Politikk

Kongstanken

Sosialdemokratiene sliter. Varsellampene blinker: Ekstremistene tar over! I Europa ”fosser” såkalte høyrepopulistiske partier frem, der det heter at suksessformelen bunner i fremmedfrykt og nasjonalisme. Til og med i USA har republikanerens Donald Trump offisielt kommet seg til presidentvalget. Og så har vi brexit. Det heter at verden er blitt et mer kynisk sted, folk uttrykker redsel for fremtiden og den ene etter den andre ”tar et oppgjør”. Sosialdemokratiene må gjøre noe. Hvis jeg var Ap-leder ville jeg tatt Kongstanken – og bidratt til et nytt politisk parti.

Året er 1863. Forfatteren er Henrik Ibsen. Dramaet er Kongs-Emnerne. Her heter det (Haakon Haakonssøn, 3.akt):

Norge var et Rige, det skal blive et Folk.

Hvis jeg var leder i Arbeiderpartiet (Ap) ville jeg tatt opp igjen Ibsens skrifter og spurt meg selv: Hvordan bevare (et sosialdemokratisk) rike – og hvordan bli ett folk?

hege_banner_rights_special_778x150

Tapet

Ap måtte gi fra seg makttaburettene i 2013 og overlate roret til Høyre og Fremskrittspartiet (FrP). Den såkalte blå-blå mindretallsregjeringen inngikk samarbeidsavtaler med Kristelig folkeparti (KrF) og Venstre som gir dem flertallsstyre, om enn skjørt.

Tilbake satt ett skuffet sosialdemokrati. Ap, som stort sett har hatt makten i hele etterkrigstiden, måtte se seg slått av en borgerlig regjering, som dertil tok FrP inn i varmen. Vi husker at det ikke manglet på advarsler om hvor galt det ville gå med Norge. Ikke minst på grunn av FrP, dette ”høyrepopulistiske og fremmedfiendtlige” partiet ville gjøre Norge til et særdeles utrivelig sted, spesielt for innvandrere og muslimer.

Siden advarslene ikke virket, måtte Ap vende tilbake til Stortinget som et opposisjonsparti – en rolle partiet har liten erfaring med. Men vi husker at eks-statsminister og partileder Jens Stoltenberg (Ap) gledet seg til å ta fatt på opposisjonsarbeidet, som det ansvarlige partiet Ap er. Knapt ett år etterpå inntok han generalsekretærrollen i NATO.

Jonas Gahr Støre overtok ledervervet i Ap, sammen med nestlederne Trond Giske og Hadia Tajik. Det har gått så der, ikke minst fordi partiledelsen til dels uttrykker forskjellige meninger på samme tema og at Støre har fått stemplet tåkefyrsten.

Da dukker spørsmålet opp: Vinner Ap 2017-valget når de så langt ikke har klart å få partiet inn på en vinnerkurs? Tvert om taper Ap stadig terreng på meningsmålingene.

Narrativ

Hva er de europeiske sosialdemokratiene – og Ap – sitt hovedproblem? Nettopp, det er innvandring og integrering. Men det er FrP sitt narrativ, og Ap har ikke klart, tross iherdige forsøk, også i opposisjon, å ta fra FrP dette politikkområdet. Mantraet fra Ap har vært at FrP har feil motiv, mens de selv er ”streng og rettferdig”. Så kom folkevandringen til Europa i 2015, der Ap straks gikk på et nytt feilskjær og inviterte 10.000 syrere til Norge. Senere har de ved en rekke anledninger påpekt at innvandringen til Norge aldri har vært høyere enn med FrP i regjering.

Ingenting har hjulpet. Tvert om. Norges befolkning og befolkningen i Europa for øvrig, ja selv i USA, går mer mot den såkalte høyresiden i politikken.

Men den politiske aksen er død. Steindød. De aller fleste partiene i Europa, og i alle fall i Norge, ligger i den politiske midte, i sentrum. Det gjelder også FrP. Det eneste som skiller dem er deres narrativ – som for alles del blekner. For eksempel får FrP minimalt til med innvandringen og integreringen i Regjering. Ap med alle skal med lyder hult med økende innvandring og ditto integreringsproblemer. Sosialistisk Venstreparti (SV) har hatt godt grep om skolepolitikken, men den babyen helte de ut med badevannet i sin regjeringstid med Ap og Senterpartiet (Sp). Sistnevnte tviholder på landbrukspolitikken og skepsis til EU, uten at det av den grunn skjer så mye.

