Politikk (nyhetssøk)

Brutalt oppgjør – med alt og ingenting?

Hans-Wilhelm Steinfelds "brutale oppgjør" vitner om en mann som har skjønt at migrasjonsstrømmene og islamistenes brutale herjinger kan destabilisere Europa. At han selv har vært en del av problemet sier han mindre om, derimot er han flink til å påpeke at de som har hatt rett ikke er de riktige. Men de riktige må nå gjøre det riktige, altså det som tidligere var feil, ved at feige politikere tar rev i seilene og mediene må skjønne sitt oppdrag.

Steinfeld (faksimile fra Corporate Communications)

Steinfeld (faksimile fra Corporate Communications)

I gårsdagens VG leverer Hans-Wilhelm Steinfeld det som omtales som et «brutalt oppgjør». Vi får vite at han går «til angrep» og «refser redaktører, Facebook, asylinstituttet, populister, nasjonalister, EU, fremmedfrykt, politikere, moskeer og mye mer».

Dette brutale oppgjøret ville jeg ikke gå glipp av, og for første gang på veldig lenge la jeg 30 kroner i VG-potten. Jeg forventet meg et oppgjør med den desinformasjonen som han selv har tatt aktivt del i over mange år. Men det ble litt som selv blind høne kan finne korn.

hege_banner_rights_special_778x150

Motiv

Innledningsvis kan vi lese at «NRKs gamle stemme fra Moskva, Hans-Wilhelm Steinfeld (65), frykter konsekvensene for Norge dersom Donald Trumps likemenn- og kvinner tar makten i det nye Europa.» Ja ha, tenker jeg, hva blir så fryktelig mye bedre om Hillary Clintons likemenn og -kvinner tar makten i «i det nye» Europa, mener han? Og hva er det nye Europa? Et nytt politisk parti som er under planlegging, grubler jeg, og sjeler til at Steinfeld i dag er partner i kommunikasjonsbyrået Corporate Communications i Oslo.

– Vi må tørre å diskutere de politiske realitetene. Politikere må snakke et språk folk forstår, og takle problemene masseinnvandringen bringer, sier Steinfeld.

Okey! Altså akkurat det som villmannen Trump driver med, gitt (nei, jeg er ingen Trump-tilhenger, men jeg støtter heller ikke Clinton som tar hundretusenvis av dollar for et foredrag, som ikke takker nei til valgkamppenger fra Saudi-Arabia, og som stadig trekker sin politikk mot venstre for å tekkes aktuelle velgere). Man kan beskylde Trump for mye, men han gjør i alle fall det Steinfeld etterlyser: tør, snakker et språk folk forstår, og vil gjøre noe med masseinnvandringen. Men da gjør han det vel på feil måte – slik som moralistene alltid har kritisert når de ser at de har tatt feil og motstanderen har rett: de har feil motiv, mens jeg derimot …

Så henvises det til, gud bedre, at amerikanere offisielt har utropt Trump til republikanerens presidentkandidat, Marine Le Pen fosser frem i Frankrike, Europa stenger grensene og velferdsstaten er under press.

Men, stopp en halv! At Trump, eller Le Pen for den saks skyld, vinner terreng handler ikke minst om demokratiet. Folket velger altså disse av en grunn, ja, nesten bokstavelig, fordi det er slike som disse «ufyselige» menneskene som faktisk tar til ordet for stengte grenser og, i alle fall sistnevnte, som prøver å unngå velferdsstatens fall. Men så visste vi det jo: folk er gale.

Dog vet Steinfeld råd:

Steinfeld ber norske eliter stikke fingeren i jorda. Ingen slipper unna når den frittalende bergenseren først har satt i gang.

Det kan være at ingen slipper unna Steinfeld, men han glemmer det viktigste: Hvem skal æres fordi de faktisk, i all jævla motvind og regn som bare en bergenser vet alt om, har stukket fingeren i jorda og fortalt sannheten? Nei, si det du. Kritikk er Steinfeld utvilsomt god på, om enn den ikke treffer like godt hele tiden – og det gjør ikke analysene heller.

Politisk korrekthet

Steinfelds dobbeltklang i kritikken er nesten litt morsom. For hva angriper han først? Jo, intet mindre enn «intoleranse mot annerledestenkende». Der fikk dere den Trump og Le Pen!

– Den politiske korrektheten i Norge minner meg litt om Bresjnev-tiden i Sovjet. Hvis du var kritisk om samfunnet var du et ikke-sovjetisk menneske. Slik er det i norsk arbeidsliv i dag, men det er verre i Sverige. Blir folk stemplet som fascist for å være kritisk om innvandring, da har du sagt adjø til en forstandig samfunnsdebatt, sier Steinfeld.

