Politikk

Realiteter

Det grunnleggende problemet med dagens folkevandring til Europa og Norge er at vi ikke er enige om hva som er realitetene. Her svikter både politikerne og mediene. Debatten blir mer og mer om debatten som vi "må tørre å ta". Nå må vi finne frem til fakta og slutte med å fatte beslutninger basert på en eller annen tro. Hvis så ikke skjer vil tilliten både til de folkevalgte og mediene svekkes ytterlige. Resultatet kan bli farlig.

Realiteter.

Realitet er grunnleggende sett enighet, det vil si graden av enighet som er oppnådd mellom mennesker. Det vi er enige om som virkelig, er virkelig. (Fritt etter betydninger-definisjoner.com)

Den grunnleggende utfordringen i dagens situasjon med migrasjonskrisen, innvandringskrisen, flyktningekrisen, asylsøkerkrisen, folkevandringen eller hva vi velger å kalle den massive innvandringen som nå har startet til Europa, er nettopp mangelen på enighet. Debatten blir polarisert, der begge polene mener å besitte «virkeligheten».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Daglig studerer jeg tall, statistikker og analyser fra ulike aktører, inkludert media, som forteller om antallet som kommer til Norge og andre land, hvem de er, hva som antas å være deres kompetanse, alderssammensetting, reiseruter, attraktive land, ulike lands praksis og annet. Informasjonen sammenstilles i håp om at det kan fortelle meg noe om hvordan deres tilstedeværelse i Europa generelt og Norge spesielt vil kunne påvirke våre samfunn.

Jeg skriver innlegg etter innlegg i håp om at den informasjonen som HRS innhenter kan bidra til en mer realitetsorientert debatt. Men ja, jeg tilhører de som er kritiske. Jeg tror ikke våre samfunn er tjent med en innvandring som skjer så raskt og ukontrollert som den vi nå ser. Dermed er min stemme blant dem som defineres som «innvandringskritisk» som igjen er styrende for hvordan informasjonen mottas av ulike aktører. Om mottas i det hele tatt.

Jeg ser med avsky og stigende uro på at asylmottak etter asylmottak settes i brann i land som Sverige og Tyskland. Jeg stiller meg spørsmålet: Har folk mistet troen på politikken? Mistet troen på et politisk lederskap? Mistet troen på at deres stemme blir hørt? Tror de samme at det finnes noen unnskyldning for å på eget inititativ reagere med vold, som vitterlig mordbranner er? Det bor folk i disse mottakene. Det er bare et tidsspørsmål før mord er en realitet. Om vi er aldri så uenig i det som skjer, må det finne sin politiske løsning. Noe annet er å gi opp demokratiet, og det vil jeg ikke tillate at «noen» gjør til virkelighet uten mitt samtykke. Politikkens våpen er ord, det er derfor vi må ta debatten. Eller «tørre å ta debatten» som stadig flere tar til orde for, forleden av en lattermild Anne Grosvold på Dagsnytt 18 og en langt mer alvorlig Karl Ove Knausgård i Aftenposten.

På sosiale medier og i meldinger til HRS forteller folk at de er redd, sinte og oppgitte. Om regjeringen som svikter. Om regjeringen som ikke tar ansvar. Om et EU som opptrer uten lederskap. Om Tysklands forbundskansler Angela Merkels forvirrende politikk og strategi. Om folk som reagerer på medienes håndtering av situasjonen, f.eks. ved å for ensidig forholde seg til alle som kommer som flyktninger, om bruk av barn for å fremme budskapet, om bred dekning av de grusomme sverddrapene i Sverige på en elev og lærerassistent, mens Ikea-drapene på en mor og hennes sønn ble forbigått nærmest i taushet. Folk sier de mister tilliten, både til politikken og mediene. De tror ikke lenger det er virkeligheten som formidles.

Sammen med de redde og oppgitte har vi dem som ser langt mer positivt på situasjonen. Som forteller at dette har vi råd til, om «verdens rikeste land», at vi som nasjon har god plass, at det er integreringen det står på – vi må bare få dem i raskt i jobb, at dette er fremtidig arbeidskraft og skattebetalere, at de vil berike vårt land, så vel økonomisk som kulturelt. Samt at vi har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød og peker på den nasjonale dugnad. – Dette klarer vi, lyder det optimistisk.

