Innvandring

Nå snakker også Ulltveit-Moe

Investor Jens Ulltveit-Moe innrømmer nå at også han er bekymret for EUs fremtid. Han vil både stenge grensene for innvandring fra Afrika og begrense innvandrernes tilgang til trygder og stønader. Oppvåkningen er kanskje i full gang, men forståelsen henger etter.

Investor Jens Ulltveit-Moes bekymring over utviklingen i EU har lite med brexit å gjøre. Tvert om tror han at britene vil forbli i EU etter lange forhandlinger og ny folkeavstemning (der folk må stemme riktig, må vite!). Men han kaller brexit et politisk jordskjelv.

Også Ulltveit-Moe påpeker stemmefordelingen i brexitavstemningen, der de eldste stemte for å forlate mens de yngste stemte for å bli. Problemet slik sett var bare at de yngste knapt nok stemte. Det forteller oss kanskje at de eldste har en erfaring som de yngste ikke har, slik som Helge Lurås var inne på i en kommentar i gårsdagens Aftenposten, og da både med å være en selvstendig stat og betydningen av å delta i valg.

Mens Ulltveit-Moe mener å forlate EU er isolasjonisme, så har hans investorkollegaer Øystein Stray Spetalen og Olav Thon ønsket brexit velkommen. Stray Spetalen jublet og Thon tok til ordet for at dette er en viktig lærepenge for EU. Jeg må vel innrømme at jeg holder en knapp på Stray Spetalen og Thon her, selv om jeg også tror at realitetene med brexit kan bli noe annerledes enn et reelt brexit. Det handler om flere ting, ikke minst hva som skjer internt i Storbritannia, jamfør f.eks. nyheten om at et nytt parti kan være på trappene – for å erstatte UKIP. Malen synes å ligge tett opp til hva Donald Trump har stelt i stand i USA. Men det vil også handle om hva andre EU land gjør. Går flere ut, er løpet for EU kjørt.

Ulltveit-Moe tror også at brexit er del av noe større. Han sier til VG:

– Ytterliggående høyre – og venstreside vinner frem i en frustrert arbeiderklasse. Brexit og Donald Trump er en del av samme samfunnsfenomen, hvor de etablerte partiene ikke lenger er kanaler for folkelig misnøye, som finner nye kanaler i sosiale medier og gjennom ekstreme organisasjoner/partier, sier 73-åringen.

Han tror folkelig oppgitthet over Brussel og ekspertråd er viktige årsaker, men at innvandringsmotstand er det viktigste elementet.

– Det som skjer i mange europeiske land har mange fellestrekk med mellomkrigstiden, hvor Hitlers naziregime valgte seg ut en gruppe. Den gangen var det jødene, nå er det innvandrerne.

Selv om han drar paralleller til et av verdens verste skrekkregimer, tror han ikke vi vil oppleve fascistiske tilstander.

– Nei, jeg i hvert fall håper at det ikke er mulig i de etablerte demokratiene som finnes i Europa i dag. Jeg tror fredsprosjektet som EU er, vil kunne takle disse utfordringene, men jeg tror Brussel må innse at de må gjøre noe.

Her bevitner Ulltveit-Moe at dette er et felt han ikke har investert for mye kunnskap i. Han har nok rett i at vi snakker en frustrert arbeiderklasse, men den frustrasjonen begynner å spre seg i mange lag. Det er bare at investorkollegaene til Ulltveit-Moe og han selv antakelig har penger nok til en rekke exiter om det skulle gå så galt. Bahamas er jo et vidunderlig sted som noen har råd til. Men så har du jo dem som vil være i Norge – og som vil beholde og videreutvikle et trygt og godt land. De reiser ikke. De er begynt å våkne, og det trenger vi (som nasjon) som en motkraft til gummipolitikerne som tenker mest på seg selv og sine karrieremuligheter i et stadig voksende EU som tilrøver seg mer og mer makt. Spørsmålet er hva som er “ekstremt” med dette, selv om noen og altfor mange over tid har forsøkt å gjøre nasjonalisme ekstremt – nettopp med henvisning til Hitlers naziregime. Og glem det, Ulltveit-Moe, dagens jøder er ikke innvandrere, dagens jøder er ikke engang muslimene, dagens jøder er jødene. Så må man gjerne kalle EU et fredsprosjekt, ikke alle er enige i det, men en kan kanskje si at intensjonen var et fredsprosjekt, men fasiten er vel at EU selv ikke har tatt fredsprosjektet alvorlig nok. Slik sett er brexiten mer enn velkommen, for ja, noe må gjøres med EU. Det er bare at ikke en kjeft vet hva de skal gjøre – og at det de eventuelt kommer til å gjøre vil ta ufordragelig lang tid. Den tiden har ikke EU.

