Islam

Ja, det gjorde jo saken straks mye bedre…

Aftenposten og Nettavisen viser at norske medier kan hvis de endelig vil og har således fulgt opp Central Jamaat Ahle-Sunnat-moskeens tvilsomme disposisjoner. Den mediale interesse er en følge av at moskeens like tvilsomme imam har deltatt på…

Aftenposten og Nettavisen viser at norske medier kan hvis de endelig vil og har således fulgt opp Central Jamaat Ahle-Sunnat-moskeens tvilsomme disposisjoner. Den mediale interesse er en følge av at moskeens like tvilsomme imam har deltatt på to støttemarkeringer til fordel for islamisten Mumtaz Qadri, som skjøt og drepte den liberale guvernøren Salman Tazeer fordi han støttet den dødsdømte kristne kvinnen Asia Bibi og ville myke opp Pakistans blasfemilovgiving.

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Oslo.

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Oslo.

Både moskeens antisemittiske styreleder og konspirasjonsteoretiker Ghulam Sarwar og ditto imam Nehmat Ali Shah hevder at sistnevntes deltagelse på demonstrasjonen som utartet til opptøyer var hans private ærend. Han var nemlig invitert som privatperson, var han! Og det var bare en like ulykkelig som tilfeldig feil fra arrangørenes side at de introduserte Shah som “imam i Central Jamaat Ahle-Sunnat i Norge”. Du snakker om uflaks!

Men Norgesvennen Shah er en ærlig og vennlig mann, så han fikk heldigvis sine meddemonstranter raskt ut av den villfarelsen:

– Jeg ble introdusert som moskeens imam. Men da jeg sto og talte, sa jeg at «jeg er ikke her bare fordi jeg er moskeens imam, men for å si min mening og for å representere alle pakistanere og muslimer i Norge».

Å ja, da er jo alt i sin skjønneste orden. Shah var der for å representere alle pakistanere og muslimer i Norge, hvilket han under stor festivitas ble demokratisk valgt til av samme rett før han dro. Norske medier har riktignok ikke skrevet noe om valget av Shah til offentlig representant for norske muslimer, men media styres tross alt av jøder og takket være parhestene Shah og Sarwar vi vet jo alle hvordan de er.

Ellers fremgår det tydelig at Shah – som andre islamister og ufjelge moske-representanter som blir grepet med fingrene i kakeboksen – er vant til å omgås vennligsinnede journalister med selvpålagt korttidshukommelse. For bortforklaringene er mange; God dag, mann, øksekskaft-svarene likeså.

– Hvorfor holdt du appell på denne støttemarkeringen for Mumtaz Qadri?

-Jeg har ikke vært med i noen demonstrasjon for ham.

– Men du holdt en appell på støttemarkeringen ,du sto på scenen?

– Jeg var ikke der de demonstrerte utenfor parlamentet, regjeringskvartalet, i det krysset. Men jeg deltok i de siste ritualene som holdes for en død person, så jeg var der og ba for ham. Alle som kjenner til moskeen vår, den har eksistert lenge, og jeg har vært der i 20-25 år, og vi har aldri hatt noen todelte meninger om terrorisme og terror, vi er alltid mot det, vi er ikke for terror.

– Men, Shah, det var ikke det jeg spurte om…

– I alle fredagsbønnene og bønnene har vi fordømt alle slike handlinger og alle slike personer.

– Men, Shah…

– Vi har alltid fordømt alle personer som tar loven i egne hender, enten det er skyting mot synagogen eller mot kirken, moskeen, ambassaden.

Dette er nesten ikke til å gjennomskue i det hele tatt, så listig er det! Har vi sett noe så snedig noen gang, kanskje?

Jepp, mange ganger. Det er slik islamister og øvrige sharia-tilhengere svarer. Uten unntak. Det fungerer omtrent sånn:

Mot normalt blir offentlighetens søkelys rettet mot et moskè-miljø eller en muslimsk organisasjon fordi de fremmer sharia med alle tilliggende herligheter som steining, pisking og amputasjon. Da kontrer sharia-tilhengerne med å forklare at dette bare – bare! – skal forekomme i «ideelle islamske samfunn». Man ville aldri, aldri, aldri drømme om å praktisere steining og sånt i land hvor det ikke er tillatt, må vite.

