Under tittelen «Frihet til venstre» ønsker Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, å fortelle hva som er partiets holdning til frihetsbegrepet (Aftenposten). Hun mener at høyre- og venstresidens frihetsbegrep er «en av de viktigste praktiske forskjellene mellom de politiske partiene».
Innlegget er betimelig da vi står i en tid der frihetsverdiene våre utfordres. Da HRS ble grunnlagt (2000) brukte vi to-tre år på å definere hvilke verdier vi som organisasjon mener at Norge ikke skal gå på akkord med. Verdier som må bevares og videreutvikles. Vi utfordret også de politiske partiene til å gjøre det samme. Vi havnet på likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. Noen år etter år fanget partiene opp at det slett ikke var så dumt å bevisstgjøre eget verdigrunnlag. Fremskrittspartiet var først ute, de kopierte like godt HRS’ og la til noen nye, mens Ap tok det inn i en egen programprosess – og havnet stort sett på det samme som HRS og FrP. De øvrige partiene, i den grad de har kommunisert slike verdier, ligger innenfor samme leia.
Det er ikke så underlig. Norge, og norsk politikk, er rimelig homogent. Forskjellene er ikke først og fremst knyttet til hva som er nasjonen Norges grunnleggende frihetsverdier, men nettopp hvordan de skal bevares og utvikles.
Hadia Tajik (Ap) synes å ha et problem med frihetsbegrepet
Med dette bakteppet blir Tajiks innlegg rotete. For hva mener hun er de viktigste praktiske forskjellene av frihetsbegrepet mellom høyre- og venstresiden?
Tajik viser til høyresidens vektlegging av «det individuelle ansvaret» (folk har frihet, de må bruke den fornuftig), mens venstresiden er opptatt av å fjerne «strukturelle forskjeller» (slik at friheten kan tas i bruk).
Mer frihet til folk blir et tomt slagord om det ikke også går hånd i hånd med rettferdighet og reelle muligheter.
Slik skiller det sosialdemokratiske frihetssynet seg fra det liberalkonservative.
Hennes poeng er at den individuelle friheten står sterkest når den er en del av et fellesskap.
Men høyresiden har nå aldri ønsket å fjerne noe fellesskap, til tross for individuell frihet, hvilket Tajik også innrømmer, men det hun betviler er høyresidens «vilje og evne til å gjøre det som trengs for å utligne skjevheter i muligheter mellom folk».
Tajik er innom noe av kritikken mot Ap, at partiets ønsker å utligne forskjeller kan ha resultert i å styre folks liv, der hun havner på høyresidens argument om det individuelle ansvaret. «La meg derfor understreke: Jeg tror folk vet best selv hva de vil bruke friheten sin til,» sier Tajik. Ja, slik som høyresiden bruker frihetsbegrepet.
Den politiske oppgaven er å skape riktige betingelser for friheten, der det etter Tajiks mening kun eksisterer to begrensninger: «Hva de selv vil med livet sitt, og at de ikke skaper ufrihet for andre.» Her peker Tajik på at kjønn, bakgrunn, religion eller størrelsen på foreldrenes lommebok ikke skal avgjøre. Det er en selv som reelt har styringen over eget liv, sier Tajik, da samfunnsstrukturer eller tilfeldigheter ikke begrenser våre valg (i en fri, demokratisk nasjon som Norge, formoder jeg Tajik sikter til).
Vel, det høres tilforlatelig ut, men i praksis vet vi at det er annerledes. F.eks. vil folk med mye penger ha andre muligheter enn fattige, så også kan kjønn, bakgrunn eller religion ha betydning. Sistnevnte vet vi i praksis kan være begrensende, noe vi har sett ved at muslimske kvinner ikke vil/kan jobbe med menn, at deres muslimske påkledning utgjør en jobbmessig hemsko eller sikkerhetsutfordring og lignende. Da avgjør nettopp religion, men spørsmålet er om det skal «godtas» (under dekke av religionsfrihet) eller om de samme skal styres? Det sier ikke Tajik noe om.
Så bærer det etter min mening veldig galt av sted for Tajik:
Mine foreldre har en kulturbakgrunn fra et land som er sterkt kollektivistisk, altså et samfunn som legger større vekt på fellesskapets beste enn på enkeltmennesket. På mange reiser til Pakistan har jeg også grunnet over hvordan for sterke sosiale fellesskap kan begrense handlefrihet.