Hører dere Hege Storhaug, Christian Tybring-Gjedde, Kjetil Rolness, Per-Willy Amundsen, Halvor Fosli, Hans Rustad, Asle Toje, Carl I. Hagen, Nina Hjerpset-Østlie, uten beskjedenhet: meg selv, og mange, mange flere (lista begynner å bli lang). Vi hadde rett! De stemplene vi har levd med har vært avsenderens adjø til en forstandig samfunnsdebatt! Slik som vi alltid har sagt – og ikke minst kritisert mediene for sin unnfallenhet og skjeve fremstilling. Har Steinfeld noen gang videreført vår kritikk? I så fall må det ha vært stilltiende, og det vet vi at den samme Steinfeld ikke evner.

– Forrige tiår ble det sett på som fascistisk og fremmedfiendtlig å snakke om innvandringsregnskap. I dag ser man mer på disse problemstillingene. Realismen siger sakte innover oss i takt med økte migrasjonstall, sier Steinfeld.

Og hvem satte innvandringsregnskapet på den offentlige agendaen? Carl I. Hagen akkompagnert av røde tomater og nedsablet av et samlet medie-Norge. Vi (HRS) tok opp tråden i 2009. I en rapport om innvandringens kostnader og velferdsstaten påpekte vi blant annet:

Som kjent har det i lang tid i Norge vært omdiskutert hvorvidt et såkalt ”innvandrerregnskap” bør presenteres i Norge. Dette helt siden Fremskrittspartiet (FrP) i Oslo i 1995 for første gang foreslo at et slikt regnskap burde utarbeides. Daværende partileder Carl I. Hagen (FrP) fremmet så forslag om innvandringsregnskap i Stortinget våren 1996. Motstanden mot et slikt regnskap synes både å ha vært at det var FrP som foreslo det, ergo ble det ansett som et ledd i partiets ”innvandrerfiendtlighet” som flere velger å tolke det, og at et slikt regnskap i seg selv var stigmatiserende, det vil si at det kunne sette innvandrere generelt og kanskje noen innvandrergrupper spesielt, i et dårlig lys. ”Frykten” synes dermed å ha vært at mange antar at innvandrere, særlig relatert til noen grupper, er en kostnad for Norge, og at man ville unngå slik dokumentasjon i redsel for eventuelt misbruk av fakta.

Forslaget om et innvandringsregnskap kom altså for over 20 år siden, da vi tok det opp igjen rett før stortingsvalget 2009 var det ingen medier som ville ta i rapporten. Det kunne jo, gud hjelpe, kanskje bevitne at Hagen hadde hatt rett, og hvem kunne politisk tjene på det? Rett nok prøvde en reporter i NRK Dagsrevyen, men vedkommende ble brutalt avvist av redaksjonssjefen.

Hele poenget vårt med ovennevnte rapport var å synliggjøre noen av kostnadene ved innvandringen – og at det politiske ble tatt grep før migrasjonstallene ble for høye. Men medier, politikere og godhetsindustrien lukket øyne og ører. I 2011 gjorde vi en ny øvelse, nå ved å se på Oslo kommunes gjeldsvekst. Denne gangen våknet to av journalistene i Finansavisen, Ole Asbjørn Ness og Kjell-Erik Eilertsen. De to alene klarte å vekke både politikere og mediene i 2013. Ikke en kjeft i dag, med vettet i behold, vil finne på å hevde at innvandringen til Norge er lønnsom.

Men det er som Steinfeld sier: realismen siger innover i takt med økte migrasjonstall. Men det er fordi de samme over tid har valgt å lytte til feil personer – og fordi problemene må stå på dørstokken før dere (!) innser at det er et problem.

Når Steinfeld blir spurt om hvem som representerer de politisk korrekte, så nevner han Torbjørn Jagland. Men herregud da mann, du kunne jo ramset opp de fleste både innen politikken og journalistikken, du burde heller – i oppgjørets time – snu spørsmålet: hvem har ikke vært blant de politisk korrekte?

Den reelle fascismen

Siden kritikerne av innvandringspolitikken (merk politikken, ikke innvandrere) nå blir gjort stueren av «utenriksnestoren» Steinfeld, så forteller han oss hvor det politiske skapet skal plasseres: i midten.

