Oppsummering av påskens tapstall:
Brussel, Belgia: 31 drept – nærmere 300 såret. Barn, kvinner og menn på trafikale knutepunkt.
Iskandariyah, Irak: 29 drept – over 70 såret. Barn, kvinner og menn på fotballkamp.
Lahore, Pakistan: 72 drept – rundt 200 såret. Hovedsakelig kristne barn og kvinner som feiret påske i en familiepark.
Måtte ofrene hvile i fred og de pårørende komme gjennom sin ufattelige sorg.
I tillegg kommer tallrike terrorangrep verden over det siste året, inklusive massakren i Paris med 133 drepte og rundt 180 såret, massakren på redaksjonen i Charlie Hebdo med 12 drepte og 11 såret, angrepet mot et jødisk kjøpesenter med 4 drepte og terrorangrepet i København med 2 drepte og 5 såret. I mars 2012 skjøt og drepte den fransk-algiriske islamisten Mohamed Merah syv mennesker: 3 franske soldater av ikke-vestlig opphav, for så å angripe en jødisk skole og drepe en rabbi og tre barn i alderen tre til åtte år. I mai 2013 ble den britiske soldaten Lee Rigby drept – slaktet er kanskje en mer presis beskrivelse – på åpen gate i London av de to britisk-nigerianske islamske konvertittene Michael Adebolajo og Michael Adebowale. I mai 2014 angrep fransk-algiriske Mehdi Nemmouche et jødisk museum i Bryssel i Belgia, hvor han skjøt og drepte fire personer.
Nær sagt samtlige av gjerningsmennene var kjent av europeiske eller øvrige lands sikkerhetstjenester fra før som radikale islamister og/eller kriminelle.
Den islamske stat (IS) og andre bevegelser som abonnerer på den samme politiskreligiøse ideologien har hatt sine skitne fingre med i spillet i alle tilfellene.
Dette er på ingen måte europeiske sikkerhetstjenesters eller politiets skyld. Ansvaret ligger utelukkende på den politiske ledelsen. Europas sikkerhetstjenester er dyktige og har så langt klart å holde god nok oversikt i en situasjon som blir verre og verre til at de har lykkes med å avverge utallige terrorangrep. De har imidlertid varslet om at antallet islamister begynner å bli så høyt – senest ute var Sveriges Säpo – at de ikke lenger har mannskap eller ressurser til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende – både menneskelig og materielt – jobben deres er.
Hvor lenge kan denne situasjonen vedvare? Den har vært under oppseiling i årevis og det har ikke manglet på forsvarsler og advarsler underveis. Likevel er lite eller ingen ting blitt gjort fra vestlige myndigheters side. Selv liberale demokratier har faktisk lov til å forsvare seg og svare på trusler, ytre såvel som indre, og kunne det – hvis der fantes politisk vilje til det. Istedet snakker lederne av den frie verden tøft, mens de selv har bidratt til å vingstekke lovverket, politiet og sikkerhetstjenestene så kraftig at de ikke engang kan få kjente islamister med voldspotensiale vekk fra gaten eller utvist fra det landet de hater og ønsker å påføre skade.
Dette kan skyldes ett av to: Enten forstår europeiske politikere rett og slett ikke problematikken eller de ignorerer den fordi den er så innmari ubehagelig.
Eller det kan være en blanding, for noe forstår de tydeligvis: Nær sagt alt som kan krype og gå av terroreksperter og annet sikkerhetspersonell har de siste årene advart om at vi kan vente oss en bølge av angrep i Europa. Og Europas politiske ledelse tror dem, for man høyner stadig trusselnivået i de forskjellige land. Likevel får kjente islamister og til og med jihadrekrutterere operere fritt, til tross for at de er tilhengere av en totalitær og menneskefiendtlig ideologi som har erklært våre samfunn og alle som lever i dem krig.
Hvilke midler islamister er villige til å bruke kan man lese om daglig i enhver avis. Deres modus operandi er den samme i alle verdens hjørner. Det er ikke noen forskjell på islamismen hva enten den brer seg her eller i Midtøsten, Asia og Afrika, bare på om de har kommet så langt som til å ta opp våpen og/eller hvor mye makt de har terrorisert seg til. Og der islamismen brer seg, får alle andre svi; fra annerledestenkende, enhver etnisk, religiøs eller seksuell minoritet, til ateister, kristne og vanlige muslimer.
Islamismen stygge ansikt er altså det samme overalt i hele verden. Menneskene som slåss under Allahs svarte fane slåss ikke mot «marginalisering», «utenforskap», «ekskludering», «vestlig undertrykkelse», «israelsk okkupasjon av Palestina» eller «europeisk rasisme».
Likevel er Europa bebyrdet med politikere, intellektuelle, NGO`er og deler av en presse som gjerne vil innbille omgivelsene det. Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland påstår sågar at «vi må gjøre muslimer stolte».
Litt på sidelinjen, men Jagland driver her dobbelttenking av bemerkelsesverdig høy kvalitet. På den ene siden hevder han at jo mer vi snakker om «oss og dem», jo flere vil bli rekruttert. Men selv gjør han nettopp det når han fratar «dem» ansvaret og pålegger «oss» å gjøre oss lekre for «dem» fordi det tydeligvis er «vårt» ansvar å gjøre «dem» stolte.
