Politikk

Ap + FrP = blir sant?

Interessante ting skjer i dansk politikk. Blokkene forskyver seg, og nå kan det se ut som om det etableres et samarbeid mellom Socialdemokraterne og Dansk Folkeparti. Det er det samme som om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skulle finne sammen. Har S-lederen Mette Fredriksen en langsiktig plan?

Socialdemokraternes leder, Mette Frederiksen, vil gjerne samarbeide med Dansk Folkeparti. Som opptakt til høstens økonomiske forhandlinger har Frederiksen foreslått at S og DF finner sammen i ett felles parløp for å unngå lettelser i toppskatten, melder lederen i Jyllands-Posten.

Stueren

Forholdet mellom S og DF har i alle år vært anspent, ikke minst anført av den tidligere S-leder og statsminister Poul Nyrup Rasmussen. Han mente at DF “aldri ville bli stuerent”, uansett hva partiet måtte finne på. Det var først og fremst DFs såkalte fremmedfiendtlighet som tilsa det. Men i Danmark, som i Norge – og tildels Sverige (som nå fører den strengeste innvandringspolitikken i Norden), har det rent noe vann i havet siden den gang (Rasmussen var statsminister i perioden 1993-2001). Som JPs leder skriver:

Siden har skiftende socialdemokratiske ledere måttet erkende, at det ikke blev Socialdemokraterne, men Dansk Folkeparti, som i det lange løb vandt på den udtalelse. Mens socialdemokraterne er blevet mindre, så har Dansk Folkeparti vokset sig større, og den politik, som i 1999 blev dømt ikkestueren, er nu mainstream på Christiansborg.

Akkurat samme erfaring er gjort i Norge. Så sent som i 2013, rett før siste stortingsvalg, leverte Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg, ledet av Per-Willy Amundsen, en rapport som ble omtalt som “sjokktiltak mot innvandring” av mediene og de øvrige partiene. I dag er disse såkalte sjokktiltakene mainstream på Stortinget – og etter all sannsynlighet støttet av et flertall av folket. Men om det har gjort FrP “stuerene”, det er vel å ta litt hardt i. Fortsatt forsøker de øvrige partiene, ikke minst Arbeiderpartiet, å diskreditere FrP ved at de har “feil motiver”.

Derfor er det som tilsynelatende er i ferd med å skje i Danmark interessant. Norge har tidligere har hatt en tendens til å dilte etter Sverige, men Sverige har de siste tiårene lagt for dagen en naivitet i innvandringspolitikken som har endret Sverige for alltid – selv om de nå prøver å rette opp feilene, som igjen har ført til at vi har sett mer til Danmark. Ergo har Norges politikk på feltet siste tiår ligget et sted mellom Sverige og Danmark, men med stadig mer slagside til Danmark. Dette skjedde også under Stoltenberg-regjeringen, selv om det er blitt enda mer tydelig med FrP/Høyre-regjeringen.

Høyre-venstre-aksen

Da den forrige S-lederen og statsminister Helle Thorning-Schmidt innså at de tapte 2015-valget, pakket hun sammen og overlot roret til Mette Fredriksen. I motsetning til Thorning-Schmidt, som holdt seg godt til det Radikale Venstre, tok Fredriksen partiet ett skritt til høyre. Fredriksen hadde fått med seg at S hadde lovet folket å holde på den stramme innvandringspolitikken som VK-regjeringen (Venstre og de Konservative) innførte fra 2002 og fremover. Nå har den samme S-lederen gjort et kvantesprang.

Da Mette Frederiksen blev formand for Socialdemokratiet, tog hun et stort ryk mod DF og lagde en linje på udlændingepolitikken, så det stort set skal være umuligt at klemme et mulehår ned mellem de to partier. Og status er nu, at Socialdemokraterne for længst har overskredet deres gamle grænse for, hvad der blev betragtet som stuerent. Nyrup selv forsøgte i sine sidste år at stramme udlændingepolitikken, men blev bremset af partiets venstrefløj, som siden har båret Mette Frederiksen frem. Det gør rykket bemærkelsesværdigt dybere.

