Æresdrap og æresrelatert vold

Unni Wikan: La barnehustruene forbli i «ekteskapet»

Jentebarn kommer til Norge fra angivelig Syria, de er gravide og noen har småbarn. De er altså utsatt for grove seksuelle overgrep som barn, og lever med overgriperen i et ekteskapelig forhold som er helt ute av maktbalanse. Antropolog Unni Wikan bruker islam og sedvane for å forklare at norsk…

Jentebarn kommer til Norge fra angivelig Syria, de er gravide og noen har småbarn. De er altså utsatt for grove seksuelle overgrep som barn, og lever med overgriperen i et ekteskapelig forhold som er helt ute av maktbalanse. Antropolog Unni Wikan bruker islam og sedvane for å forklare at norsk myndigheter skal la «ekteskapene» fortsette på norsk jord. Å sette jentene fri fra «ekteskap» som dette kan påføre dem lidelser, ifølge Wikan. Sedvane og islam skal altså ha forrang for norsk lov og en humanistisk tradisjon basert på individets ukrenkelighet.

Unni Wikan er en antropolog som har fremmet mye fornuft i den offentlige innvandringsdebatten gjennom siste 20 årene. I dag mener jeg hun ramler ned i den kulturrelativistiske grøften av verste sort. Til NRK kommenterer hun at det nå kommer mindreårige jentebarn til Norge som er gravide og/eller også har småbarn.

wikan

 

– Etter sedvaneloven og ifølge islam tilhører barna fars familie. Generelt er skilsmisse ikke sett på med gode øyne. Så hvis jenta har det bra i ekteskapet, bør norske myndigheter støtte opp om familien – selv om hun er en barnebrud.

Wikan understreker at det er annerledes dersom jenta blir utsatt for vold.

(…)

Sosialantropologen forsvarer ikke at unge jenter blir giftet bort, men mener barnebrudene kan lide mer dersom norske myndigheter forsøker å «sette dem fri» fra ekteskapet.

-For mange ligger det trygghet i å bli giftet bort, mener Wikan.

Her snakker Wikan frem islam og æreskulturens sedvane, som er ren og skjær undertrykking og misbruk av barn. Jo da, vi vet at koranen forskriver skilsmisseregler for jentebarn (dem som ennå ikke menstruerer, som det heter). Vi kjenner til Muhammeds ekteskap med ni år gamle Aisha, som er sedvane i mange områder i verden, inkludert nå i enkelte miljø i Vesten. Vi vet at skilsmisse er svært vanskelig å oppnå for muslimske kvinner, og enda vanskeligere for vergeløse jentebarn. Vi vet at det er sedvane å oppfatte vold mot jenter og kvinner som deres egen feil. Deres skam. Vold skal man altså tie om.

Vi vet også at det er ingenting som heter voldtekt i ekteskap i islamske kulturer (slik det også var i mindre humane tider i Norge). Vi vet at islam lovpriser kvinner som aldri nekter mannen sex. Billetten til paradis er nærmest sikret.

Hva skal norske myndigheter gjøre? De skal ta jenta og eventuelle barn hun har til side, til et trygt sted over tid. Hun skal få kjennskap til våre verdier, vårt lovverk. Hun skal få vite at Norge tilrettelegger for at hun kan leve som et fritt individ, følge sine følelser, få oppfylt sine behov. Først når barnet forstår med hele seg at hun selv kan velge på øverste hylle i sitt liv, skal hun ta valget. Det er da hun kan ta et reelt valg.

Jeg forventer at statsråd Solveig Horne og Anders Anundsen tar et solid grep og sikrer at norsk sedvane og norsk rettspraksis opprettholdes på norsk jord. Kulturrelativisme har vi gjennom siste tiårene hatt nok overdoser av. Hele tiden på bekostning av de mest sårbare.