Økonomi

«Ubehagelig» etterretning

En ledende etterretningsjournalist i USA mener Europa står i fare for fullstendig å miste kontroll med jihadistmiljøer. Imens prøver norsk politi å ruste seg for ulike terrorhandlinger. Hvordan politikerne i Europa og Norge vil håndtere situasjonen hører vi ikke så mye om.

Greg Miller dekker terror og etterretning for Washington Post. Han forteller til NRK at han slett ikke er overrasket over terroraksjonene i Brüssel. Tvert om tror han at det kan være for sent for land som Belgia å gjenvinne kontrollen.

– Det krever store ressurser å overvåke bare EN person i for eksempel en uke. Hvis en liten etterretningstjeneste må følge med på to eller tre hundre mennesker, blir det fort uhåndterbart, mener Greg Miller.

Europa sover

Ifølge Miller våknet USA etter 9/11 (2001). Det ble innført en rekke reformer og endringer for å trygge borgerne og avdekke mulige terrorhandlinger. En slik oppvåkning ser ikke Miller og andre amerikanere skjer i Europa. Det kan heller virke som om Europa lener seg på bistand fra USA. Det går ikke i lengden, sier Miller.

hege_banner_rights_special_778x150

– Europeiske land er svært avhengige av amerikansk etterretning. Denne avhengigheten er problematisk på noen områder fordi mange land, for eksempel Tyskland, syntes den måten USA driver overvåkning og etterretning på er ubehagelig. Likevel er altså avhengigheten av denne etterretningen stor, sier Miller.

«Ubehagelig»

Jeg vil tro at mange vil mene at overvåkning og etterretning kan være «ubehagelig», men gitt de konsekvensene vi nå ser i Europa i fraværet av effektive virkemidler er den tiden forbi. Valget står mellom «ubehagelig» etterretning eller økende utrygghet, hvorpå mange kanskje vil mene at sistnevnte er mer ubehagelig. Vi kan ikke la være å ta innover oss den virkeligheten vi selv har skapt og utelate å forberede oss på konsekvensene. Det «ubehagelige» rykker stadig nærmere, uansett hvordan vi snur og vender på det.

I boken Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century (2013) bringer Paul Collier frem et interessant eksempel. Han forteller at Storbritannia har en ubevæpnet politistyrke, og minner oss om at sjeldenheten av denne praksisen bør fortelle oss at den er skjør (noe vi ut fra debatten om bevæpnet politi eller ikke i Norge bør være kjent med). Praksisen hviler på en slags overenskomst mellom kriminelle og politiet: I møte med ubevæpnet politi bør også kriminelle være ubevæpnet. Individuelle kriminelle ville fått en fordel ved å bevæpne seg, men for at overenskomsten skal forbli i likevekt avhenger den av et usannsynlig mønster av kollektiv atferd blant kriminelle, eller som Collier sier, «en bisarr kode av anstendighet blant skurkene». Men denne svært attraktive overenskomsten er nå truet. En grunn er at kriminelle i enkelte diaspora har brakt med seg helt andre regler. Han viser til Jamaica som har en mordrate 50 ganger høyere enn Storbritannia og der kriminelle har en inngrodd pistolkultur. Somalia har hatt krigføring i en generasjon, så deres kriminelle er blitt sosialisert inn i ekstrem vold. En tilstrekkelig høy andel av jamaikanske og somaliske kriminelle i Storbritannia vil kunne endre atferden til den opprinnelige befolkningens kriminelle: hvorfor følge en personlig ufordelaktig overenskomst om mange andre bryter den? På terskelen til et slikt voldssamfunn ville en ubevæpnet politistyrke realitetsorientert seg (de ville ha bevæpnet seg) og samfunnet ville miste noe en ønsket å verne. Vurdert etter vanskelighetsgraden som andre samfunn har hatt i å etablere slike overenskomster, er det sannsynlig at når en overenskomst først er mistet vil den aldri kunne bli reetablert.

Det koster

I USA anslås det at det brukes minst 100 milliarder dollar i året på ulike antiterrortiltak. Hvor mye penger som har vært benyttet på terrorbekjempelse siden 2001, er det ingen som vil anslå. Utvilsomt snakker vi mye penger, penger som Europa altså ikke vil innse er nødvendige investeringer. Fordi det er «ubehagelig».

