Islam

Vulgarisering for å feie bort ubehaget

Jeg mener tiden er overmoden for å ta realpolitiske grep i forhold til politisk islams fremvekst – vår tids totalitære ideologi. Det var jo nettopp derfor jeg skrev varsleren Islam. De 11. landeplage. Da ingen andre instanser, særlig ikke ledende myndighetshold, i liten grad vil ta i problemene, anser jeg…

Jeg mener tiden er overmoden for å ta realpolitiske grep i forhold til politisk islams fremvekst – vår tids totalitære ideologi. Det var jo nettopp derfor jeg skrev varsleren Islam. De 11. landeplage. Da ingen andre instanser, særlig ikke ledende myndighetshold, i liten grad vil ta i problemene, anser jeg det som en samfunnsplikt å legge tiltaksforslag på bordet. Det ble gjort i Aftenposten før helgen, og avisen sørget selv for at debattens utgangspunkt ble usaklig og skittent og at andre medier dermed kunne følge opp i samme uansvarlige lei. «Eliten» vil ikke ta debatten og tyr heller til en vulgarisering gjennom ytterliggående språkbruk og stempling. Økende kuldegrader i samfunnet er til å ta og føle på.

Bakgrunnen for intervjuet i Aftenposten skrev jeg om tidligere i dag. Dette er altså det som har ledet til at det ropes om ekstremisme fra totalitære krefter innen politisk islam. Islamsk Råds leder, Mehtab Afsar får fritt og uhemmet lov til å si: «Hvis det var opp til henne hadde det kanskje ikke vært muslimer i Norge.» Han får fortsette slik: «Hege Storhaug har gjennom lang tid vist at hun representerer en totalitær og fascistisk tankegang som bryter med grunnleggende rettigheter.» Og han slipper å bli spurt om sitt ideologiske ståsted, dokumentert i boken min og mang en gang på rights.no, som at hans ideologiske leder Tahir ul-Qadri står bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan og den fulle shariapakken. Ja, det skulle vært en kritiker av totalitær islam som var med i en totalitær bevegelse. Tror noen at ikke akkurat det hadde både blitt påpekt av mediene og ribbet en for troverdighet?

Aftenpostens Trine Eilertsen tar den enkle vrien: Illeberalitet og tankepoliti. Jeg vil avvikle det frie demokratiet med forslagene mine om å beskytte det frie demokratiet. Tar ikke Eilertsen innover seg at vi snakker om en totalitær ideologi? Kan hun islam?

Her må jeg skyte inn en direkte feil i Aftenpostens hovedsak: Nei, jeg sier ikke at dysfunksjonelle muslimske familier skal tilbys repatriering med økonomisk kompensasjon, jeg sier “dysfunksjonelle familier”. De vil i all hovedsak ha røtter i den islamdominerte verden.

En fra kirkens rekker går langt lengre og over alle anstendigheters grenser. Da handler det om infame advarsler om at jeg vil frata alle muslimer religionsfrihet, «spre fordommer og piske opp frykt for mennesker som tror eller tenker annerledes enn seg selv, er egnet til å skape hat og vold og er første skritt i retning av det totalitære samfunn. Hege Storhaug inviterer oss til å ta dette skrittet. Den invitasjonen må vi ikke ta imot!» (Sistnevnte kommer altså fra dialogpresten Trond Bakkevig.)

Videre var Skjalg Fjellheim i Nordlys på banen med samme krigsretorikk mot forslag for å demme opp for fremvekst av ekstremisme. Og Hilde Sandvik i Bergens tidende, som spilte på lag med Aftenposten om oppslaget der det vinkles i tittel på forsiden 19. februar med «grenser» som skal voktes med «gjerder og soldater» (Aftenpostens egen retorikk), benytter Aftenpostens vri til å angripe meg for «krigsretorikk». Det er interessant å se hvordan medier konstruerer for så å gå løs på konstruksjonen.

Mange flere har vært på banen, som Nettavisens Erik Stephansen, der kortslutningene hans står i kø etter at han han virkelig bruser med fjærene om «despoten» Storhaug. Kommentarfeltet parkerer han, men hvem andre ville han brukt dette begrepet om?

Stephansen vil ikke ta innover seg at vi snakker om despotisk ideologi, som ikke minst er kjønnsfascistisk?

Stephansen vil ikke ta innover seg at vi snakker om despotisk ideologi, som ikke minst er kjønnsfascistisk?