Å etablere – og beholde – et narrativ er blitt den politiske suksessformelen. Da spør man seg: hva er det viktigste i nåtid og nærmeste fremtid? Hva er det folket bryr seg mest om? I land etter land seiler innvandring opp som det som bekymrer.

De ekstreme

EU beviste sin udugelighet under fjorårets folkevandringskrise, det samme gjorde Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Schengensystemet brøt sammen. Land etter land i Europa tok saken i egne hender, blant annet med grensekontroller. Men parlament etter parlament innførte også strengere politikk på feltet, ja, det utviklet seg nærmest til en kamp om å være strengest. Selvsagt nok er det per i dag det mest liberale innvandringslandet Sverige som fører den strengeste politikken på feltet. Av en sosialdemokratisk regjering. Som man reder ligger man.

Problemet er bare at det er akkurat en restriktiv innvandringspolitikk som er suksessformelen til en rekke av de nye partiene (så veldig nye er ikke alle heller, for noen snakker vi kursskifte). Og ethvert parti som er innvandringskritisk plasseres på den politiske høyreaksen. Så stemples de som ekstreme, eller to fluer i en smekk: høyreekstreme.

Så skulle vi jo bli kvitt dem. Men den gang ei. Folket, ja det gale folket, fortsetter i økende grad å støtte dem.

Så hvordan ta et narrativ fra de ”ekstreme” uten å bli ekstrem selv?

Ett nytt politisk parti

Her starter Kongstanken – og ideen fikk jeg fra Hans-Wilhelm Steinfeld sitt ”brutale oppgjør”. Steinfeld sier vi trenger et nytt parti. Ett parti som ligger i midten og som ”takler problemene masseinnvandringen bringer”. Han minner oss også om at hvis vi tegner ”det politiske landskapet som sirkler, så er 67 prosent av befolkningen der sirklene til Høyre og Arbeiderpartiet overlapper.” Det var en presis tallgjengivelse fra partneren i kommunikasjonsbyrået Corporate Communications, så det antar jeg han har regnet på. Men hvorfor et nytt parti? Jo, for å demme opp mot ”de ekstreme”.

Men hvordan skulle et slikt, la oss kalle det, sentrumsparti organiseres og plasseres i det politiske landskapet?

Et sentrumsparti –  vel og merke ett som takler problemene masseinnvandringen bringer og som tør snakke om utfordringene med islam, fortsatt ifølge Steinfeld – må først søke å etablere narrativene innvandring og islam. Da skvises FrP, sammen med de innvandringsliberale KrF og Venstre. SV har også forsøkt seg på at de er for en streng og rettferdig innvandringspolitikk, og et desperat forsøk på at vi må lytte til undertrykte muslimske unge kvinner og deres ufrihet, men SVs kamp mot sperregrensen forteller sitt.

Hva så med Ap og Høyre – som tross alt har 67 prosent av velgermassen? Høyre har liten troverdighet i innvandrings- og islamdebatten, det er problemkompleks som de mer enn gjerne tier om, så det er nok fullt mulig å hente noen stemmer til Sentrumspartiet fra dem. Aps troverdighet er nok noe høyere, i alle fall hvis vi snakker høyresiden i Ap, men her har Ap et annet problem: de er for ”blendahvit”. Deres nasjonale suksessfaktor er Hadia Tajik, som nok sikkert er tiltenkt som fremtidig leder av Ap. Da må hun ikke skitne til fingrene sine for mye i den betente innvandrings- og islamdebatten.

Derfor ville jeg som Ap-leder bidratt til at det ble etablert et nytt parti. Et Sentrumsparti som tør på feltene innvandring og islam og som med stor velvillighet erklærte sin enorme samarbeidsvilje, selvsagt både til høyre og venstre og opp og ned.

Men det kan ikke være hvilket som helst parti. Det trenger et spesielt mannskap. Eller som Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) formulerer seg: det er et problem at folk som ingen har hørt om får Stortingsplass. Han vil ha inn flere kjente profiler.