– For å bekjempe den reelle fascismen må man gjenerobre middelposisjonen i politisk tenkning. Og da snakker jeg ikke om Venstre og KrF, selv om de gjerne tror og håper at de er i det politiske sentrum. Norsk politikk har lenge lenet mot politisk korrekthet, drevet av idealistiske mennesker. Jeg sier ikke verre ting enn det. Men det har svekket vår evne til realistisk tenkning, sier han.

Middelposisjonen, hm? Hva prøver Steinfeld på her – at det som før var politisk ukorrekt og som nå er blitt korrekt, må trekkes inn mot midten? De tidligere «annerledestenkende» som ble møtt med intoleranse skal fortsatt være de intolerante, men det de tenke på viste seg jo å ha livets rett og må tas inn i varmen?

– Hva skjer dersom populistene vinner valg ved neste korsvei, og Donald Trump blir president i USA og Marine Le Pen leder Frankrike?

– Vi får en forferdelig kynisk verden. I dag er de beste parkameratene i Europa høyrenasjonalistiske Viktor Orbán i Ungarn og Vladimir Putin i Russland. Det verste er at de har ganske stor støtte i befolkningen for holdningene de avspeiler, sier Steinfeld.

Både Orbán og Putin er anklaget for å bringe sine land i en mer autoritær retning, ved å svekke frie medier, sivilsamfunnet og den politiske opposisjonen.

Ja, for ikke å snakke om Tyrkias Erdogan, NATO-medlem, og som Europarådet og Merkels Tyskland nå bringer stadig mer inn i Europa. Hva er det Europa driver med? Er det noen som undrer seg over at den nasjonalistiske strikken strammes til og at folkets fortvilelse kan gå over i sinne? At de kan bli så kyniske at de svarer med brexit?

Samtidig rører gamle krefter på seg lenger vest. Populister – ofte med nasjonalistisk tilsnitt – banker hardt på maktens dører i stadig flere europeiske land. Den seneste suksessen er fra Storbritannia, der elitene tapte brexit-avstemningen.

Jeg sier det igjen: folk er gale (se lenke over). Men neppe mer gale enn at når eliten (politikerne) svikter dem, så svarer de med å ta vare på seg selv så godt de kan.

Steinfeld beviser derimot at det mangler et par elementer i hans analyse når han hevder at «vestlig populisme» (hva er egentlig det?) og øst-europeiske nasjonalisme henter kraft fra samme kilde:

– Fremmedfrykten ligger i bunnen, og det er rasismens forgård, sier han.

Rykk tilbake til start! Annerledes tenkende på dette feltet lider av fremmedfrykt. Rasisme. Da sier jeg som Asle Toje i siste Morgenbladet: «Rasisme fungerer som rødt kort i ordskiftet: Vi er uenige. Du er rasist. Jeg vant. Ferdig snakka.»

Jeg lider ikke et spøtt av fremmedfrykt. Dog er jeg en av de sterkeste kritikerne av dagens innvandrings- og integreringspolitikk. Ferdig snakka – om den saken.

Jøss, han tør også å snakke om islam

Steinfeld har åpenbart skjønt at det ikke bare er migrasjonstallene som vekker realitetsorienteringen til folk, for folket liker nemlig heller ikke at vi har fått terroren inn i våre gater. Nei, folket avskyr terroren, men vi lider på ny av mediers og politikeres unnfallenhet: vi skal ikke snakke for høyt om hvor disse henter sin næring fra. Når det blir viktigere å påpeke at islam er fred enn å henge bjella på katta, ja, så vet vi hvilken vei det går.

Det skjønner folket. Derfor forholder de seg slik de gjør – til demokratiet.

Islamsk terrorisme har kastet lange skygger over verden i sommer. Steinfeld tror at de grusomme angrepene kan gi drivkraft til andre farlige krefter i Europa.

– De som driver med terrorisme i IS sitt navn i Frankrike leker med en ild som kan utløse veldig farlige krefter.

– Hvilke krefter tenker du da på?

– Vi har hatt både massakren i Nice og angrepene på Charlie Hebdo i Paris. Det har kokt lenge i Frankrike, og vi skal ikke se bort fra at dagens sosiale forhold og utvikling av parallelle kulturer er viktige forklaringer. Terrorisme har alltid som strategi på å destabilisere et samfunn, sier Steinfeld.

Så var vi der igjen: det er ikke først og fremst islamismen som er problemet, men «andre farlige krefter». Sikkert slike som meg, for ikke å snakke om Hege Storhaug og hennes bok Islam. Den 11. landeplagen som mediene ikke vil ta i, for som kjent er det jo de som først påpeker problemene som er den virkelig utfordringen.