Skal tro hvor mange rekrutter til den ene eller den andre siden Jagland nettopp skapte med sitt eget «oss» og «dem»?
Men hvis sørgende familier i Pakistan lurer på hvorfor de som kristen minoritet i det overveiende muslimske landet ble mål for islamister, så kan de bare ringe Thorbjørn, som selvfølgelig har svaret klart: de har feilet i å gjøre muslimene stolte. Og ikke bare det: de har ekskludert dem fra samfunnet og derved gjort dem ulykkelige. Sannsynligvis har de snakket alt for mye om «oss og dem» også. Når man er så slem, ja, da kan man tross alt ikke vente annet enn at de stakkars unge mennene myrder barn for fote.
Vi skal også huske på at leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, Helge Lurås, skrev en fælslig kronikk i Aftenposten i påsken, og den gjorde nok islamistene så lei seg at det jaggu ikke er rart at en ditto selvmordsbomber gikk til angrep på tilskuerne på en lokal fotballkamp i Irak. De hadde sikkert ikke invitert ham med engang. Snakk om selvopptatte folk!
Da er jo bomber fylt med spiker og jernskrot en helt naturlig reaksjon. Hvem som helst kunne reagert på samme måte, må vite.
Men la oss for et øyeblikk late som om Jagland og andre som går slik i bresjen for de ulykkelige islamister har rett og se litt på hva det i så fall impliserer.
De unge mennene – og i stadig større grad kvinnene – faller ut av samfunnet. De føler seg mistenkeliggjort, ikke sjelden pga holdninger til religiøse og seksuelle minoriteter, ytringsfrihet og kvinners likestilling som ikke er utpreget goutert i det omgivende samfunn, de faller ut av skolen og får etterhvert vansker med å skaffe seg jobb og bolig. Det i sin tur gjør det vanskelig å skaffe seg en kjæreste eller kone. Nær sagt all forskning viser at en stor gruppe ubefestede unge menn er farlig for ethvert samfunn.
Så langt, alt vel. Men så er det realitetene på bakken, da.
Det er allerede 25,5 millioner arbeidsledige i Europa og nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. Den siste gruppen har for øvrig økt svært raskt, fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012.
I Sverige er boligmangelen nærmest akutt, de fleste andre europeiske land er på vei inn i samme situasjon. Den i all hovedsak innvandringsdrevne befolkningsveksten i Europa er så stor at markedet er sprengt og det bygges ikke nok boliger.
Ordensmakten er strukket til over bristepunktet, helsetjenester likeså og antallet ufaglærte arbeidsplasser blir færre og færre. Skattegrunnlaget går ned og de sosiale utgiftene har over år økt så mye at det er kraftige nedskjæringer på vei. Dette forsterkes av de enorme direkte utgiftene til den like enorme innvandringen:
I Tyskland vil de direkte kostnadene i forbindelse med behandlingen av asylsøknader i løpet av et år ville komme opp i hele 10 milliarder euro – 92 milliarder NOK. I Sverige viser tall fra Migrationsverket at de direkte kostnadene for den nåværende asylinnvandringen vil øke fra 27,5 milliarder i år til rundt 60 milliarder neste år og hele 73 milliarder i 2017.
Summa summarum; de europeiske pengebingene er i ferd med å gå tomme og det vil kontinentets befolkning i stor grad få merke på pelsen i årene fremover. Likevel har politikere som Jagland stått i spissen for en fortsatt stor innvandring som Europa ikke er i nærheten av å kunne finansiere på lang sikt, langt mindre absorbere. Men om du tror at de som har skapt og tilrettelagt for problemene som nå tårner seg opp vil ta sitt ansvar, bør du tro om igjen. Når de i det hele tatt snakker om det, foretrekker de – mot angivelig normal skikk og bruk; det radikaliserer jo voldsomt – å si «vi». Men de mener ikke vi, de mener alle andre enn seg selv. Og det eneste som får dem til å sette cognacen galt i halsen er tanken på å måtte foreta seg noe for å begrense innvandringen og dermed problemene.
Men den nåværende situasjonen gjelder altså for veldig, veldig mange andre enn unge muslimer og andre ikke-vestlige innvandrere. Imidlertid ser vi ikke de førstnevnte oppsøke T-banestasjoner, jødiske supermarkeder, pakistanske familieparker eller rockekonserter med kalshnikov og sekken full av spikerbomber.
Hva kan det komme av?
Vi har altså unge menn som ifølge den kaklende klasse blir så grusomt marginalisert i Europa at de rett og slett går hen og tilslutter seg en politiskreligiøs, totalitær ideologi hvis tilhengere arbeider aktivt for samfunnsordning der alle ikke-muslimer og/eller «feilvaremuslimer» skal undertrykkes, kvinner likeså, homofile myrdes, utro ektefeller steines til døde, småkriminelle piskes eller få lemmer amputert og barn og kvinner kan selges som sexslaver på åpent marked. En FN-rapport opplyser at Den islamske staten (IS) kidnapper irakiske barn til sexslaveri, dreper unge ved halshugging, korsfestelse eller ved å begrave dem levende.
