Innvandring

Stå sammen med hvem – og om hva?

Etter hvert terrorangrep på europeisk jord lyder rådville politikeres besvergelse stadig mer skingrende: nå må vi stå sammen! Javel. Med hvem og om hva, om jeg får spørre? Sammen med fjollete politikere som feirer «religiøst mangfold» ved å gå pilgrimstur med en jødehatende…

Etter hvert terrorangrep på europeisk jord lyder rådville politikeres besvergelse stadig mer skingrende: nå må vi stå sammen!

Javel. Med hvem og om hva, om jeg får spørre?

Sammen med fjollete politikere som feirer «religiøst mangfold» ved å gå pilgrimstur med en jødehatende konspirasjonsteoretiker fra en av Oslos største moskèer – den pakistanske Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat – som på sin side feirer religiøst mangfold ved å delta i demonstrasjoner til fordel for en islamist som drepte en pakistansk minister som faktisk var for religiøst mangfold?

hege_banner_rights_special_778x150

Tidligere kulturminister Thorhild Widvey kan ikke si hun ikke visste, for hun hadde alle forutsetninger for det: uttalelsene om jøder falt i 2013 og har vært skrevet om mange ganger. Og imamen var ikke alene om dem. Styreformann i moskeen Ghulam Sarwar var hjertelig enig med sin imam Nehmat Ali Shah i at norske medier bare skriver negative ting om islam – hvilket de ifølge begge moskèlederne gjør for at «islam ikke skal vokse» – fordi de er styrt av jøder. Sarwar opplyste samtidig at tyskerne drepte jøder fordi de er «urolige folk i verden».

Med generalsekretær Thorbjørn Jagland, som mot all tilgjengelig viten om islamistenes herjinger i hele verden, hevder at det er ofrenes skyld som ikke har vært inkluderende nok og at «vi» må forstå «dem» – enda det visstnok er nettopp slikt snakk som radikaliserer «dem» – og at det er «vår» jobb å gjøre «dem» stolte?

Med PST-sjef Benedicte Bjørnland, som mener at såkalte enslige mindreårige asylsøkere «må føle at de kommer inn i armkroken og blir ungdommene våre, slik at vi ikke får «vi og dem»- tankegang og at de føler seg som mindreverdige»?

Med sosialmedisiner Per Fugelli som ber oss gumle sløvende midler, fordi terrorister bare er religiøse uteliggere som slakter barn, kvinner og menn for å skape livsfarlige tankeoverføringer? Og hvis du skulle lure: det «livsfarlige» her kommer selvfølgelig fra «oss», altså, ikke «dem».

Med tidligere redaktør i VG, Bernt Olufsen, som tar til orde for å oppheve virkeligheten ved å beskrive den på en annen måte?

Med EUs utenriksminister Federica Mogherini, som mener at «islam [som religion] er et offer» og at «politisk islam hører hjemme i Europa»?

Skal vi stå sammen med politikere som til tross for FN-rapporten som viser at Den islamske staten (IS) kidnapper barn til sexslaveri, dreper unge ved halshugging, korsfestelse eller ved å begrave dem levende, fortsatt snakker om å resosialisere IS-krigere som vender «hjem» hvis eller når de går lei av slakteriet sitt i våre respektive nærområder?

Med alle politikere, påstått intellektuelle og meningsprodusenter som utrolig nok hevder at islamistenes mål er frykt og at det aller viktigste for våre samfunn nå er å bekjempe denne frykten? Samtlige forveksler imidlertid middel med mål.

Terrorisme er bare et middel, mens målet er klart uttalt: man ønsker seg i fullt alvor et samfunn som er innrettet i tråd med islams sharialover. Disse menneskene bekjenner seg til en spesiell retning av islam, som løst kan benevnes som islamisme. Retningen er for alle formål ekstrem, og majoriteten av muslimer tar avstand fra den. Hva den innebærer kan vi se av fremferden til Taliban i Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og IS i Irak. Islamismen er en renhetsideologi, og derfor generelt menneskefiendtlig, undertrykkende og voldelig. Annerledestroende, også andre islamske retninger, har særdeles dårlige kår under den. Islamister kan være uenige om virkemidlene, men de har til felles at de ønsker å innrette samfunnet etter deres spesielle tolkning av islam og sharialover, og i flere land kjemper de fysisk for innføringen av sharia, inklusive hele herligheten med offentlige henrettelser, steining for utroskap, pisking for det som anses for umoralsk atferd, menns rett til å ta fire koner og amputering av lemmer for småkriminalitet som tyveri. Kvinner blir redusert til annenrangsborgere, i praksis menns eiendom. I Europa er de imidlertid henvist til å bedrive politisk aktivisme.