Ulltveit-Moes løsninger er å stoppe innvandringen fra Afrika, opprettholde flyktningeordningen for de med reell beskyttelse og at innvandrere skal få opptjente trygdeordninger, dertil på opprinnelseslandets nivå. Med andre ord løsninger som HRS har skissert for mange år siden – og som ble betegnet som, akkurat, ekstremt.

– Flommen av innvandrere fra Syria er stanset, men ikke fra Afrika, hvor så mange som 800.0000 mennesker i Libya ønsker å komme til Europa. Den grensen må stenges. EU må jobbe med resten av verden for å finne løsninger lokalt i afrikanske land. Europa tåler ikke så stor innvandring.

Han fremholder at vi må ta imot flyktninger med reelt behov for beskyttelse.

– Det andre er at vi må se at de som kommer ikke kan tre så raskt inn i trygdeordningene som i dag. Ordningene må også vris til at du bare får tilgang til trygdeordningene der de er opptjent.

Ulltveit-Moe sier det gjelder både EU og Norge og sier at indeksering også må vurderes:

– Når en polakk får trygd eksempelvis i Norge, så vil utbetalingen i en periode være på polsk nivå.

Flommen fra Syria er kanskje midlertidig stanset. Det vil avhenge av blant annet EUs vanvittige avtale med Tyrkia og Erdogan. Sistnevnte sitter nok ikke inne med det demokratiske sinnelaget som Ulltveit-Moe besitter. Men så er spørsmålet hvordan vi skal få stoppet innvandringen til Europa? Hvor langt er Ulltveit-Moe beredt til å gå? Snakker vi militær makt eller skal vi satse på at mer økonomisk hjelp i nærområdene bidrar til at migrantene ikke kommer og at korrupsjonen forsvinner med et pennestrøk? Nei, Europa tåler ikke så høy innvandring. Det burde vi tenkt på før krisen var et faktum. Men likevel sitter gummipolitikerne å leker peke-ansvars-leken og er livredd for å diskriminere – for det har EU advart mot. Alle skal behandles likt, ha de samme rettigheter, og det om du har vært én time eller et helt liv i landet. Selvsagt går ikke det. Men EU har fastslått det i konvensjon etter konvensjon, og de har dertil gitt innvandrerne enda bedre rettigheter gjennom Dublin III-fordringen. Godkjent av Stortinget på folkets vegne uten et kritisk spørsmål.

Og det er vel ingen som har sagt at reelle flyktninger ikke skal hjelpes. Problemet er bare at flyktningesystemet har brutt sammen. Vi har sauset det sammen med asylinstituttet på en slik måte at vi ikke vet hvem som er hvem – men samme rettigheter skal de ha.

Interessant er det at Ulltveit-Moe vil forhindre at innvandrere skal tre så raskt inn i trygdesystemet og at trygdene skal være opptjent. Da vi foreslo en ny folketrygdordning for arbeidsinnvandrere, altså de som har opphold her for å faktisk jobbe, der nettopp trygdene skulle opparbeides (og brukes av ved behov, f.eks. sykdom eller midlertidig arbeidsløshet), ja endog foreslo vi at arbeidsinnvandrerne kunne ta med seg de opparbeidede trygdene hvis de forlot landet, ja, da var det ingen Ulltveit-Moe eller andre som applauderte. Ekstremt, lo skravleklassen.

Det er ikke så mange som ler i dag. Men “alle” skjønner at løsningene nå må bli mer og mer, akkurat, ekstreme. Problemet er at ingen vil være de første. Gummipolitikerne tror fortsatt at vi kan klatte litt her og der, slik at de personlig kommer seg unna ansvaret.

Vi får nok se større politiske jordskjelv etterhvert.