Hvor omfattende offer- og krenkelsesmentalitet har i så fall en ung mann eller kvinne fra før som reagerer på en mislykket tilværelse ved å engasjerere seg for det villeste barbari?
Hva sier det om en ung manns mentalitet at hans manglende suksess her i livet får ham til å drepe, lemleste og voldta barn?
Hvis våre forståsegpåere har rett i at «marginalisering» er årsaken til at unge muslimer tilslutter seg dette, så må det uvegerlig føre til et svært kritisk blikk på hvordan en del muslimske foreldre oppdrar sønnene sine. Og ikke minst: det særdeles kritiske spørsmålet om hvor stort ansvar alle de politikere, akademikere og «forskere» har som med liv og lyst oppmuntrer til den offer- og krenkelsesmentaliteten denne gruppen unge åpenbart har for mye av som det er.
Bare dager etter angrepene i København het i Berlingske dette om Omar Abdel Hamid El-Hussein og gjerningsmennene i Paris; brødrene Kouachi og Amedy Coulibaly:
De fire unge mænd, en fra Danmark og tre fra Frankrig, deler skæbne. De er vrede unge mænd. Så vrede, at de er blevet kriminelle. Så vrede, at de er blevet ekstremister. Så vrede, at de er blevet mordere og terrorister.
Det er med andre ord allment akseptert at mange muslimske unge – særlig menn – i Europa er sinte og frustrerte. Men hvorfor er de det? Bor de ikke i frie, demokratiske samfunn som byr på alle muligheter, for dem som for andre?
Når det går galt for andre unge er det ikke uvanlig å rette søkelyset hjemover, ikke mot det øvrige samfunn. Når det gjelder muslimske unge vendes derimot søkelyset stort sett alltid mot samfunnet fremfor hjemmet.
Politiker for Socialdemokraterne Yildiz Akdogan mener imidlertid at det er på tide å rette blikket mot oppdragelsen spesielt muslimske gutter får.
”Hvis vi ikke skal producere flere udgaver af Omar, skal vi tage fat i ligestillingen og drengeopdragelsen i de muslimske miljøer.”
Akdogan har unektelig et poeng, for problemet går langt utover risikoen for terror og bandevirksomhet. For alle parametre viser at en uforholdsmessig stor del gutter og unge menn med muslimsk bakgrunn klarer seg dårlig i det danske samfunnet. Det gjelder i folkeskolen og på arbeidsmarkedet, hvilket igjen kan sees på den kraftige overrepresentasjonen i kriminalitetsstatistikken, skriver politisk kommentator i nettmagasinet Altinget, Erik Holstein.
Store deler av de uheldige statitikkene skyldes foreldede kjønnsrollemønstre, mener Akdogan, som påpeker at jenter i konservative muslimske hjem må passe skolen, hjelpe til med matlaging, rengjøring og passe småsøsken.
Gutten er derimot den lille prinsen. Til ham blir det ikke stilt noen krav, det er ingen regler, det er ingenting, sier Akdogan. Istedet blir han oppvartet og må ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien. Men så skal han ut i samfunnet og der er han bare en helt vanlig Ali: det er ingen som henter kaffe til ham eller viser ham nevneverdig respekt. Nederlaget blir stort.
Når man har en slik bakgrunn blir det vanskelig for gutten å håndtere den kritikken og tilrettevisningen som er en del av en normal oppdragelse. Møter han f.eks. krav fra kvinnelige lærere er det full kulturkræsj. De første 12-13 årene av sønnens liv er det moren som står for oppdragelsen. Først når han kommer i puberteten blir stilt krav til ham, men da er det for sent. Muslimske mødre må forstå at de gjør sønnene en bjørnetjeneste ved å skjemme dem bort, mener Akdogan.
Det er med andre ord foreldre og en utpreget uhensiktsmessig oppdragelse som i utgangspunktet marginaliserer de unge mennene. Er man oppdratt til å tro at man har krav på respekt og oppvartning i kraft av å være mann, blir man naturlig nok skuffet, uforstående og sint når man oppdager at det omgivende samfunn slett ikke ser det på samme måte.
Men derfra til å tilslutte seg barneskjendere- og mordere er det dog et drøyt stykke. Dette handler om noe annet og dette noe er en politiskreligiøs overbevisning med påfølgende ønske om å etablering av en bestemt samfunnsinnretning som er på fremmarsj i hele verden, selv om Øverste Leder Jagland vil ha deg til å tro noe annet.
Vi er ikke i en krig med en kjent fiende, som man kan nedkjempe, vinne over, og undertegne en fredsavtale med.
Jo, det er vi faktisk. Og vi både kan og skal nedkjempe og vinne over dem. Det vi ikke kan er å undertegne en fredsavtale med dem eller late som de er noe annet enn det de er fordi det er mest bekvemt for en tafatt politisk ledelse som ikke har noen svar på problemene de har tillatt å befeste seg i Europa.