inviteres til mediene, er det å være kritisk til innvandringspolitikken (og gud hjelpe, islam) synonymt med å være ekstrem – og til høyre på den politiske aksen (som i seg selv er død). For oss som har stått en stund i slike stormer som Utne Pettersen nå fikk kastet over seg, er det en kjensgjerning at mangel på gode argumenter fra meningsmotstandere fører til personangrep. Vi har feile verdier, vi er dårlige mennesker, vi har skjulte motiver. Så skulle jeg gjerne sagt: glem det, den tid er forbi.

Men nei da, Morgenbladets Simen Sætre trør rett ut i det:

Nettavisen fikk kronikken spredt. Hege Storhaug i Human Rights Service og innvandringsminister Sylvi Listhaug kommenterte den på Facebook. Fjordmans foretrukne nettsted, Gates of Vienna, oversatte den.

Jeg sendte øyeblikkelig en e-post til Sætre der jeg spurte om Utne Pettersen hadde referert til Hege Storhaug og Human Rights Service (de øvrige får rydde opp etter seg selv). For personlig prøver jeg, som Utne Pettersen, ikke å holde meg med menigheten som er enig med oss i ett og alt. Jeg prøver å forstå dem som har meninger langt fra mine, ikke minst som et korrektiv til meg selv. Da er sympatisører som en ikke vil bli sammenliknet med interessant. Men Morgenbladets Sætre kunne avkrefte at HRS hadde vært noe tema, samtidig som han sier at Utne Pettersen spesifiserer at det gjelder «ekstreme på ytre høyre». Og da mener journalist Sætre at han kan bestemme hvem dette er, når han bl.a. viser til Storhaug og HRS? Når jeg så påpeker dette, kommer det typiske journalistsvaret: «Synes du leser dette ekstremt vrangvillig».

Nei, det er ikke jeg som er ekstrem. Ei heller Utne Pettersen. Men jeg vet noen andre jeg ville kalt ekstrem her. For det er akkurat slike «tolkninger», eller rettere sagt stemplinger, fra journalister som gjør at debatten – gang på gang – havner på villspor. Og som gjør at politiet og andre ikke vil uttale seg offentlig. Jeg spør som Utne Pettersen: Er tiden kommet for å stoppe opp, hvor går vi nå, hva holder vi på med?

Morgenbladet: «Er jeg ekstrem?»