Innvandring

Norge i spagat

Politikernes doble budskap kan tyde på at villfarelsen brer om seg. Regjeringen sier de skal få asylankomstene ned, det skal gis midlertidig opphold, flest mulig skal sendes hjem igjen samtidig som de skal tvinge kommuner og byer til å huse asylsøkere i brakkebyer med opptil 3.000 beboere. Men kommunale politikere sier nei, selv de som har ivret for en liberal innvandringspolitikk. Og så igjen: nasjonale forpliktelser og folkeretten. Skal ingen kriseforståelse gå inn hos våre folkevalgte?

Statssekretær Jøran Kallmyr (FrP) med doble budskap

Statssekretær Jøran Kallmyr (FrP) med doble budskap

Bilde: kallmyr

Den allstedsværende statssekretæren i Justisdepartementet, Jøran Kallmyr (FrP) og den stort sett like fraværende justisminister Anders Anundsen (FrP), har det hett om dagen. Ikke bare skal de revolusjonere innvandringspolitikken ved å iverksette en rekke tiltak som krever stålkontroll over et enormt saksfelt, en kontroll de dessverre ikke synes å ha, men de skal også kommunisere tiltakene på en forståelig måte til folket – men enda viktigere: til underliggende etater. Det vil si de som skal forvalte nye regler og praksiser.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Mye går i ball. Tullball, som vi ville sagt nordpå. Så kunne vi unnskylde dem med at det går så raskt og at det er så mye som skjer samtidig, at det vil bli noen feilskjær. Men det kan vi ikke. Enten får Regjeringen sette Norge i kriseberedskap eller så får de forholde seg til de regler som gjelder. Men akkurat sistnevnte råder det også usikkerhet rundt.

Det politiske Norge står i spagat.

Krise

Bare tilleggsnummeret (som i realiteten er en svært raskt utarbeidet tilleggsproposisjon) og asylavtalen vitner om et Norge i en krisesituasjon. Begge disse dokumentene forteller om en unntakstilstand, men likevel fortsetter store deler av det politiske apparatet som om alt er ved det vanlige.

Unntakstilstanden er en ukontrollert innvandring som vi prøver å få kontroll på. Budskapet fra flertallet på Stortinget og Regjeringen er klinkende klart: asylankomstene skal ned og ingen får annet enn midlertidig opphold.

Hva sier så statssekretær Kallmyr? Hva sier så den fremste forvalteren på feltet, UDI-direktør Frode Forfang?

UDI-direktør (og litt politiker?) Frode Forfang

UDI-direktør (og litt politiker?) Frode Forfang

Bilde: forfang

Jo, sistnevnte sier at Norge trenger minst 100 000 mottaksplasser til neste år. Til hva da, kan en jo spørre? Utsagnet gjør intet annet enn å undergrave den politikken som søkes etablert på området. Signalet skal være at det ikke skal være attraktivt å komme til Norge og politikken på området skal tilsi strengest mulig kontroll med hvem som kommer inn i landet. Da bør UDI-direktøren holde mer kjeft og gjøre jobben sin. Men hva er det som skjer? Jo, det stikk motsatte. Kallmyr fortsetter på Forfangs linje. Det er knapt til å tro. Ledere av forvaltningsorganer, som UDI, må slutte å opptre som politikere og politikerne må lære seg å styre dem. Hallo, justisminister! Våkne.

Statssekretær Kallmyr springer fra det ene media til det andre med budskapet om brakkebyer med opptil 3 000 asylsøkere. Staten skal bestemme hvor de skal etableres. Og merk deg så: Disse brakkebyene skal være permanente! Hallo? Når ble rådende politikk i en unntakstilstand bestemt å være en permanent tilstand? Hvem er det som svikter hvor her?

Dette blir smertefull uansett, sier den samme Kallmyr til Dagbladet, og fortsetter med å «selge inn» brakkebyene i vårt langstrakte land. Ja, dette er herlige greier dere. For hver brakkeby som etableres kan vi forvente et par nye. Lokalpolitikere protesterer, ja selv den ellers så innvandringsliberale Raymond Johansen (Ap) som nå har fått makt i Oslo, begynner å bakke ut. Byrådsleder Johansen sier til Dagbladet at dette ønsker de ikke.

– Vi har vært veldig tydelig på at det ønsker vi ikke. Det kan føre til en uønsket transformasjon av byen hvis det ikke blir gjort på en klok måte.

Ja da, Johansen, vi vet hva en uklok måte er. Men hva er den kloke måten? Det vet visstnok ingen, eller det vil si de vet det jo, men det er dette med forståelsen av krise da:

– Vi er nødt til å ha store mottak for å holde kontroll, og for å holde kostnadene nede, sier statssekretær Jøran Kallmyr (Frp) i Justis- og beredskapsdepartementet til Dagbladet.

