Innvandring

Venstresidens skam

Den stagnerte venstresiden i politikken er nyttige idioter for islamistene, hevder Maajid Nawaz, samtidig som de bare bidrar til mer høyrepopulisme. Dette gir økte spenninger i et allerede betent samfunn der de fornuftige samtaler om islam, etnisitet og innvandring er blitt en umulighet.

Maajid Nawaz (bildet fra Twitter)

Maajid Nawaz (bildet fra Twitter)

Den tidligere islamisten Maajid Nawaz deltar på konferansen Oslo Freedom Forum. Nawaz, født i Storbritannia av pakistanske foreldre, var tidligere med i islamistgruppen Hizb ut-Tahir, som endte med at han ble fengslet i Egypt i 2001. Da han slapp ut i 2006 hadde han benyttet tiden i fengselet til å komme på nye tanker. Han forlot sine ekstremistiske ideer og startet arbeidet mot radikalisering. Nawaz var med å etablere den Londonbaserte tenketanken Quilliam, som han i dag er leder for. Han omtaler seg nå som en sekulær muslim.

I anledning Norgesbesøket hadde Nawaz i går en kronikk i Aftenposten. Under tittelen “En stagnert venstreside opptrer i dag som islamistenes nyttige idioter i Europa” sparker han ikke bare til venstresiden, men også til den populistiske høyresiden og islamistene. Alle bidrar til det samme: splittelse.

Jeg vil anta at overskriften på Nawaz’ kronikk er valgt av avisredaksjonen fordi det vekker oppsikt at det er så “få” som kritiserer venstresidens multikulturalisme og ignoranse. Og vi som gjør det, vi er jo som kjent både fremmedfiendtlig, sprer hatefulle ytringer og kanskje er vi også rasister. Det er jo like kjent at det er vanskeligere å klistre slike merkelapper på en med innvandingsbakgrunn og muslim – og dertil eks-islamist.

Nawaz’ kronikk hevder imidlertid det som HRS har hevdet i årevis: den fastlåste venstresiden nekter å ta realitetene innover seg, kamuflerer det illiberale som “mangfold”, og reaksjonene fra denne siden er typisk autoritær: “Heller innskrenke debatten enn å tenke ubehagelige tanker”, som Nawaz skriver. Han påpeker så det opplagte: “Venstresidens fornektelse av problemene gjør vondt verre, den er med på å forsterke den populistiske høyresidens fremvekst.” Her kan vi jo bare se til Sverige, hvor elitens fornektelse av SD har gitt partiet en popularitet de aldri hadde tort å håpe på.

I Norge (og Vest-Europa for øvrig) har debatten vært preget av den fastlåste venstresidens verdensanskuelse. Det har skapt skyttergravdebatter og verre: fravær av politisk handling. Vi har latt det skure og gå, godt hjulpet av forskere fra f.eks. Statistisk sentralbyrå (SSB) som har hamret på mantraet om å “ta tiden til hjelp”. Med tiden ville “de bli som oss”, hvor det meste handlet om “botid”. Nå vet vi alle langt bedre, og de fleste innrømmer det som var tabu å si bare få år tilbake: Det er en sammenheng mellom antall innvandrere, type innvandrere og deltakelse i samfunnet (integrering).

Forsterkelsen av den populistiske høyresiden er videre et faktum over hele Europa. Da HRS advarte mot dette for ti år siden ble vi satt i “samme bås”. Bakgrunnen var selvsagt at våre politiske tiltaksforslag og analyser ble adoptert over en lav sko av Fremskrittspartiet (FrP), som jo er det nærmeste alibiet Norge har for et høyrepopulistisk parti. Ergo tok alle andre partier avstand. Det bevitner bare nok en gang at det politiske spillet er viktigere for politikerne enn nasjonens fremtid. Det tenkes til neste valg. Jeg vil anta at praksisen er rimelig lik for hele Europa. Denne “avstandstrategien” fungerer for øvrig i beste velgående enda, ved å ta avstand til f.eks. HRS viser en hvor moralsk opphøyd en selv er. Men resultatet blir det samme: Når en så forfekter det samme som oss, nå sist representert ved et desperat forsøk fra SV-leder Audun Lysbakken om å “ta et oppgjør med æreskulturen”, blir det regelrett patetisk – og troverdigheten står til stryk.

Det er vel denne “skammen” som gjør at Nawaz’ kronikk vekker slik oppmerksomhet. Nå er det “riktig kar” som forteller hvor skapet skal stå. Spesielt interessant er det at Nawaz hevder at oppskriften som Osama bin Laden kom med da han erklærte krig mot Vesten for flere tiår siden, fungerer.

Terroren skulle rettes mot (den ikke-muslimske) sivilbefolkningen i Vesten. De skulle betale for politiske beslutninger gjort av vestlige regjeringer.

Et mål var å skremme de vestlige statene fra å gripe inn mot jihadistopprøret i Midtøsten. Et annet var å fremmedgjøre og isolere muslimer i Vesten. Økt skepsis hos majoritetsbefolkningen mot muslimer som følge av terror, skulle tvinge dem til å søke tilflukt i Bin Ladens utopiske og globale jihadist-kalifat.