Hvordan kan det ha seg at vi til de grader havner i hver vår bås?

Jo, i mangel av realiteter. Vi er ikke blitt enig om hva som er virkeligheten. Det blir vi ikke fordi debatten sviktes både av våre ledende politikere og mediene. En bestemt vinkling er blitt den riktige, vel og merke moralsk riktige. Her hører ikke kritikerne hjemme, tvert om blir vi omtalt som en del av problemet – det er nemlig oss som bidrar til polariseringen.

Løsningen er en mer realitetsorientert debatt, der de kritiske spørsmålene besvares og dokumenteres. Mediene kan ikke unndra seg dette ansvaret. Den faktuelle debatten må erstatte den nåværende debatten om debatten.

Statsminister Erna Solberg (H) er fortsatt optimist

Statsminister Erna Solberg (H) er fortsatt optimist

Et godt eksempel i så måte er økonomi. I dag kom tilleggsnummeret til statsbudsjettet. (Jeg går gjennom den nå og kommer med egen sak). Her skal Regjeringen fortelle oss hva de tror asyltilstrømningen til Norge vil koste oss i 2016. En lekkasje til Dagens Næringsliv fortalte at kostnadene ville være 9,5 milliarder. Det er da også det tallet som statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (FrP) presenterte på dagens pressekonferanse. Jeg tror tallet er for lavt, alt for lavt. Ikke minst fordi ett av premissene er at det vil komme ca. 33.000 asylsøkere til neste år. Hvorfor denne prognosen skal slå til har jeg vanskelig for å se for meg. Rykter i dag fortalte at statsministeren egentlig tror at et mer realistisk tall er 110.000 asylsøkere neste år.

Uansett må disse kostnadene dekkes inn et sted. Det fører til omprioriteringer i statsbudsjettet, mer bruk av oljepenger, redusert skattelette og reduserte satsninger. Noen vil lide under kutt, og etter dagens pressekonferanse kan vi bare slå fast at det blir både barna, pensjonistene, de kreftsyke, de arbeidsløse, de fattige, ja alle sammen. For som Solberg sa så skal vi ha dugnad og med å kutte litt hos de fleste «får vi alle delta». Omprioriteringen vil først og fremst omfatte bistandsbudsjettet. 4,2 milliarder (av 34,8 milliarder) skal tas herfra og benyttes nasjonalt. Da tallet var et rykte fikk det KrF-leder Knut Aril Hareide til å steile: «Så dramatisk at jeg ikke kan tro det er sant,» sa han til Aftenposten.

Problemet er dette med «tro». Hareide tror at hvis vi kutter i bistanden virker det mot ambisjonen om å hjelpe flyktningene i deres hjemland og nærområder. Vi produserer med andre ord flere flyktninger. Det vil i så fall innbefatte at bistandsbudsjettet i dag har en særdeles god effekt, at pengene benyttes målrettet og gir de tilmålte konsekvenser. Så vidt meg bekjent har de fleste evalueringer av bistandspengene medført krass kritikk. I tillegg har bistandsbudsjettet økt kraftig de siste årene, for 2016 er det også en økning. Men politikerne kan ikke bli ved å tro det ene eller andre, de må ha mest mulig realistiske fakta på bordet før de fatter vedtak.

Dagens tilleggsnummer varsler også en rekke innstramninger, der det kan synes som om Norge legger seg tett opp til den danske innvandringsministeren Inger Støjbergs strategi: å skremme asylsøkerne slik at de fravelger Norge. Men spesielt konkret var ikke Solberg og Jensen i dag. «Løsningene» skal komme etter den vanlige strategien: Regjeringen skal sette ned et ekspertutvalg (PS: Jeg melder meg frivillig!). Så skal det komme en integreringsmelding til våren samt at problematikken vil bli omtalt i den kommende perspektivmeldingen. Men hva gjør vi hvis de fakta som kommer frem er av en slik karakter at det er åpenbart at prisen er for høy?