Innvandring

Sjokkerende propaganda i NRK. Vi er skyldige?

NRKs Viggo Johansen er en journalist jeg generelt har respekt for. Nettopp derfor ble jeg overrasket over hans opptreden i Søndagsrevyen i går. NRK kjører opp et gigantisk bilde av den døde treåringen Aylan, som vi alle nå vet bodde fredelig i Tyrkia, for å illustrere ”flyktningkrisen”. Ikke ett ord fra…

NRKs Viggo Johansen er en journalist jeg generelt har respekt for. Nettopp derfor ble jeg overrasket over hans opptreden i Søndagsrevyen i går. NRK kjører opp et gigantisk bilde av den døde treåringen Aylan, som vi alle nå vet bodde fredelig i Tyrkia, for å illustrere ”flyktningkrisen”. Ikke ett ord fra Johansen om realitetene bak det tragiske fotoet. Og hvorfor spør ikke mediene hvorfor deler av den islamske verden kollapser?

Viggo Johansen og NRKs bruk av et dødt barn

Viggo Johansen og NRKs bruk av et dødt barn.

Utenriksminister Børge Brende var kalt inn til Søndagsrevyen i går. Viggo Johansen åpner slik (32 min. 20 sek.): ”De sterke bildene fra flyktningkrisen de siste dagene har påvirket folk veldig sterkt. Kanskje aller mest bildet av tre år gamle Aylan Kurdi. Og utenriksminister Børge Brende, velkommen hit, hvordan påvirket dette bildet seg?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Ja, det er rett og slett hjerteskjærende,” svarer Brende, og fortsetter langs samme malen.

La oss tenke tanken høyt. Hva om Brende hadde svart slik: Men kjære deg Viggo Johansen, dette bildet handler jo om en gutt på tre år som hadde bodd nettopp tre år i fredelige Tyrkia. Vi må spørre oss: Hvorfor ligger dette forsvarsløse barnet på denne stranden, dertil uten redningsvest?

Vel, hadde Brende åpnet slik, så hadde vel medie-Norge gått moralsk amok. Men du verden så interessant det hadde vært å se Johansens reaksjon! Hadde han stotret et ja, men…?

Å prøve å være realist i disse dager er ikke en hyggelig rolle å innta. Jeg kjenner dog at jeg er dypt frustrert over tilstanden i mediene. Hvor er den kritiske fornuften?

Europas botsgang er massiv. Vi skal straffes for alle fortidens forbrytelser? Korstogene, slaveriet, kolonitiden og, ikke minst, nazismen. Barn som fødes i dag skal gå samme botsgang som forfedrene våre. Det er jo helt logisk, ikke sant?

Den franske filosofen Pascal Bruckner har tatt et durabelig oppgjør med den europeiske selvpiskingen i boken Botferdighetens tyranni. Et essay om Vestens masochisme. Boken åpner med denne kanonaden: ”Hele verden hater oss, og det har vi fortjent. Dette er hva de fleste europeere tror, i alle fall i vest. Vårt kontinent er blitt hjemsøkt av angerens plager helt siden 1945. Vi ruger over tidligere grusomheter, kriger, religionsforfølgelser, slaveri, imperialisme, fascisme, kommunisme. Hele Europas historie kan synes som en eneste lang liste av mord og plyndring som har ført til to verdensomspennende konflikter, for ikke å si et utrettelig selvmord. Grusomheter uten sidestykke, industrialisering av mord i stor skala i nazistenes og Sovjetunionens leire, blodige sjarlataner som oppkastes til massenes idoler, radikal ondskap forvandlet til byråkratisk rutine, slik er status.”

Bruckners lidelsesberetning fortsetter slik: ”Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’.”

Skulle man tro denne europeiske eliten er kontinentet vårt fremdeles ondskapens fremste scene på kloden. Det denne eliten uelegant snur ryggen til, er at Europa tross alle sine historiske mangler og feil maktet å beseire sine fortidsuhyrer, være seg slaveriet, kommunismen, fascismen eller nazismen. Evnen til selvkritikk var muligens en av de viktigste fruktene som Opplysningstiden avlet frem.

Europa, menneskerettighetenes vugge, klarte å frigjøre seg fra fortidens synder og konflikter.

