Ytringsfrihet

Facebook, gruppestrategier og demokrati

Etter Facebooks fjerning av Hege Storhaugs private konto kan vi stille spørsmål ved tre ting: Sier et organisert angrep initiert av en person kun noe om personen eller sier det også noe om miljøet? Har metoden med organisert falsk rapportering befestet seg som et internasjonalt problem? Har Facebook betryggende metoder for å håndtere det slik at det ikke blir et demokratisk problem?

Facebooks fjerning av Hege Storhaugs private konto utløser flere spørsmål enn svar.

Facebooks fjerning av Hege Storhaugs private konto utløser flere spørsmål enn svar.

Som kjent ble Hege Storhaugs private Facebookside fjernet av Facebook etter det som synes å ha vært en organisert kampanje fra en gruppe, initiert av Hossam Belkilani. Dette fordi den samme Belkilani skrøt på sin FB-vegg av at de hadde fått fjernet Storhaug med å skjermdumpe svaret fra Facebook med påfølgende hilsning:

Rasisten, og islamhateren Hege Storhaug er fjernet fra Facebook.
Bra jobbet alle sammen!!
Slike islamhatere må fjernes ikke bare fra Facebook, men må IKKE få mikrofon ute i storsamfunnet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Sammen er vi sterkere mot slike hatere, og rasister!!

Etter at saken i går ble kjent med oppslag i alle de største nettavisene, inkludert NRK som også fulgte opp med et innslag på dagens Kulturnytt (P2) med forsker ved Senter for menneskerettigheter Anine Kjærulf som gjest, slettet Belkilani innlegget.

Miljø har ingen betydning?

Belkilani er en offentlig, medieprofilert person som blant annet er styremedlem i Norges Unge Muslimer (NUM), som er en ungdomsgruppe underlagt Rabitamoskeen. Det er påfallende hvor ofte Rabitamoskeen er blandet inn i ulike saker av lite hyggelig karakter, noe som rights.no har skrevet om flere ganger, f.eks. da PST fryktet at Rabitas innsamlingsaksjon til Syria var penger til terror.

Det er også interessant at Shoaib Sultan i denne sammenheng uttalte til Nettavisen at det er «feil å kneble Storhaug» samtidig med at han kommenterer den organiserte masserapporteringen med «ungdommer» som gjør noe dumt. Han var glad for at NUMs leder tok «avstand fra stuntet og avkreftet at de står bak. Kudos», skriver Sultan.

Dette utløste en interessant kommentar fra Shakeel Rehman på Facebook. Her tar Rehman langt på vei Belkilani i forsvar, da ved at det er flere som må dele skyld – ikke minst de påvirkninger som Belkilani blir utsatt for. Rehman viser i denne sammenheng til de videoer av jødedrap som Belkilani har lenket til.

Skulle tro denne radikaliseringen kom som en overraskelse på folk. Har de ikke lest hans status de siste årene? Denne unge mannen har fått bekreftelser og anerkjennelser i flere år, samt (at) han har sett opp til eldre med lignende holdninger. At Shoaib Sultan forsøker å bagatellisere dette på sin profil som en del av de putene som er blitt sydd under hele miljøet rundt Rabitamoskeen og deres ungdommer. Jødehat er noe som strekker seg helt opp til de åndelige lederne som Qaradawi. Drap eller hat mot annerledestenkende har blitt hyllet både av Qaradawi og av enkelte adminstratorer hos Islam.no, som er nettsiden til Rabita. Den norske terroristen i Nairobi ble ytterligere radikalisert ved å skrive på Islam.no, der han fikk bekreftet sitt verdensbilde og konspirasjonsteorier. Dette vet Shoaib Sultan.

Rehman mener således at det er miljøet rundt Rabita som har «forpestet han». Dette er viktige tanker fordi det hjelper oss til å forstå at det nødvendigvis ikke er «noen» som bare tråkker feil. Det er et organisert miljø som drar i en spesiell retning, og da spørs det om vi bare kan være fornøyd med at noen tar (offentlig) avstand fra en bestemt handling. Handlinger produseres ut fra det miljøet en oppholder seg i og får anerkjennelse/motstand deretter. Det interessante i så måte er om en masserapportering som aksjon vil få noen følger i dette miljøet. Her skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er betrygget av miljøet rundt Rabita.

Masserapportering som metode

Masserapportering, eller falsk rapportering, er ikke ukjent. I et land som Bangladesh, der bloggere er blitt drept for den frie ytring, er metoden godt etablert.

En blogger fra nettopp Bangladesh, bosatt i Storbritannia, har i et innlegg sett nærmere på denne metoden:

«For noen dager siden kom jeg over en artikkel delt av Atheist Republic, hvor det diskuteres hvordan de er under angrep etter publisering av Rainbow Kaaba. Jeg ble interessert og leste hele artikkelen der forfatteren beskriver hvordan deres Facebookside utsettes for angrep fra islamister, om trusler og hvordan deres Facebookkontoer blir suspendert uten god grunn. Til min overraskelse ble jeg ikke overrasket i det hele tatt!»