I denne splittelsen finner Nawaz at den “høyreekstreme terroristen Anders Behring Breivik, som drepte 77 mennesker i 2011, er et speilbilde av Bin Ladens tenkesett.” Kanskje, men personlig tror jeg mer på at ekstremisme, uansett beveggrunn, nettopp er dét det er: ekstremisme. Men den blir enda farligere å bekjempe hvis det er en “Gud” som rettferdiggjør den. Jeg finner for øvrig ikke belegg for noe generell fremmedgjøring og isolering av muslimer i Vesten, utover den ekskluderingen mange muslimer selv står for, f.eks. med særkrav som kolliderer med vestlige frihetsverdier. Økt skepsis hos majoritetsbefolkningen finner jeg heller ikke særlig overraskende, gitt alle de terrorangrep som er utført i Allahs navn og alle de angrep som er avverget. Sistnevnte vil jeg anta det finnes tall for som vi ikke snakker for høyt om. Dette beviser igjen at frykt virker. Av frykt for å oppvigle islamister, med sine grenseløse metoder, må vi stryke dem med hårene. Det er vel derfor Hege Storhaugs siste bok Islam. Den 11.landeplage skulle forsøkes tiet i hjel. Vi må ikke snakke om det ubehagelige, og det til tross for at boka nyanserer nettopp det Nawaz kritiserer:

Den populistiske høyresiden, islamistene, og den regressive venstresiden deler de samme fordommene. De insisterer på at muslimer, islam og islamisme er ett og det samme; de enten angriper eller forsvarer alle tre som en og samme ting.

I høyrepopulistenes forenklede verdensbilde representerer islam bare ondskap. I venstresidens like forenklede forestilling er muslimer bare ofre. ( … )

Storhaug insisterer på et skille, henholdsvis Mekka- og Medina-muslimene. Men for de fastlåste går det ikke inn. Folk flest er derimot langt mer nysgjerrige og opplyste enn våre beslutningstagere, derfor selger boka som hakka møkk. For Nawaz har helt rett: opprettholder vi de forenklinger som ligger i ondskap versus ofre blir vi stående bom fast. Nawaz viser videre til en av grunnverdiene til HRS, nemlig religiøs frihet: “Det liberale samfunnet garanterer religionsfrihet, det innebærer også retten til frihet fra religion.” Det er akkurat derfor vi ikke benytter begrepet “religionsfrihet”, men “religiøs frihet” som bedre favner begge deler.

Mer underlig finner jeg Nawaz’ påstand om Europas “kulturelle paradoks”.

Terrorisme, flyktningkrisen, og Europas voksende – og underpresterende – muslimske befolkning utgjør utfordringer som ikke vil forsvinne med det første.

En omfattende svikt i politisk ledelse i Nord- og Øst-Afrika medfører at hundretusener av migranter vil fortsette å forsøke å komme. Uansett om den syriske konflikten hadde blitt løst i morgen.

Hvis vi legger dette til det faktum at Europa har, og vil fortsette å ha, et stort behov for tilstrømning av manuell arbeidskraft, vil det kulturelle paradoks Europa står overfor bare fortsette å vokse.

La oss ta den åpenbare feilen først: Nei, Europa har ikke – eller vil fortsette å ha – behov for tilstrømning av manuell arbeidskraft. Videre er det ikke slik at det er noen naturlov som tilsier fortsatt stor tilstrømning av migranter til Europa. Det handler om politikk. Flere og flere innser nå at hjelp i nærområdene er den mest gangbare veien. Vi må bare først få de fastlåste innvandringsliberale til å innse at de har tatt feil. Å hjelpe noen få på bekostning av de mange er dårlig politikk, selv om egen glorie vil skinne. For dette er akkurat en av grunnene til at de såkalte høyrepopulistene kan fortsette sin ferd til toppen av politikken.

Men så har Nawaz rett i at “Fornuftige samtaler rundt temaene islam, rase og innvandring er blitt umulig.” (Nå er ikke rase et gangbart ord på norsk – det har imidlertid andre konnotasjoner i Storbritannia og er vanlig i dagligtale såvel som i offisisiell språkbruk. I Norge ville vi brukt opphav eller etnisitet). Fraværet av fornuftige samtaler ligger i mangelen på å anerkjenne kritiske budskap. Som gjentatt til det kjedsommelige: Å kritisere innvandringspolitikk er ikke synonymt med å være innvandrerfiendtlig, så det samme med kritikk av islam. Derfor tjener ikke utsagn som “Den innvandringskritiske høyresiden påberoper seg retten til å egge til hat mot muslimer,” som Nawaz sier det. Noen benytter nok denne strategien, men mer velkjent er vel den innebygde, om ikke uttalte, koblingen om at å være kritisk til innvandringspolitikken er som å egge til hat (mot muslimer?). Det egger i alle fall ikke til noen fornuftige samtaler.

Når Nawaz avslutter kronikken med “De som har som formål å dele samfunnet langs smale identitetslinjer, sprer en pest som truer oss alle,” glemmer han én ting, nemlig hvem som har definisjonsmakt. I mine øyne ligger hunden begravet her. Politikernes og medienes makt er betydelig og her dominerer de innvandringsliberale, så også blant forskerne (i all fall offentlig). Medienes debatter preges av paneler der denne liberale eliten får definere hva og hvem som er “inne eller ute”. At de samme er i fullstendig utakt med folket fører bare til ønsket om et nytt folk eller i alle fall til at vi skal “oppdras”. Derfor vokser den såkalte høyrepopulistiske siden. En del innvandrere (og deler av den muslimske befolkningen) plasserer seg selv i offerrollen og agerer deretter, som om de er uten eget ansvar. Den fastlåste venstresiden laller videre, noe annet ville jo være å innrømme at de på vesentlige punkter har tatt feil.

For øvrig var jeg ikke klar over at motstand mot EU nå kan medføre å bli satt i bås med både det ene og andre:

Den europeiske unionen er i fare, og med det drømmen om evig fred i Europa. Russland ønsker EU bort, det samme gjør islamistene og høyrepopulistene.

Beklager, i mine øyne er det ikke EU som er garantisten for “evig fred i Europa”. Det er det folket som er.

Kronikk i Aftenposten