Selv finner jeg det mest ubehagelig at norske regjeringer (uansett politisk valør) gjerne vil ha mer synlig politi i gatene (mange av de samme er for øvrig ikke så «slemme» at  de mener at politiet kan bevæpne seg), samtidig med at forsvaret ikke har høy nok prioritet. Det betrakter jeg som en falsk trygghet. Vi trenger et styrket forsvar, hvilket ikke minst betyr økt beredskap og forbedret reaksjonsevne i tillegg til materielle investeringer. Spørsmålet er om to-prosentregelen (2 prosent av BNP til forsvaret) bør erstattes av en tre-prosentregel. Samtidig må en slik styrking av forsvaret ha et langsiktig perspektiv, minimum 20-30 år.

Norsk politi fikk seg en vekker 22/7-2011. Terroren i regjeringskvartalet og på Utøya viste at politiet slett ikke var forberedt, verken på forebygging eller gjennomføring. I Politiforum (mars 2016) stilles spørsmålet: «Hvor godt rustet er norsk politi til å håndtere en alvorlig terrorsituasjon lik den som har rammet Europa?» Svarene er ikke like betryggende. Vi blir minnet om at vi «ikke skal være naive», at det har «skjedd mye bra beredsskapsarbeid på plansiden og organisasjonssiden i etterkant av 22.juli», men at det «fortsatt er mangel på politipatruljer til å operasjonalisere planene».

Politiet er altså blitt bedre på å planlegge, men har ikke nok personell til å gjennomføre de samme planene. Det er vel det som kan kalles skrivebordarbeid. Dog betviler jeg ikke at politiet gjør så godt de kan, men det er vel her som ellers: politikerne vil helst bruke penger på det som er synlig, som for eksempel mer politi i gatene, men er mer gjerrige når det gjelder det som ruster det samme politiet til å faktisk kunne avverge og/eller håndtere terroraksjoner. For til tross at vi vet at sannsynligheten for terror kanskje er større i en del andre land enn Norge, kan vi ikke tillate oss å tenke slik fordi konsekvensene ofte er så enorme.

Min oppfatning er at det norske folk har problemer med politikernes prioriteringer. Under folkevandringskrisa klarte Regjeringen å reise milliarder på milliarder – på et øyeblikk – for å bosette asylsøkere vi visste (vet) lite eller ingenting om – og asylbaronene og andre håver inn. For eksempel ble asylsøkere sendt i taxi over store områder, gjerne til en pris per tur på 8.000 kroner. Hva vitner det om? God organisering? For lett tilgang til (offentlige) penger? Dette skjer samtidig med at bostedsløse i Norge («uheldigvis» norsk borger) fortsetter å stå i bostedskø eller tilbys plass på hospits eller lignende. Gamle må dele rom på sykehjemmet og syke ligger på gangen. Ja, tror du den norske stat ville finansiert bestemor i taxi én gang i uka slik at hun kunne komme seg på butikken? Eller finansiert bilsertifikat til ungdom på skråplanet for å øke mulighetene til å få en jobb? Nei, da er det «billigere» å ikke gi kreftsyke den nødvendige, men svindyre, behandlingen eller la stomipasienter betale høyere egenandel for nødvendig utstyr. Så vil noen hevde at dette er en sleip taktikk med å sette svake grupper opp mot hverandre, men vi vet én ting: pengene må jo hentes et sted. Så har vi dem som helst vil skattebelegge rikingene så mye som mulig – slik at vi er sikre på at verdiskapningen i dette landet for fremtiden må skje med offentlige tilskudd?

Denne skjevheten som utspiller seg rett foran øynene våre kan komme til å skape økte konflikter. Både nasjonalt og internasjonalt. I fjor høst da diverse politikere, medier og hjelpeorganisasjoner ikke viet økonomien i folkevandringskrisa én tanke, var det bare kontant å avvise en annen organisering av arbeidet (som for eksempel hjelp og leire i nærområdene). Å tenke utenfor boksen har ikke vært populært på mange tiår i Norge – og typisk er det at det er de «feile» menneskene som eventuelt tenker nytt først. Etterhvert har jo pipen fått en annen lyd fra de som elsker å fremstå som godheten selv, selv om noen fortsatt tviholder på det «kalde» verdensbildet, men det er bare til en bytter tema. For på samme måte vil det bli ramaskrik hvis noen tar til ordet for sterk styrking av politiet, forsvaret og for mer og bedre etterretning, som igjen vil bety omprioriteringer på statsbudsjettet. Men nye tider krever nye investeringer. Uansett hvor «ubehagelig» det måtte være.

Vi kan forvente oss at politi stadig oftere blir en del av vår hverdag. Her fra islamistdemonstrasjonen utenfor Stortinget i 2012. Foto: HRS

Vi kan forvente oss at politi stadig oftere blir en del av vår hverdag. Her fra jihadisters demonstrasjonen utenfor Stortinget i 2012. Foto: HRS