Det oppstår dels uttalte, dels uuttalte forventninger om hva «ordentlige folk» skal gjøre. Det kan føre til svært sterke sosiale og moralske rettesnorer, som det koster noe å gå utenom.
Fellesskap der enkeltmenneskets integritet ikke blir respektert, er ikke et godt fellesskap.
Mye kan sies om et land som Pakistan, men å tolke «sterkt kollektivistisk» til å være et samfunn som «legger større vekt på fellesskapets beste enn på enkeltmennesket» (min utheving) er et helt annet Pakistan enn hva jeg selv har opplevd. I Pakistan råder tvert om «den sterkestes rett». Fellesskapets beste glimrer med sitt fravær. Så hva hun sikter til med «for sterke sosiale fellesskap» er for meg en gåte, jeg tolker det ikke som annet enn kontroll, både av sosial og strukturell karakter. Resultatet blir derimot som Tajik sier: begrenset handlefrihet. Og den begrensningen er, dessverre, tuftet både på kjønn, bakgrunn, religion og størrelsen på foreldrenes eller egen lommebok. Å «gå sine egne veier» kan være mer enn en risikosport, det kan koste en livet. Så det fellesskapet Tajik viser til i et land som Pakistan, er ikke-eksisterende. Det er ingen sosiale nettverk som fanger en opp, sannheten er heller at en kan bli fanget inn i ulike nettverk, f.eks. familiens, der det settes ytterligere begrensninger for handlefriheten, eksempelvis hvem en kan inngå ekteskap med.
Å snakke om Pakistan i en kontekst om frihetsbegrepet gir ingen annen mening enn å vise hvilket samfunn vi ikke ønsker. Det sier heller ingenting om hva som er de viktigste praktiske forskjellene mellom de politiske partiene på høyre- og venstresiden.
Så hvilke praktiske forskjeller er det Tajik ønsker å formidle? Forklaringen kommer kanskje her:
Det må også være forskjellen på den kollektivismen man finner i noen samfunn, der fellesskapet er viktigere enn mennesket, og det fellesskapet norsk sosialdemokrati står for, der menneskenes frihet står i sentrum.
Men her må jeg si som Tajik: «Når samfunnsanalysen er feil, vil tiltakene være mangelfulle eller fraværende.» Det Tajik tolker til å være Pakistans «kollektivisme» og «fellesskap» er et undertrykkende regimes kontroll over borgere og systemer. Mener hun det kan sammenlignes med høyresidens frihetsbegrep? Eller prøver hun å fortelle at sosialdemokratiet står for et «annet» fellesskap enn Pakistan? Om det er det siste, ja, da burde det være en helt unødvendig opplysning. Ingen, så langt jeg kan bedømme, ville finne på å sammenligne sosialdemokratiets frihetsbegrep med et system som Pakistan. Det burde heller ikke Tajik gjort.
Men vel, hva er så tiltakene for å videreføre og utvikle sosialdemokratiets frihet?
Jeg aner ikke. Tajik drar oss inn i Aps historie, om arbeiderklassen som kom til makten, om Ap som symbol på selve Staten, om klassereise og perspektivforskyvning, men der hun understreker at partiet først og fremst er en «folkebevegelse» – som setter «folks frihet først, og styrker fellesskapene rundt det». Så om det forestående valget:
Nå er de fleste partier i gang med å utvikle sitt neste partiprogram som skal gjelde fra valget i 2017.
Det finnes mange måter å utvikle et partiprogram på. Mange tenker at det er som en litt omfattende reklameplakat, eller et dokument å vise frem for å friste velgere.
Men Arbeiderpartiet har høyere ambisjoner enn å vinne valg. Vi lager politikk for å lede landet.
Å lede et land er mer enn å bygge veier og broer, eller endre lover og regler. Det krever at vi arbeider med verdier. Hva står vi for som land? Hva betyr frihet i vår tid? Hva krever det av våre politikere?
For det er ikke mulig å forme et samfunn med pengebevilgninger alene. Vi må stå for noe i tillegg.
Med dette innlegget har Tajik lagt seg i konkurranse med sin partileder Jonas Gahr Støre om å være tåkefyrste. Jeg aner i alle fall enda ikke hva som er de viktigste praktiske forskjellene mellom høyre- og venstresiden når vi kommer til frihetsbegrepet, utover at Ap selv ikke ser ut til å være sikker på hva de selv mener.