Er ikke situasjonen for alvorlig til å fortsette i dette lite konstruktive sporet? Kan for eksempel politisk journalist i Aftenposten, Solveig Ruud, forklare oss hvorfor hun konsekvent bruker begrepet «religionsfrihet» når hun henter inn kommentarer fra politisk hold (Hareide, Grande, Sandberg, Helleland, Pedersen)? I samtalen med henne gjentok og gjentok jeg at Medina-islam handler ikke om religion, men om en totalitær politisk idelogi – og at det er denne jeg mener vi må begrense – og at Mekka-islam, ren spiritualitet, ikke er et problem. Jeg er altså ikke ute etter å begrense spiritualitet, ren gudstro. Hadde Ruud en agenda? Ja, jeg får en fornemmelse av det ettersom jeg ser ut til å bli behandlet på linje med en toppolitiker som hun er ute etter å tilsøle og diskreditere. Spørsmål til Ruud er: Har hun lest en eneste bok om islam? Og: Hva synes hun om den tyranniske voldsprofeten Muhammed fra Medina-epoken? Vil hun ta i dette, eller tenker hun at det kan koste henne anseelse blant de «anstendige»?

Gjør det heller ikke inntrykk at USAs utenriksminister Kelly sier rett ut av migrasjonen inn i Europa «truer» oss i en så stor grad at det snakkes om en trussel av «eksistensiell» karakter?

Men vil denne taktikken til medier og andre aktører fungere? Vil de fortsette å late som om de ikke forstår hva som har skjedd siste om lag 20 årene i Europa og Norge? Sagt med andre ord: Hvordan kan de (mediene og «eliten») våge å fortsette denne virkelighetsbenektelsen kombinert med å gjøre alt for å umenneskeliggjøre oss som står opp for at det frie norske demokratiet skal videreføres til neste generasjoner? Forstår de ikke at de kommer til å bli innhentet av den faktiske og antatte utviklingen? Kan de komme med alternative løsninger (annet enn dialog)? Kan de komme med forklaringer som beroliger oss: Ja, dette går bra til slutt, hvis vi bare gjør slik eller slik?

Demonstrasjon på Youngstorget i 2012 mot filmen Innocence of Muslims, 5 -6 000 demonstranter. Hvor mange klarer de å mønstre om fem år, ti år?

Demonstrasjon på Youngstorget i 2012 mot filmen Innocence of Muslims, 5 -6 000 demonstranter. Hvor mange klarer de å mønstre om fem år, ti år?

Christian Skaug summerer det hele opp under tittelen «En veiledning til knekking av Hege Storhaug-koden for komplette politiske idioter»:

Saken er den at veldig mange vanlige mennesker over det ganske land sitter med en følelse av utrygghet. Verden blir stadig mindre gjenkjennelig, og det føles ikke greit. Man aner uro for fremtiden, og det er heller ikke et fortrøstningsfullt blikk man kaster på omverdenen som vanligvis ligger noen år foran oss i løypa. Man støter oftere borti bryderi av en art man ikke har vært vant til å håndtere, og man øyner utviklingstrekk som bærer bud om enda større problemer – noen av dem dødsens alvorlige.

Når vanlige samfunnsmedlemmer gjør seg slike tanker, retter de blikket mot det som burde ha vært Norges fremste menn og kvinner – mot dem som man tradisjonelt har assosiert med mest makt (politikere og myndigheter), med høy intelligens (akademia), med sunne moralprinsipper (kirken) og med peiling på hva som skjer i verden (medier, NGO-er).

De retter blikket ditover i håp om å få plausible forklaringer på hva som skjer, og i håp om å se tegn til initiativer med sikte på å unngå de verste konsekvensene av det.

De finner ingen av delene.

De finner derimot begge deler hos personer som Storhaug.

Og de som burde ha vært samfunnets beste menn og kvinner, takker ikke Storhaug for hjelpen. Ei heller bidrar de med noe de selv kan stå for i en diskusjon verdt betegnelsen. Nei da, de anser henne som et hår i suppen. De anser henne som et hår i suppen fordi hun ved å opptre som hun gjør, stiller til skue deres egen fullkomne utilstrekkelighet. Og de frykter for sine egne moralske posisjoner og komfortabelt uforstyrrede tilværelse hvis allmennheten oppdager at de selv er fullkomment utilstrekkelige. De frykter dét mye mer enn at allmennheten kan komme til å lide som følge av deres egen passivitet – selv skal de nok klare seg, folkets tjenere var de jo aldri. Og derfor hater de henne. Kunne hun ikke bare ha feid problemene under teppet som alle andre?