Steinfeld tror at demokratiet og pluralismen vil løse problemene. Kanskje vi skulle ta en Europeisk folkeavstemning om vi er for eller imot terror? Eller et dialogmøte slik at terroristene skjønner at det ikke er slik vi løser problemer i et demokrati? Og at «moskeer må gjøre mer», som han sier, men mer av hva?

Islam har Steinfeld svært lite greie på. Når han hevder at IS-rekrutter «ofte (har) lite utdannelse, kriminell bakgrunn, er ikke veldig religiøse, men søker en heroiserende rolle,» forteller forskning at han i beste fall har en rett – men tre feil. Mange av dem er heller ikke redd for å dø, som han påpeker, og vi vet jo hvorfor. Men det skal vi jo ikke snakke så høyt om. Og hvilke «positive trekk» Steinfeld ser i samfunnsdebattanter som Usman Rana får han svare på selv. Jeg ser bare en som ved hjelp av demokratiet og pluralismen ønsker å innføre en islamsk stat – og jeg sier nei takk. Reis da heller og lev et fullverdig liv i de allerede eksisterende islamske stater, de trenger nok Usman Ranas legeferdigheter også.

Reform av asylinstituttet

Så ønsker også Steinfeld en reform av asylinstituttet – for det er det jo ikke en kjeft som har foreslått før.

Lang historie kort: FrPs Bærekraftutvalg sin rapport (T.O. som jeg var med å utarbeide) foreslo nøyaktig det samme i 2013. Vi ble mildt sagt stemplet som gale. Bare google i vei.

Men har du sett: byråkraten (!) og UDI-direktøren Frode Forfang kom med et like «nytenkende» forslag i fjor – vel og merke etter at migrasjonsstrømmen var et overveldende faktum – og da var det med ett sturent. Det ble til og med kalt «modig» i mediene, og ingen bemerket at det kanskje ikke var en byråkrats oppgave å komme med politiske løsninger.

Og så mener Steinfeld at de «fleste må hjelpes der de er» (også et forslag fra Bærekraftutvalget), men husk så:

Det betyr ikke at Frp hadde rett.

– Verden endret seg. Frp minner meg om de som sier at klokka alltid er elleve. Da får du rett to ganger i døgnet, sier Steinfeld.

Vel, vel, vel, det må i så fall være bedre enn å følge Torino-skalaens sikre hendelser punkt 8.

Kampen om virkeligheten

Nettopp under undertittelen «kampen om virkeligheten» minnes vi igjen om at «fremmedfrykten i Europa går dypt, noe Steinfeld tror det kan være vanskelig å forstå for de som er vokst opp i stabile Skandinavia.» Hvilken fremmedfrykt er det Steinfeld sikter til? Er det f.eks. fremmedfrykt som gjør at han forstår at Ungarn (hvor hans kone er fra, som det fremkommer) med sine 10 millioner innbyggere ikke kan ta imot hundretusenvis av migranter. «En nasjon på ti millioner mennesker må kunne beskytte seg fra det, sier han.» Hvor er så Steinfelds forståelse for at andre land kan finne på lignende tiltak for å oppnå det samme?

Men hør så hva som kommer:

Ved å ikke ta problemene på alvor mener han radikale bevegelser får vokse seg store.

– Høyreradikale har fått odelsretten til en del av problemet fordi vi ikke våger å ta debatten. Da får de herje som de vil. Vi må forsvare de liberale verdiene, men det kan ikke skje gjennom eskapisme, som det politiske sentrum og sosialdemokrater har gjort i Europa altfor lenge, sier han.

Det åpenbare svaret er: debatten er rett, men de som har båret frem debatten er «gale», nå må de «riktige» ta over.

Han tror de politiske realitetene vil føre til slutten på dagens politiske korrekthet. Godværsdagene i Europa er over.

– Jeg tror eliter, innvandrere og vanlige folk ofte kan ha forskjellig virkelighetsoppfatning, men den jevne nordmann vil strekke seg langt for å være tolerant. Han er født og oppvokst med det som evangelium. Men også vår tåleevne har en grense, og den kan vi komme til å drukne på. Husk også på at den norske situasjonen bare er en blek avskygning av de utfordringene Sentral-Europa opplever, sier Steinfeld.

Tolerante? Har vi vært annet? Kanskje bare altfor lenge? Så nå står vi i villfarelse og frykter at tiltakene kan bli for stygge?

Så må Steinfeld gjerne påpeke medienes problemer, ikke minst sentralismen, og politikernes feighet, alt dette er jeg helt enig i, men jeg har en mistanke om at den «nyvåknede» Steinfeld per se ikke har tenkt nok til å ta «det brutale oppgjøret».

Les hele saken hos VG