De tar aldri ansvar for sine personlige meninger eller holdningene de sprer. De er for at samfunnet skal styres av sharia-lover, også de mest barbariske straffemetoder for ting som hører til privatsfæren, men forsikrer at de ikke vil innføre det akkurat her de – og ikke minst vi – tilfeldigvis bor.

Hvor betryggende er nå egentlig dette forbeholdet?

I realiteten benytter de seg bare av det vi i Norge kan kalle «å dra en Islam Net«. Denne organisasjonens leder, Fahad Qureshi, mener oppriktig at en muslim ikke kan være mot dødsstraff, for da setter vedkommende seg opp mot Allah og hans profet og er dermed vantro. Organisasjonen går inn for alle aspekter av sharia, men når det blir berettiget kritikk å få, da heter det plutselig:

“Islam Net tar fullstendig avstand – uten forbehold – fra ethvert misbruk av hudood-straffene, uavhengig av om det gjelder steining, avkapping av hender, drap, eller hva enn det skulle være.”

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-venner.

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-venner.

Javisst, ja. Men hva er «misbruk» i dette tilfellet? Hudood-straffene inkluderer nettopp steining, amputasjon, pisking og dødstraff. Når disse straffene blir implementert i Qureshi & Co`s drømmesamfunn, så finnes det ikke noe misbruk. Bare bruk.

Et annet typisk eksempel er bruken av ordet “uskyldig”. Først uttaler man f.eks. at den myrdede Charlie Hebdo-redaksjonen «skadet islam og muslimer». Så fortsetter man med å bedyre at ens egen personlige mening ikke er relevant og beroliger med at «vi muslimer sier generelt at vi tar avstand fra at uskyldige blir drept”. Som med Qureshis anvendelse av ordet «misbruk», er det bruken av «uskyldige» som er cluet her. Det lyder bra, men det eneste vedkommende i realiteten har sagt, er at Charlie Hebdo-folket ikke var uskyldige i sharia-tilhengernes (sharia-loven foreskriver dødsstraff for blasfemi) øyne. Og drap på slike tar man slett ikke avstand fra, hva enten det skjer i offentlig eller privat regi.

At Shah deltok i en lignende støttemarkering i Oslo rett før han dro til Pakistan i “privat ærend” – hvilket også moskèledelsen visste – skøyter han glatt over. Man var nemlig bare tilstede for å protestere mot endringer i Pakistans grunnlov og det hadde jo nesten sånn cirka omtrent ikke noe å gjøre med den henrettede drapsmannen Qadri å gjøre:

“Drastiske endringer i loven vil føre til enda flere sammenstøt.”

Det vil det nok. Med for eksempel islamister som Shah og andre av Qadris støttespillere, noe som også skjedde.

Og minnestunden over drapsmannen Qadri visste man også om på forhånd. Det står i en viss kontrast til kamerat Sarwars påstander om at man ikke visste noe som helst. Blir det mer uskyldsblått nå, så blir vi vel snart like blendet som vår politiske ledelse alle sammen.

Men er det noe å henge seg opp i da? I Central Jamaat Ahle-Sunnat-moskeens imam optikk er nemlig Qadri for rene fredsduen å regne:

– Nå var det tilfeldig at jeg var i Pakistan, jeg fikk beskjed om dette to dager før jeg reiste at det skulle holdes en minnestund for ham. Uansett hvilken person, muslim, som dør, uansett om han var for eller mot noe vi mener, er det ikke forbudt å be for en muslim, be for hans tilgivelse etter hans død.

– Ville du deltatt i en markering for Taseer?

– Hvis det hadde blitt holdt en minnemarkering for ham og jeg hadde blitt invitert dit, så hadde jeg dratt dit. Enhver person som jobber for fred er vi for, og vi ber for alle som jobber for fredsprosess, og alle som er mot det, fordømmer vi.