At det nettopp er venstresiden i S som synes å ha beveget seg, er interessant. Vi har sett samme tendenser i Ap: Venstresiden i partiet har holdt tilbake, mens høyresiden har presset på for en strengere politikk på feltet. Men i det siste, ikke minst anført av nestleder Trond Giske, har partiet hevdet å ønske en tildels strengere politikk på feltet enn FrP. Nå er det ikke alltid så lett å vite hva Ap egentlig vil, de har en tendens til å gi ulike signaler på samme tema, men jeg tror vi kan slå fast at det siste tiåret har Ap beveget seg mer og mer til høyresiden i partiet, noe som også er blitt mer synlig med en FrP/Høyre-regjering. Så tror jeg ikke at Ap av den grunn sitter klar med en innbydelse til FrP. Men det kan være et tidsspørsmål, alt ettersom hvordan det går med FrP fremover.

Lekker utenfor

DF på sin side har reagert positivt til innbydelsen fra S. For DF har, i motsetning til FrP, gjort seg politisk lekker ved å avstå fra regjeringsmakt og ved ikke å bli samarbeidspartner. DF ble nemlig det nest største partiet i Danmark ved fjorårets valg, men det endte med at det tredje største partiet, Venstre, dannet mindretallsregjering. Dette fordi den blå blokken utgjorde et flertall, selv om S ble det største partiet. DF står dermed fri til å samarbeide med hvem de vil, noe de også har sagt klart fra om, og nå kan det se ut som S svinser med svansen. (PS: I dette avsnittet har jeg ryddet litt etter å ha byttet om størst og nest størst)

DFs gruppeleder Peter Skaarup sier at S er i en posisjon der de kan velge mellom medansvar eller kaos i Folketinget, og at innbydelsen til dem klassifiseres som medansvar. Det er ikke finansminister Claus Hjort Fredriksen enig i. Han mener at det er den blå blokkens partier som skal legge føringene for den økonomiske politikken. Her presser både Liberal Alliance og de Konservative for lettelser i toppskatten.

Ifølge JPs leder er det dette dilemmaet S-lederen spiller på.

Det er naturligvis det dilemma, som Mette Frederiksen dygtigt spiller på, men selv når taktikken er taget ud af ligningen, så står det klart, at der sker bemærkelsesværdige forskydninger blandt partierne på Christiansborg. Søren Espersen, som er en central figur i DF, har tidligere talt for et samarbejde mellem Venstre, Socialdemokratiet og DF, mens tidligere folketingsmedlem Søren Krarup direkte har foreslået, at DF skal pege på Mette Frederiksen som statsminister.

Dette er kanskje nok et bevis på det jeg har hevdet en stund: høyre- og venstreaksen i politikken er død. Det er dette blokkpolitikken bygger på, men nå plasserer flere og flere seg i den politiske midten – med enkeltsaker som skjærer ut til “høyre eller venstre”, disse sakene er gjerne partiets narrativ (tidligere omtalt under Kongstanken). Akkurat dette begynner å bli et problem for mediene, de mister kontrollen ved ikke å kunne plassere partiene på en akse samt at det gir dem en utfordring da de har en tendens til å plassere innvandringskritiske partier som høyreekstreme. Men så ekstremt kan da ikke det danske søsterpartiet til Ap være?

JPs leder viser til at oppkjøringen til siste folketingsvalg beviste at S og DF kan samarbeide, blant annet om dagpenger, flyktningelandsbyer og den såkalte Togfonden. Samtidig kan DF og S få et problem, da de slåss om mange av de samme velgerne. Da gjelder det å ha etablert et narrativ. Kanskje vi ser en sammenslåing på sikt?

Politikkens veier er uransakelige.