Innvandring

Kveles av skam

Samfunnsredaktør i avisa Nordlys kveles av skam. Grunnen er den nye båttragedien i Middelhavet, og at regjeringssjef Solberg ikke handler øyeblikkelig. Men han burde heller kveles av sin egen kunnskapsløshet.

Den nye båttragedien i Middelhavet utenfor Libya er, som flere har påpekt, en varslet katastrofe. Tusener på tusener av mennekser legger ut på en båtferd, organisert av overbetalte menneskesmuglere, i overfylte skrøpelige farkoster som til overmål kan bli deres siste ferd.

Praksisen har pågått i årevis og bare tiltatt med nye kriser i ulike land. Det eneste landet som har tatt grep – da for å få stoppet praksisen og ikke bidra til at den fortsetter – er Australia. De har sagt klart ifra at ingen som kommer sjøveien får opphold i landet.

Med Middelhavet som en massegrav er det stadig flere som spør «Hvor mange må drukne før noe skjer?», men du kan være sikker på én ting: De samme vil ikke ha de løsninger som etter all sannsynlighet fungerer.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det europeiske asylinstituttet har brutt sammen, noe mange ser ut til å overse. Derfor er «løsningen» intet annet enn å opprettholde et ubrukelig system, der all oppmerksomhet rettes på å hjelpe flest mulig fra drukningsdøden. Men at der står tusener på tusener, ja millioner, av mennesker i kø for å foreta den samme farefulle ferden, og som dermed tilsier at praksisen må stoppes, vil ikke de samme ta innover seg.

Og når nordlendinger blir sinte, har vi en tendes til å rope. Men av og til bør vi nok heller tenke. I alle fall før vi roper. La oss lytte til avisa Nordlys sin samfunnsredaktør, Lasse Jangås:

Erna Solberg, jeg kveles av skam her. Kveles.

Og nå makter jeg ikke mer. Nå får du unnskylde uttrykket, nå får du fikse at jeg roper: Nå er det faen meg nok.

Jangås hadde ikke behøvd å si noe mer, for det er helt riktig at det (faen meg er) nok. Men han utdyper tragedien på følgende vis:

Akkurat nå drukner desperate mennesker i Middelhavet. Redde, forfulgte, skadde, sultne, voldtatte, torturerte mennesker som prøver å holde seg flytende, men som ikke klarer – det kommer ingen hjelp der de ligger i det mørke og kalde vannet.

Så de begynner å kave og gispe etter luft – lenge, i evigheter, men ikke evig. For til slutt er det ikke mer krefter igjen, de klarer ikke holde hodet like høyt da, så de begynner å svelge vann, drar det ned i lungene, store mengder, og til slutt må de gi opp, da drukner de, dør.

De var livredde kvinner, forsvarsløse jentunger, små guttebarn, gode menn, gamle. Hundrevis hver uke, over 1000 siden forrige helg. Og sesongen er knapt i gang.

La oss nå først være en smule edruelig, selv om det ikke er det vi nordlendinger er mest kjent for. Ja, det er mange av disse som flykter fra krig og nød, men ikke alle. Mange av dem er økonomiske lykkejegere som ønsker et bedre liv i Vesten, hvilket er forståelig, men ikke en menneskerett. Så vet vi at ikke alle som kommer til Europa kan få opphold. Derfor må vi ha et system som fanger opp de hjelpetrengende. Så hører jeg nesten Jangås og hans likesinnede rope; Det er da faen ikke det dette handler om – det handler om mennesker, små og store, som drukner hver dag!

Ja. Og hvordan løser vi det?

Jangås har latt seg fyre opp av at Erna Solberg har sagt til VG at regjeringen «ser det an».

Men hva er det dere «ser an»? De døde kroppene som flyter rundt? Hvor mange som drukner? Er det tallene? Forklar meg, for jeg forstår det virkelig ikke.

Jo, Jangås, hvis du tenker deg om så forstår du. Du roper videre at Solberg må sende ned båter. Men hvor skal båtene frakte menneskene? Til Italia? Til Malta? Til et asylinstitutt som har brutt sammen? Og dermed være med på å opprettholde menneskesmuglernes praksis? Eller skal de returneres til utgangspunktet, typisk Libya? Eller skal de, der det er mulig, returneres til hjemlandet? Hvem skal avgjøre hva og hvor, og hvem skal betale? Når man roper etter A, er det greit å ha noen tanker om B.

Men den gang ei:

Norge er en sjøfartsnasjon. Vi har skip. Vi har penger. Vi har kunnskap. Men istedet kommer det bare mer hjerteløst svada fra statssekretærer: «Vi må se an behov».

Både hva gjelder skip, penger og kunnskap er det vesentlig å gjøre det som er mest fornuftig og formålstjenelig. Når for eksempel våre politikere vil vise sin godhet ved å hente 10.000 syriske flyktninger til et høykostnadsland som Norge, er det en fullstendig uansvarlig politikk. Det de 10.000 vil utløse som en kostnadsforpliktelse for Norge er i størrelsesorden 70 milliarder kroner – penger som kunne ha hjulpet 1,8 millioner mennesker i deres nærområder (og som for øvrig er det antallet som er stipulert flyktet fra Syria).

Vi må altså se i øynene at det europeiske asylinstituttet må reformeres – og vi kan ikke sette inn tiltak som tilsier at praksisen med båtflyktninger fortsetter. Ett forslag er at det opprettes en felles europeisk mottaksstruktur, som igjen tilsier at de europeiske attraktive asyllandene frigjør enorme ressurser som kan brukes til nødhjelp.

Hvorfor er det ingen som roper om slike løsninger heller enn å fortape seg i skjebner med tiltak som bare vil skape flere slike skjebner? Hva er «humant» med det? For Jangås har helt rett, det er faen meg nok, men han har dessverre ingen forslag til løsninger.