Han sier han har stor forståelse for at storbyene protesterer, men påpeker at landet er i en krisesituasjon. Det påpekte også statsminister Erna Solberg (H), da hun prøvde å argumentere for brakkebyer på et dialogmøte med storbyene i går.

Stor forståelse for protester? Narr meg ikke til å le. Det eksisterer ingen forståelse for protestene all den tid Regjeringen ikke slutter med å presse kommunene til å gjøre noe de samme kommunene vet de ikke kan håndtere. Hvem ber om en ytterligere forverring av situasjonen på eget lokalsted? Så langt har politikere og mediene klart å holde de samme i sjakk ved å appellere til dugnadsånd og hjertevarme. Den tid er forbi. Stadig flere gjør nå det som forventes av dem – de tar ansvar.

Internasjonale forpliktelser

Men hvordan kan Regjeringen håndtere dette? Ja, selvsagt, steng grensene. Fullt er fullt. Men hva sier justisministeren? Jo, nå har vi innført strengere kontroll båtveien til Norge, slik at det ikke skal blir en (ny) «farbar» asylsøkervei. Visstnok i hele 10 dager. Men busser og tog og sånn, nei det får vi vente med. Fordi?

Å ja, det glemte jeg nesten. Internasjonale forpliktelser. Folkeretten. Selvsagt må Norge forholde seg til det. Midt i en KRISE. Der de samme avtalene har brutt fullstendig sammen i Europa. Dublin-avtalen. Schengen-avtalen. Ingenting av dette fungerer. Er det mulig å få dyttet det inn i den delen av hjernen som ikke er fullstendig lammet av de sorte bilene og de høye smørbrødene!?

Nei, la oss heller lytte til NOAS og Advokatforeningen?

– Norge har så langt aldri bevisst begått brudd på folkeretten. Det er ikke verdt at vi begynner med det nå, sier Brynjulf Risnes i Advokatforeningen til Klassekampen.

Aktører som lever godt av innvandringen bør man være kritisk til, for Risnes og hans advokatkollegaer mister mange kunder når asylsøknader ikke realitetsbehandles. Dog er det verre at politiet, ifølge Klassekampen, ikke er sikre på hvordan den nye instruksen fra UDI skal følges opp. Her kunne sikkert UDI-direktør Forfang vært behjelpelig, men som kjent har han jo «viktigere ting» å formidle i mediene.

Så en svipp til Kallmyr igjen. På gårsdagens Dagsrevyen fortalte statssekretæren at man er kjent med at mange som kommer til Norge er grunnløse asylsøkere. Ja, da er det selvsagt ingen grunn til å faktisk å stenge grensene? Kallmyrs uttalelse falt for øvrig etter en oppsiktsvekkende reportasje av Dagsrevyens Anders Magnus om syriske «Aisha», bosatt i Dubai, som hadde forstått det slik at Norge var et flott land og derfor tok turen hit som asylsøker. Men så var det ikke så flott likevel, vi er verken moderne eller siviliserte nok. Veien til butikken var lang og så måtte hun visstnok bære matvarene sine selv. «Det var veldig tøft for meg». Opplest og vedtatt brudd på folkeretten.

Fy seg, Rita, nå glemmer du at ikke alle utnytter systemet. De som faktisk reiser fra krig, forfølgelse og diktatoriske regimer. Nei, jeg glemmer de ikke. De sitter i leire rundt omkring i verden og kommer seg ikke av flekken. Mange av dem får ikke nødvendigvis mat og vann en gang, fordi Europa må bruke pengene på brakkebyer, innlosjering, politisk spill á la KrF (Venstre synes å ha jekket seg ned et par hakk) eller Angela Merkel, heller enn å hjelpe flest mulig av dem som faktisk trenger hjelpen mest. Du snakker om å ivareta folkeretten!

Skjermbilde 2015-11-27 14.41.43

Så var det dette med juridiske fortolkninger. Det er jo som kjent også en vitenskap. Når det gjelder folkeretten hevdet Høyres Michael Tetzschner nylig at den (selvsagt) ikke er fritatt nasjonal lovgivning – og ikke minst hvilke bindinger den legger på norsk suvernitetsutøvelse. Han lister opp 10 leseverdige punkter.

Jusprofessor Peter Ørebech har i flere medier (blant annet i gårsdagens Klassekampen og dagens Dag og Tid, ingen på nett) hevdet at det er en del misforståelser om hvordan folkevandringen til Europa skal håndteres på grensen.

