Det hjerteskjærende bildet av den 3-årige døde gutten på en strand er forsøkt gjort til et ikon på migrant- og flyktningekrisen. Da det kom frem at familien hadde bodd tre år i Tyrkia og således ikke hadde noen presserende grunn til å legge ut på den livsfarlige ferden, ble det av mange stemplet som uverdig diskreditering av en far som hadde mistet sin familie. Nå hevdes det at faren opererte som menneskesmugler, og at det var han som kjørte båten.
Det er den irakiske kvinnen Zainab Abbas som forteller dette i et filmet intervju til Network Ten, rapporter The Sydney Morning Herald. Hun forteller at hun står frem med sin historie fordi hun har reagert på hva faren til gutten har fortalt til media. Hun og hennes familie skal ha vært med på samme båt, hvor to av hennes barn, på ni og 11 år, også druknet.
Zainab Abbas hevder at faren Abdullah Kurdi, som hun kaller Abu Ghaleb, lyver om hvem som kjørte båten. «Han sier at den som kjørte båten var en tyrker som kastet seg i vannet. Det stemmer ikke. Det var Abu Ghaleb som kjørte båten,» sier hun i en tolket versjon.
Betalte 10 000 dollar
Hun forteller at hun og familien ville til Europa på grunn av sikkerhetssituasjonen i Irak. Med på denne reisen var også en bekjent av Abdullah Kurdi/Abu Ghaleb, ved navn Amir. De kom seg til Tyrkia der de skal ha betalt 10 000 dollar til Kurdi/Ghaleb for å få bli med båten over til Europa.
Ifølge News.com.au skal Kurdi/Ghaleb ha beroliget dem med at turen ikke var farlig ved å påpeke at han som «kaptein kom til å ta med seg sine to barn og sin kone.»
Kort etter at båten la ut fra sin ferd fra Tyrkia skal Alans far ha sagt til sønnen at han skulle sette seg ved siden av ham. Etter dette skal båten ha gynget og motoren stanset, men han fikk start på motoren igjen. Zainabs mann skal ha påpekt til Kurdi/Ghaleb at han måtte senke farten fordi båten tok inn vann. Men ifølge Zainab brydde han seg ikke og grov sjø fikk båten til å kantre.
Båten var for seks personer, men la ut fra land med 14 personer, ifølge Zainab.
Barna hadde redningsvester
Videre forteller Zainab at barna hadde redningsvester. Men de havnet under båten og det var grunnen til at de druknet. Zainabs mann reddet henne og ett av barna.
Inne på stranden traff de på Kurdi/Ghaleb som skal ha bedt henne bekrefte at hun ikke skulle anklage ham slik at han havnet i fengsel.
«Alans pappa er den ansvarlige»
Zainab hevder at det er Alans pappa som er ansvarlig for katastrofen. Hun hevder at han bare brydde seg om sitt eget liv. «Han fikk oppmerksomhet fra hele verden og mediene. De ga han likene av barna og kona slik at han kunne begrave dem. Men min mann har lidd i over en uke i forsøket på å hente våre barns lik.»
Ifølge Zainabs bror, Abu Fatimeh, har Amir feilaktig blitt utpekt som menneskesmugleren. «Amir er fengslet fordi Abu Ghaled skyldte på ham, at det var han som var menneskesmugleren,» sier Abu.
Tyrkiske myndigheter skal ha siktet fire menn etter hendelsen, men Kurdi/Ghaleb er ikke blant dem.
Benekter alt
Kurdi/Ghaleb skal til Wall Street Journal (ikke på nett) ha benektet påstanden, ifølge News.com (lenke over). «Jeg mistet min familie, jeg mistet mitt liv, jeg mistet alt, så la de si hva de vil,» sier han.
Benekter påstanden gjør han også til svenske Expressen. De rapporter at Abdullah Kurdi er tilbake på hjemstedet Kobane i Syria når Expressens Midtøstenkorrespondent Kassem Hamadé får telefonkontakt med ham. Kurdi/Ghaleb forteller at han er kjent med Zainabs anklager. «Det var ikke jeg som kjørte. Det var en tyrkisk mann som heter Ahmed, han har bart, cirka 176 centimeter lang og hadde shorts på seg,» sier han.