– Men Qadri drepte jo guvernøren, det er ingen fredshandling akkurat?

– Når en person går bort fra denne verden er det vårt religiøse ansvar å be for dem, be for at de får et bedre neste liv. Vi har aldri deltatt i noen demonstrasjon for ham. Fokus er på feil sted, ingen har sagt at det var bra det han gjorde.

Men når den fredselskende Shah likevel var i Pakistan, bare har rene motiver og tydeligvis ser det som sitt religiøse ansvar å be for personer som går bort fra denne verden, var det ikke da et par andre han kunne bedt offentlig for den dagen? Som de 72 hovedsakelig barn og kvinner som ble myrdet av nettopp islamister samme dag?

Neppe, de var sikkert bare “urolige folk i verden” likevel; ikke sånne helstøpte drapsmenn som jobber for fred og derfor har Shahs helhjertede støtte.

Vel, vi får håpe at Aftenpostens Olga Stokke slipper billigere unna sine impertinente spørsmål enn Morgenbladets Simen Sætre, som i juni ble utsatt for dårlig skjulte trusler i forbindelse med en glimrende, men dessverre oversett artikkel om forholdene i Central Jamaat Ahle-Sunnat-moskeen:

Nylig møtte vi Sarwar for å gå gjennom fakta og stille oppfølgende spørsmål. Da vi kom inn på betente temaer, avbrøt han stadig, og insisterte på at Morgenbladets utsendte i virkeligheten ikke var journalist.

– Du må svare ærlig. Hvem har sendt deg hit? sa Sarwar.

– Det er ingen som…

– … jo, noen har sendt deg. Ikke avisen.

– Men…

– … det er ikke noen avis som sitter og gjør sånt. Jeg kjenner avisene. Du må tro meg. Norske aviser kjenner meg, og jeg kjenner dem. Hvem er bak deg? Helt ærlig.

– Jeg er journalist i Morgenbladet.

– Du er ikke det, vet du. Du er ikke det.

Sarwar nektet å svare videre før Morgenbladet oppga hvem som «egentlig» sto bak. Da det ikke lot seg gjøre å gi noe svar han fant tilfredsstillende, avbrøt han samtalen.

– Jeg har kjent deg igjen, sa han.

– Jeg har merket hva du er.

Shah kom inn, satte seg og lyttet taust til samtalen.

Sarwar uttalte flere ganger at han «visste hvor han skulle gå».

– Jeg vet hvor jeg skal gå for å stoppe deg.

– Hvor da?

– Det trenger jeg ikke si.

Som i en konklusjon, før Morgenbladets medarbeidere ble ført ut av moskeen, sa Sarwar til journalisten:

– Jeg skulle ha stoppet deg lenge, lenge før.

Eller enda dårligere skjulte trusler i form av direkte bombe- og drapstrusler som ble sjefredaktør Anna Gullberg i Gefle Dagblad til del etter å ha kikket litt på den statstøttede “brobyggermoskeen” – som fikk penger for å arbeide mot islamofobi og rasisme – Al-Rashideen moské i Gävle.

Imam Nehmat Ali Shahs usjarmerende verdensanskuelse har imidlertid vært kjent siden 2000, da hans holdninger til befolkningen i landet han bor i ble avslørt av daværende journalist i Dagbladet Hege og medhjelper Jeanette. Uavhengige medier har skrevet om ham og hans uttalelser gjentatte ganger siden.

Tør vi denne gangen håpe at norske politikere som Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Thorild Widvey – som senest i oktober 2015 gikk på “pilgrimsvandring i “dialogens tegn” til mannen til tross for alt vi allerede da visste om ham og moskèen hans – og Jens Stoltenberg har fått med seg nok til at de husker det neste gang de vil dra på moskè-besøk og ikke minst: neste gang noen i moskèens ledelse snakker søtt om “fred” og “dialog”?

Folk som jobber for fred er jo fine greier, men den eneste freden Central Jamaat Ahle-Sunnats imam Shah og likesinnede snakker om, er den de vil gi annerledestenkende i graven. Så hva skal en fortsatt dialog med dem egentlig gå ut på?