Det riktige mannskap

Johansen viser i Dagsavisen til suksessfaktoren i Oslo med å nominere kjendiser:

Han tror mange som har oppnådd noe utenfor politikken, kunne ha tenkt å prøve seg, og viser til arbeidet med bystyrelisten før lokalvalget i 2015 som eksempel. Der var kjendiser som Ulrik Imtiaz Rolfsen, Turid Birkeland, Frode Kyvåg, Geir Lippestad og Birgit Skarstein.

– Tenk å få flere av denne typen profiler inn på stortingslistene også. Folk som kan sette dagsorden. Geir Lippestad kan sette dagsorden. Han har oppnådd noe, vært tydelig ideologisk, interessant, spennende. Folk lytter til hva han har å si. Det er et eksempel, understreker Johansen.

Nå forteller vel ryktene at Oslo Ap vel så mye valgte denne taktikken for å forhindre en rekke andre å nå opp. Ikke minst skal det ha handlet om en rekke muslimer, der det for det første er mange inne allerede for Ap og fordi ikke alle stoler på å bli nominert så de bidrar til at ”sine egne nominerer riktig”.

Kjendisfaktoren hjalp i Oslo, så hvorfor ikke prøve det samme nasjonalt?

Problemet nasjonalt er partienes nominasjonsprosess.

I dag er det slik at antallet lokallag som støtter en kandidat i fylkeslaget, sikrer vedkommende plass på stortingslista og dermed gir mulighet til å sikre seg en plass i landets nasjonalforsamling.

– Du kan på en måte blåse i folk og velgere hvis du greier å overbevise nok lokallag og noen fraksjoner, slik at du blir nominert. Det blir mer et spill. Det blir så introvert, sier Johansen til Dagsavisen.

Den samme Johansen sier at det er på tide å tenke nytt, men at han ikke helt vet hvordan. Men han kan i alle fall hvile seg på at også kjendisen Ole Paus er redd for fremtiden, og er ”bekymret over hvordan samfunnet har blitt,” som han sier i sitt oppgjør til VG. Kanskje det kommer flere kjente med slike oppgjør?

Her går Kongstanken inn i fase 2.

Sentrumspartiet

Det hele handler om narrativ og mannskap. Hvordan ta narrativene innvandring og islam? Jo, ved å plassere såkalte sekulære muslimer i Sentrumspartiet. Personer, kvinner og menn, med innvandringsbakgrunn, helst noen som skriver artikler og blogger i mediene eller er kjent på annen måte, og som dermed med en helt annen pondus enn for eksempel FrP og Hege Storhaug (som med Landeplagesuksessen har tatt islamnarrativet) kan gå inn for en restriktiv innvandringspolitikk og påpeke utfordringene med islam. (For øvrig ville nok etableringen av et slikt parti innebære en ny drittpakke i mediene mot HRS, for å svekke oss også).

Ingen ville finne på å kalle et slikt parti høyreekstrem, de ville også være for sentrumsorientert i all annen politikk og dessuten svært så samarbeidsvillig. Og det ville neppe manglet på heia-gjeng, både i mediene og blant velgerne. Endelig noen som fronter ”det interne oppgjøret”!

Hvor mye kunne et slikt parti oppnå ved 2017-valget allerede? 10-15 prosent? Kanskje til og med mer, da folket er så bekymret for innvandringen – og så skuffet over dagens politikere – at de kan være villige til å satse friskt på et slik nytt parti.

Men da kan jo også Ap tape stort overfor Sentrumspartiet, så hvorfor bidra til at det realiseres?

Jo, fordi koalisjons- og samarbeidsregjeringer er gårdagens løsning. Ap og Sentrumspartiet er så like at de like godt kan slå seg sammen. Er de riktige heldige får de også til sammen over 50 prosent. Vips, så har Ap løst sine to hovedproblemer: narrativene innvandring og islam er deres – og de har fått et riktigere mannskap på plass.

Kongstanken er fullført. Norge er et rike og skal bli et folk.

Og velgerne er igjen blitt lurt. Tror det er veldig godt at jeg ikke er Ap-leder.