De fleste har sympati med og omsorg for dem som lider. Men de færreste har sympati for skatteflyktninger, lykkejegere eller terrorister. Hvordan kan vi ha omsorg for «de verdig trengende»? Hvordan kan vi vite at de som «banker på vår dør», er personer med ekte beskyttelsesbehov?

Vi har i dag stilt oss slik at norske myndigheter slipper inn alle utlendinger som kommer til grensen og utpeker seg selv som «flyktning» uten nærmere prøving der og da. Det er imidlertid mulig å ha prosedyrer som sørger for at dem som slippes inn i landet også er identisk med dem som har beskyttelsesbehov, det vil si kan klassifiseres som flyktninger. Dette kan det synes som om regjeringen ikke er klar over.

Ørebechs innspill har sin bakgrunn i et spørsmål i Stortinget (13.november) der justisministeren blir spurt om det er noe som hindrer Regjeringen å innføre visumplikt inn til Norge (fra Russland). Justisministeren svarer:

«Personer som på norsk grense anfører et beskyttelsesbehov har etter utlendingslovens §§ 9 og 28, og etter internasjonale konvensjoner Norge er bundet av, rett til å reise inn i Norge og få sin søknad om beskyttelse vurdert her».

Nei, sier Ørebech.

Det står ikke noe sted at en utlending som kommer til grensen pliktes umiddelbart å slippes inn i riket. Snarere tvert imot, jf. uttrykket; «i riket eller på grensen» (med henvisning til utlendingsloven § 9, min anm.). Asylantens geografiske plassering bestemmer behandlingsstedet for de håndhevende myndigheter. Dette avhenger av hvor vedkommende melder seg for norske myndigheter. Er de alt i riket behandles søknaden her. Er de på grensen til riket, behandles søknaden der. Ingen har rett til å slippe inn i riket uten at personens eventuelle flyktningstatus er undersøkt/behandlet og vedtak truffet.

Det er ikke slik justisministeren synes å mene, kun en rett til å treffe et vedtak, det er en plikt. Plikten er der for å verne norske borgere mot forbrytere, terrorister, fremmede soldater eller andre som kan forstyrre den alminnelige orden og trygghet.

Det står ikke noe sted at det er asylanten selv som avgjør om han er i en situasjon som betinger flyktningstatus: Snarere tvert imot: «skal etter søknad». Asylanten må formulere seg i søknads form. Denne søknad skal så saksbehandles. Og norske grensemyndigheter skal treffe et vedtak. Dette er skriftlig.

Og når det kommer til eventuell innvilgelse av asyl, som er listet opp i § 28 a og b (jmf. lenke over), sier Ørebech:

Uten her å gå inn på de materielle vilkår, ser vi at adgang til riket krever skjønnsutøvelse. Ingen har krav på tilgang til riket uten at dette skjønn er foretatt. Alt annet vil være rettsstridig og ikke minst ytterst uforsiktig og klanderverdig. Bare siste måned er over 30 personer av cirka 2000 forsvunnet fra mottak i nord. I løpet av siste år er over 1500 personer forsvunnet.

Jeg er ingen ekspert på jussen, men jeg finner det ikke overraskende at vårt lovverk har som en av sine fremste målsettinger å ivareta rikets og borgerens sikkerhet. Det ville også overraske meg stort om internasjonale avtaler ikke skulle ivareta dette aspektet.

Kriseløsning

Det politiske Norge må ta seg sammen. Folket har ikke gitt noen regjering noen gang mandat til:

  • å utsette befolkningen for en sikkerhetsrisiko
  • å endre Norge ved en befolkningssammensetting som tilsier at vi kan bli en minoritet i eget land
  • at Norge skal ha noen moralsk forpliktelse til å gi folk i verden et bedre økonomisk liv
  • å gi flyktninger permanent opphold i Norge selv når krisen i hjemlandet er over

Innstramningene som er vedtatt har et klart mandat. Det må realiseres.

I en krisetid virker det heller ikke særlig formålstjenelig å diskutere integrering, selv om de fleste medier synes å helst ville det. I debatt etter debatt handler det om hvordan barna skal få skolegang, hvordan flyktningene skal komme raskt i jobb, hvordan yte helsetjenester, om bosetting etc. Men tar de samme innover seg at vi snakker midlertidig opphold? Nei. Det dempes betraktelig ned, hvilket enten tilsier at politikerne ikke tror på det selv, at mediene ikke forstår det eller at det blir for ubehagelig å snakke om.

Som sagt flere ganger før, krise krever kriseløsning. Ikke lat som noe annet – og ikke dytt problemene på kommunene.