Hans manglende overraskelse skyldes erfaringene fra Bangladesh hvor mange har «lidd under denne type angrep alt for ofte. Denne typen tankeløse angrep, som jeg kaller Facebook-terrorisme, ble kastet på oss fra tidenes morgen i bloggingens historie. Men inntil nå har jeg tenkt at dette er begrenset til Bangladesh.»

Nå mener han at metoden har spredd seg til det han definerer som «the Global Islamic digital terrorism». De har nå nok ressurser og nettverk til å iverksette angrep uansett hvor på internett. I denne sammenheng kan det også være verdt å minne om hvordan Hanne Tolg mistet jobben nettopp under skisserte metode, en historie hun selv har fortalt på document.no (hvor hun er skribent).

Han forklarer videre hvordan denne «antall betyr noe»-strategien fungerer og hvordan moderatorstrategien til Facebook er til skade for ytringsfriheten.

«Som du kanskje vet at det er 1,6 milliarder muslimer rundt om i verden. Et stort antall av dem har tilgang til internett og er eier av en Facebookkonto. Potensielt har vi millioner muslimer som er klare for å protestere mot ærekrenkelse av deres religion (profeten). Det islamske autoritære systemet fungerer som en top-down tilnærming. Den sosiale og psykologiske strukturen av fromme muslimer er avhengig av ‘lærde’ som annonserer strategier og ‘hva gjøre’-handlinger. Disse instruksjonene adlydes så av gjennomsnittlige muslimer uten å tenke og dermed skapes bølger av tiltak innenfor et svært kort tidsrom. Men for at denne typen instrukser skal fungere, må den gjennomsnittlige muslim oppfatte instruksen og handle (raskt) uten å stille spørsmål eller ved andre avbrudd.»

Så også med falsk rapportering til Facebook. Det iverksettes en organisert kampanje og siden Facebook har en slik massiv brukermasse er det neppe slik at alle klager på en FB-konto behandles manuelt. Kommer det mange klager samtidig, trer det sannsynligvis inn en automatisering og Facebook suspenderer innholdet.

Facebooks problem

Stengingen av Storhaugs konto og medienes oppslag førte relativt raskt til at kontoen ble åpnet igjen. De fleste medier mener å vite at det var etter noen timers stenging på tirsdag ettermiddag, men allerede mandag kveld (rundt kl. 1900) var det etter vår erfaring problemer med Storhaugs privatkonto. Da fordi jeg fikk en privat melding fra en som ikke skjønte hvorfor han ikke fikk sendt privat melding til Storhaug. Men hvor lenge Storhaugs konto faktisk var nede, se det kan nok Facebook svare for.

Og da kommer neste problem.

Jeg vil anta at Facebook raskt innså at de var blitt lurt. Da ved at de faktisk og manuelt gikk inn på Storhaugs private Facebookside og ikke fant noe klanderverdig. Men siden skaden allerede var offentlig kjent og de ble kontaktet av VG, måtte de jo si noe – og det gjorde de, men svaret er lite betryggende:

– Antall henvendelser har ingenting å si for om noe blir fjernet. Vi fjerner aldri noe ene og alene fordi det har blitt innrapportert mange ganger. Men noen ganger skjer feil og når de skjer gjør vi vårt beste for å rette det så raskt som mulig, sier en anonym talsperson for Facebook på en epost til VG.

La oss ta det i omvendt rekkefølge: Facebook, kanskje verdens største sosiale media med hundrevis av millioner brukere, er et sted hvor vi avgir enorme mengder privat informasjon. Facebook svarer her anonymt. Hva slags praksis er det?

Å avvise en så lite demokratisk handling som å fjerne noen fra Facebook, dertil uten på noen måte å kontakte brukeren, ved å si at «noen ganger skjer feil», er ikke en metode andre slipper så lett unna med. Her vil jeg legge til at alle som har postet videoer på Facebook vet at disse må godkjennes først. Her står avslagene i kø, av egen erfaring fordi jeg (ulovlig) har benyttet opphavsrettet musikk. Utvilsomt er Facebook redd for selv å bli saksøkt, men når det gjelder andres rettigheter er filosofien i mine øyne mer tvilsom. Det er i så fall et demokratisk problem – i ytringsfrihetens navn.

Deretter avvisningen av at «antall betyr noe»-strategien. Jeg har mine tvil, men uansett er Facebook skyldig i å forklare oss brukere hvordan dette fungerer.

Eller som leder av presseforbundet, Kjersti Løken Stavrum, sier på sin Facebookside:

Hege Storhaugs profil på Facebook blir stengt ved en feiltagelse. Noen må svare for feilen. I vår moderne tid, der vi snakker om åpenhet og transparens, skjer det på denne måten (sitat fra VG):

«- Noen ganger skjer feil og når de skjer gjør vi vårt beste for å rette det så raskt som mulig, sier en anonym talsperson for Facebook på en epost til VG.»

Nytt yrke: «Anonym talsperson for globalt selskap verdt milliarder». Ja, er det ikke lovende.

Facebook sin praksis er dessverre en gavepakke til aktivister av alle slag som av ulike årsaker ønsker sine meningsmotstandere til livs.

Storhaug har enda ikke hørt et ord fra Facebook. Det er verken betryggende eller lovende.