På det europeiske kontinentet vokste det derfor frem frie, fredelige, velstående, egalitære stater, uslåelige i et historisk verdensperspektiv. Som Bruckner ublygt formulerer det: ”Hvis Europa har noe å lære resten av verden, er det i måten fiendtlige broderfolk, som tidligere drepte hverandre, har klart å rehabilitere seg på kanten av stupet, og fått slutt på uforsonlige konflikter. Derved har de bevist at selv den bitreste arv kan overvinnes.”

Nettopp evnen til selvkritikk og til å løse problemer gjennom selvransakende samtaler, er en av den islamske verdens ømmeste akilleshæler. Tidligere i år hadde jeg en samtale med en diplomat med fartstid i islamske stater. I møter med eksempelvis saudiske sjeiker er det for sistnevnte et yndet tema å trekke frem Europas (grusomme) korstog. Når denne diplomaten forsiktig hinter om at disse korstogene ikke kom ut av det blå, men at de var et tilsvar på islams erobringer av det som hadde vært kristen grunn i århundre før islam så dagens lys, er reaksjonsmønsteret påtakelig: Dette er en helt ny tanke for dem! At muslimene/araberne skulle ha noen som helst medskyld, eller noen som helst grunn til anger for sine voldsomme erobringer, er rett og slett en idé tilhørende en annen klode. Selvransakelse fremstår som en fullstendig umulig øvelse, fortalte diplomaten.

Hvorfor har det gått så forferdelig galt i store deler av den islamske verden, som nå får dramatiske konsekvenser for Europa? Svaret er en hel bok, men jeg skal korte det ned til følgende: Overordnet er svaret at islamdominerte områder stort sett er et territorium holdt sammen av brutale diktatur. Når diktatoren faller, da faller også området sammen. Det er jo nøyaktig dette vi alle dessverre har kunnet observere siste få årene i Midtøsten. Dette skjer fordi;

  • Islam vektlegger det muslimske fellesskapet, ikke det norske, det pakistanske eller det egyptiske fellesskapet. Islamdominerte land tenderer til å konservere klan- og stammestrukturer. Å høre til klanen eller stammen er langt viktigere enn tilhørighet til en nasjonalstat.
  • Islamske land hektet seg selv av den teknologiske utviklingen lenge før den industrielle revolusjonen i Vesten. Islam kom i maktposisjon allerede på 1100-tallet gjennom den totalitære filosofen al-Ghazali, som kuttet alle bånd til den kritiske fornuft og rasjonalitet. Dette fikk selvsagt dramatiske økonomiske konsekvenser, og økonomisk underutvikling er konfliktskapende.
  • Islams legitimering av voldsbruk mot de som defineres som ytre fiender, inkludert verdslige makthavere, er også en forklaringsfaktor man ikke kan overse. Alle førmoderne religioner har legitimert voldsbruk og/eller ulike former for undertrykking. Dette kjenner vi jo godt fra tekster i Det gamle testamentet. Men islam har et større problem enn de andre verdensreligionene.
  • Da er vi kommet til islams akilleshæl, den militære lederen for en ”krigerstat”, Muhammed. Han står altså i en helt annen tradisjon og posisjon enn Jesus og Buddha, som ikke hadde verdslig makt. I Medina ble Muhammed en såkalt eksemplarisk enehersker på alle områder.
  • Karikaturkrisen i 2006 viste hvor trangt rommet er for islamske ledere i forhold til å diskutere islamsk teologi. At islam ikke har gjennomgått en reformasjon eller opplysningstid gjør saken enda vanskeligere.
  • Voldelig islamisme startet med Brorskapet i 30-tallets Egypt. Slagordet var (og er fremdeles) ”Allah er vårt formål, budbringeren er vår leder, Koranen er vår lov, jihad er vår vei, døden for Allahs sak er vårt høyeste håp.” Budskapet fra Brorskapet og andre grupper som har sprunget ut av denne bevegelsen, er ikke til å misforstå: Hele samfunnet skal innrettes etter kun en kilde, islams tekster. Det kan koste oss svært dyrt om få år.

Slike moment som nevnt her er ikke til diskusjon i norske medier. ”Diskusjonen” er hvordan vi kan redde flest mulig hit fra islams kollapsede hus.  Konsekvensene av den demografiske endringen i Europa i et verdiperspektiv og i lys av nasjonsbygging, er forvist fra debatten.