Familiegjenforening

Selvsagt er det voldtekt – og forkastelig

Etter at NRK avdekket at minst 61 av asylsøkerne som kom i fjor til Norge var mindreårige gifte jenter, den yngste 11 år, har debatten om barnebruder funnet veien til offentligheten igjen.

Barnebruder er et økende problem i Europa.

Barnebruder er et økende problem i Europa.

Bilde: barn

Vi trodde kanskje det var gått over av seg selv denne tradisjonen med barnebruder? Men så “våknet” vi brutalt igjen når det viser seg at det også blant asylsøkerne finnes gifte barn både med og ute barn?

Da HRS jobbet med problematikken rundt 2000-tallet ble vi mang en gang møtt med at “selvfølgelig er praksisen forkastelig, men det er jo så få, dog er jo én en for mye”. For øvrig samme reaksjon som vi (enda) sliter med når det gjelder kjønnslemlestelse. Men for sistnevnte gjør jo staten og de statlige organene alt de kan for ikke å finne ut hvor mange vi vi faktisk snakker om.

Da er det ikke så underlig at vi ikke har retningslinjer for verken det ene eller andre, slik som direktør i Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) fortalte tidligere i år.

Sensitive temaer

Både barnebruder, ufrivillige ekteskap og kjønnslemlestelse er sensitive temaer. De er sensitive fordi de har én ting til felles: de er importert til Norge via innvandringen. Da må vi være veldige forsiktige, slik at ikke noen føler at deres menneskeverd blir krenket.

Akkurat derfor kommer vi ikke av flekken. Om det så gjelder den såkalte integreringen eller noens evne til å frata seg selv ansvar.

Forkastelig er ordet

Selvsagt er barnebrudpraksisen forkastelig, slik som integrerings- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (FrP) sier. Men det får godhetsrepresentantene, anført av Per Fugelli med sitt klippekort i mediene og den bakstreverske Thomas Hylland Eriksen, til å komme drassende med sin overmoral. Vi kan ikke si at det forkastelig, vi må prøve å forstå, vise åpenhet og gi dem trygghet.

Premisset er feil.

At en praksis er forkastelig betyr ikke at menneskene er forkastelige. Det kan være tvert om, de samme menneskene kan være offer for en aktuell praksis. Når vi så oppdager at 61 jentebarn som kom som asylsøkere i fjor med og uten barn, den yngste 11 år, er gift, skjønner vi at “noe” må gjøres. Men så var det å bli enige om hva som skal gjøres.

Hva som skal forstås

Er jentebarnet et offer eller ikke? Er mannen et offer? Skal jenta hjelpes og mannen straffes etter norsk lov? Hva gjør vi eventuelt med deres barn? Skiller vi jentebarnets barn fra mor? Fra far? Er ekteskapet inngått ufrivillig? Ja, vi må “prøve å forstå”, men vi skal ikke akseptere det uakseptable.

Jeg har i dag sett på noen debatter på sosiale medier om temaet. Det er nedslående hvor mange som “forstår” i betydningen forsvarstale, men som raskt legger til at de samme er selvsagt helt imot barneekteskap. Så har vi dem som “forstår” at barneekteskap kan være en skikk i det og det landet, men som så legger til “det er jo ikke lov der heller” og viser til gjeldende lands lovverk. Til sistnevnte er det bare å bemerke at for mange land (og områder) nytter det ikke å se på lovverket, en må se på praksis. Og så må en se på det unevnelige, nemlig islam. Men når stikkordene er praksis og islam, da kan du være sikker på at det meste går i vranglås. Da ramler vi rett ned i “forståelses-fellen” igjen.

Nei, jeg sier ikke at barneekteskap kun foregår blant muslimer, men det er udiskutabelt at skikken er mest utbredt i islamske land. Og vi vet hvorfor. For øvrig lærte jeg i dag, fra en Facebook-post av Levi Fragell, at det er en rekke barneekteskap i Spania. Han viser i denne sammenheng til Spaniaposten.no hvor det fremkommer at Spania (fra 1.juli 2015) vil heve minstealderen for ekteskap fra 14 til 16 år. Men så kommer det “ubehagelige”, nemlig at det først og fremst gjelder signøynerkvarterene. “Denne kulturen har hatt full støtte av paven gjennom tusen år, og brudene er bragt til sine kirker i sin beste stas. Den voldsomme reaksjonen hjemme i Norge nå, burde både politisk og organisatorisk også rette seg mot det legaliserte og ritualiserte misbruk av disse barna i store deler av verden. Og her som ellers er det kvinner som blir oversett.”

Jeg er helt enig med Fragell at vi må bekjempe misbruk av barn over hele verden, og da er det av største betydning at vi holder orden i eget reir.

Vi må snart forstå hva det er vi skal forstå og slutte å vike unna for forkastelig kultur eller praksis, uansett opphav. Så må vi innrømme for oss selv at noen kulturer og praksiser er bedre enn andre.

Voldtekt

Selvsagt er fullbyrdede ekteskap med mindreårige voldtekt. Det samme er fullbyrdede ufrivillige ekteskap. Derfor foreslo vi i 2002 at fullbyrdede ufrivillige ekteskap skulle behandles under loven mot seksualforbrytelser. Noen som klappet? Vel, jeg hørte ingen. Jo, ei, Jeanette (med opphav fra Pakistan) som selv har vært tvangsgiftet. Hun sa det allerede den gang helt treffende: “De (mine foreldre, min anm.) arrangerte ikke ekteskapet mitt, de arrangerte voldtekten min.”

Den øvrige reaksjonen var den misforståtte “forståelsen”. Debatten endte selvsagt i at “vi måtte forstå” forskjellen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap.

Men at denne problematikken underlegges det lovverket som best ivaretar partene, betyr ikke automatisk at mannen (han kan for øvrig også være i et ufrivillig ekteskap) skal straffes etter norsk lov i disse asylsøknadstilfellene. Her må selvsagt hver sak vurderes individuelt, men ekteskapet skal ikke få vedvare i Norge uten at det følger norsk lov. At Unni Wikan mener at en skilsmisse kan føre til mer lidelse for jenta kan være en kortvarig effekt, men på lenger sikt vil det nok fortone seg annerledes – i Norge.

Det er gledelig at flere begynner å ta til motmæle, for eksempel har Ingeborg Senneset i Aftenposten et glimrende innlegg der hun fastslår at “barn ikke har sex – de blir utsatt for seksuell vold”. Avslutningsvis foreslår hun å skrote begreper som “barnebruder, ektemenn og barneekteskap” og heller omtale det for hva det er: “Institusjonaliserte, kontraktsfestede, religions- kultur- eller tradisjonsunnskyldte, kroniske overgrep.” Tankegangen er god, men er det noe jeg har lært i løpet av 16 år i dette svært betente feltet, så er det at begrepsendringer er like vanskelig som integrering – spesielt hvis det ikke utelukkende tjener mottakeren.

Da er veien kort til neste utfordring, også den kom på Facebook. Simen Gaure sier i en tråd (til dette temaet) at “Det skal ikke forsvares som kultur, men forstås som kultur. I motsetning til gruppetafsing og -voldtekt.” Nettopp, når menn, les innvandrermenn, i grupper utsetter kvinner for seksuell trakassering da går “forståelsen” andre veien og bortforklaringene står i kø. Da vil “staten være så god at den gir slipp på kontroll og voldsmonopol”, som Nina Hjerpset-Østlie sier det.

Vi må ikke bare holde orden i eget reir, vi må også rydde i eget hode.