När Expressen frågar honom hur det kommer sig den irakiska familjen, men även andra som var med i gruppen, pekar ut honom som båtföraren, blir han först tyst en kort stund. Sedan säger han:
«Jeg har hørt det. Jeg vet ikke hvorfor de sier det. Jeg er usikker om noen har påvirket deres vitnesbyrd. Men jeg kan si til det at jeg drar til Izmir i Tyrkia i morgen for å følge opp saken. Jeg vil vite hva som har hendt med menneskesmugleren. Om jeg hadde gjort noe galt skulle jeg stukket av og ikke dratt til Tyrkia,» sier han.
Ifølge Kurdi/Ghaleb var det 13 personer i båten og det var tilsammen fire båter som dro fra samme strand. To av båtene havarerte. Han forteller videre at smuglerne var to personer. Utover Ahmed var det en syrer under navnet Abou Hussein. «Jeg betalte 4 000 euro for å dra til Hellas,» fastholder han.
Videre hevder Kurdi/Ghaleb at han ikke kjente den irakiske familien. Han skal ha møtt dem på stranden like før de la ut på båtferden, hvilket Expressen påpeker er en opplysning han ikke har nevnt før.
Skyld
Hvem som snakker sant i denne saken, er ikke bare enkelt å forholde seg til. Til The Times hevdet Kurdi/Ghaleb i går at det er Canadas skyld at Alan (3) er død. Dette fordi de fikk avslag på asyl der.
Nettavisen siterer fra et intervju med tyske Die Welt:
På spørsmål om noen kan klandres for at familien hans døde, svarer han følgende:
– Ja, myndighetene i Canada, som avviste asylsøknaden, selv om det var fem familier som var villig til å støtte oss økonomisk. Jeg ønsket å flykte dit med familien min og min bror som for øyeblikket bor i Tyskland, sier faren i et intervju med avisen Die Welt.
– Vi ville ikke ha vært en økonomisk byrde for den kanadiske staten. Men de nektet oss tillatelse, og jeg aner ikke hvorfor.
Når følelser blir fakta
Utvilsomt har bildet av den døde 3-åringen blitt brukt som propaganda, ikke minst av NRK, men saken begynner nå å få så mange problematiske sider at media har en plikt til å finne ut hva som er sannheten.
For alt en vet kan både Kurdi og Zainab bruke denne tragiske hendelsen for selv å få opphold i Europa, Canada eller Australia (Zainab skal ha appellert til Australias statsminister Tony Abbot om å innvilge hennes famile asyl). Ifølge News.com var bildet av lille Alan den utløsende faktoren som fikk Australia til å godta 12 000 syriske flyktninger til landet.
Men er den grusomme sannheten at bildet viser en folkevandring, ivaretatt av menneskesmuglere, som fortrenger de virkelig nødlidende, de reelle flyktningene? En folkevandring der det kun er de mest velstående velferdsnasjonene som er målet?
Europa har reagert altfor sent, og når først reaksjonen kom, er den blitt styrt av følelser. Anført av hjelpeorganisasjoner som Flyktningehjelpen samtidig som det slås politisk mynt på situasjonen – ikke minst kravet om å ta imot mange flere. At FNs matvareprogram av pengenød har sett seg nødt til å stoppe bistanden til hundretusener, det teller ikke? Det eneste som teller er at vi tar imot flere? Hvor kynisk er det mulig å bli?
Jan Egeland
En som tidligere forsto betydningen av hjelp i nærområdene heller enn å bruke «enorme midler» på å forflytte flyktninger, var nettopp Flyktningehjelpens Jan Egeland.
I dagens leder i Dag og Tid skriver Svein Gjerdåker:
«Dersom det er mulig, (må vi) prioritere å gi hjelp i den regionen som flyktningene kommer fra, istedenfor å bruke enorme midler til å forflytte og integrere flyktninger i land som ligger langt borte», skreiv dåverande statssekretær i Utanriksdepartementet og noverande generalsekretær i Flyktninghjelpa Jan Egeland i 1993.
Dette stod i boka Dagens folkevandringer. Berører de oss?, redigert av migrasjonsforskar Astri Suhrke og underskrivne. Eg trur Egeland hadde rett i 1993 – og trur det same synspunktet er gyldig i dag.
Videre sa Egeland:
«Dersom en kan få til en ordning med å gi flyktningene midlertidig opphold til konflikten er over og folk kan vende hjem, kan en ha håp om å hjelpe flere.»
Men andre ord: hjelp i nærområdene og midlertidig opphold. Det vil bidra til å løse krisen. Hvorfor gjør vi alt bakvendt nå?