GRRROg det gjør de – menn som, utrolig nok, kvinner.

For det er lite eller ingenting som tyder på at den vanlige undertrykte muslimske kvinner-fortellingen gjelder for våre hjemlige islamistiske kvinner. Tvert i mot er det all grunn til å tro dem når de sier de har valgt det selv. Da står vi igjen med det faktum at de bevisst og frivillig har valgt å bekjenne seg til og fronte en ideologi som mens vi debatterer, er årsaken til at barn, kvinner og menn som anses for å være vantro blir slaktet ned av det siste skuddet på en råtten stamme: IS og deres nyopprettede kalifat.

I tillegg får de støtte av en hel hær med europeiske forståsegpåere og bortforklarere, som mener at det er samfunnet rundt islamistene som gjør dem til islamister; ikke at tilhengerne har valgt det selv. Skal vi stå sammen om dette?

Er det meningen at vi skal stå sammen om at politisk islam er en berikelse – et artig tilskudd i et multikulturelt Europa, til tross for at absolutt alle erfaringer viser at der det blir mer politisk islam, der blir det raskt mye mindre av alt annet?

Som for eksempel kvinners og religiøse samt seksuelle minoriteters frihet og likestilling?

Mens jenter og kvinner blir seksuelt trakassert i det offentlige rom og stadig flere er redde for å bevege seg utendørs alene, sitter vår politiske ledelse tafatt med hendene i fanget. Løsningsforslagene går i retning av kjønnssegregering, helt i tråd med en dessverre alt for stor gruppe misogyne muslimske menns og deres meningsfeller – i dette, vel og merke – islamistenes foretrukne samfunnsinnretning. Skal vi stå sammen om dette?

Skal vi stå sammen med myndigheter og samfunnsinstitusjoner som bevisst ser en annen vei mens mindreårige blir systematisk seksuelt misbrukt i stor skala bare fordi de synes det er utrivelig å befatte seg med realiteten eller er redde for å bli beskyldt for rasisme/islamofobi av kronisk krenkede interesseorganisasjoner og twitteratiet?

Skal vi stå sammen om en politisk og akademisk elites – som selv lever avsondret fra eller kan kjøpe seg vekk fra den tilværelsen de skaper for andre – luftige verdier som er på full fart til å underminere den innfødte befolkningens frihet og trygghet i hverdagen? Skal vi stå sammen om en politisk ledelse som synes mer opptatt av eget renommè og gårsdagens prinsipper, som Den hellige frie bevegelse og den like hellige flyktningkonvensjonen, enn av egen befolkning og dagens situasjon?

Ja, det kan den jo tro den som vil.

Hvis PST-sjefen vil ta potensielle radikaliseringsobjekter inn i armkroken, så får hun gjøre det selv. For hvis det er slik at du er tilbøyelig til å tilslutte deg svineri som IS hvis du ikke blir degget for i en grad som ikke blir innfødte eller andre innvandrergrupper til del og/eller får alt du mener du har krav på lagt opp i hendene dine, da har du mer enn en rem av huden fra før.

Og jeg beklager språkbruken, mine damer og herrer, men jeg vet ikke om noen mer tydelig måte å si dette på:

For min del ville jeg ikke pisset på en islamist eller vordende sympatisør om så vedkommende sto i brann.

Hverken i går, i dag eller i morgen. Islamistspirer er ikke våre ungdommer og er det nok vettuge mennesker igjen i Europa, så blir de det heller aldri.

Det samme gjelder for øvrig alle som indirekte støtter islamister ved å bortforklare eller relativisere dem og enda verre: skyver skylden for deres avskyelige ideologiske tilbøyeligheter over på det omgivende samfunn.

Islamismen og dens tilhengere hører ikke hjemme i Europa. Den og de hører faktisk ikke hjemme i noe sivilisert samfunn. Deres misogyne, totalitære verdensanskuelse er en provokasjon og en trussel – og de har attpåtil erklært oss krig. Det finnes ingen gode grunner til at ærlige og fredelige skattebetalere skal måtte huse og finansiere disse menneskene bare fordi en politisk og akademisk elite klynger seg til noen verdensfjerne verdier samtidig som deres stakkars ekskluderte klienter tramper alle de andre under fot.

Jo før en kritisk masse borgere innser dette og krever politisk handling, jo bedre.