Den muslimske borgermesteren i Rotterdam vil gjerne stille smertefulle spørsmål til sine muslimske medborgere. Som «hvorfor de ikke i større grad takker de europeiske samfunnene for å ta dem til seg. […] ‘Jeg vil ha dem frigjort, jeg vil ha dem sterke, og jeg vil at de skal presentere seg som en styrke i nasjonen, ikke som ofre.’» (Stavanger Aftenblad 21. mars.)
Er det rimelig å forvente takknemlighet fra innvandrere/flyktninger? Er det ikke vi som skal være takknemlige for at de kommer hit og bidrar til det nye Norge? Det at vi gir dem samme rettigheter som befolkningen ellers, er ikke det bare rett og rimelig? De må da ha lov til å stille krav som alle oss andre. Eller hva?
Når vi ser somaliere demonsterere for (enda) bedre forhold, vil mange i majoritetsbefolkningen bli provosert. Har de ikke fått nok? Blir de aldri fornøyde? Skal de komme her og kritisere oss? Samtidig får vi høre at det ikke finnes noe «dem og oss». Vi er alle del av et stort «VI» som har de samme rettighetene.
Er vi blitt et stort VI?
Men er vi blitt et stort VI? Er det ikke en del nykommere som ikke ønsker å delta på lik linje med oss andre? Vi føler at en del bare er interessert i våre velferdsgoder. De misliker de vestlige verdier og det vestlige levesettet, og de hindrer barna i å bli norske.
I boka «Blandt kriminelle muslimer» skriver psykologen Nicolai Sennels:
De [en del muslimer] ville ha lov til å leve slik som de hadde lyst til, og ikke som politiet, myndighetene og politikerne ville ha det. De var trøtte av at det danske samfunnet ikke respekterte at de ønsket å leve slik som deres familier gjorde i sine hjemland. Danmark vil derimot integrere dem i det danske samfunn.
Det finnes også mange eksempler på at barn blir sendt til opprinnelseslandet på «oppdragelsesreiser» som kan strekke seg over flere år. Barna skal forhindres i å få et norsk verdisett! Se den historiske anmeldelsen Human Rights Service brakte inn for Oslopolitiet i fjor. Det gjelder fire Oslofødte søstre som i alderen 3 – 9 år ble tatt med til foreldrenes opprinnelsesland Gambia, kjønnslemlestet, og etterlatt der under ansvar fra farens andrekone.
Hvorfor føles dette så provoserende? Sosialantropolog Inger-Lise Lien har brukt begrepsparet vert/gjest for å forklare reaksjoner som kan oppstå. Sett på denne måten, vil selvfølgelig innvandrerne/flyktningene som kommer til et veletablert samfunn bli møtt med skepsis. Vi vil selvsagt lure på hvem nykommerne er. Nykommerne har invitert seg selv, og det er opp til dem å vise at de ønsker å bli en del av dette store «vi». De vil få spørsmål, de vil bli prøvd ut, de vil bli mistenkeliggjort. De må bevise at de er lojale. Derfor spør vi også muslimene gang på gang – tar du avstand fra den volden som gjøres i din religions navn? Vi trenger stadige forsikringer, og dersom vi ikke blir trygge, kan vi bli fiendtlig innstilt til nykommerne. Slik er det dessverre!
Unni Wikan skriver i boka «Mot en ny norsk underklasse»:
Inger-Lise Lien gir en innsiktsfull forklaring i sin kronikk «Når gjestene kritiserer vertskapet» (1993) bygget over Zygmont Baumans bok «Modernitet og ambivalens». […]
Det Lien – via Bauman – viser så klart, er at fremmedfiendtlighet slett ikke behøver å skyldes rasisme. Derimot er det en helt naturlig menneskelig reaksjon på en nykommer som ikke «demonstrerer at han spiller på parti med lokalbefolkningen, med verten – at han er til å stole på – at han er lojal og solidarisk, hengiven, deltakende, og at han tar ansvar. Om han ikke viser tegn til slik hengivelse, risikerer han å oppfattes som fiende, heller enn som venn» – sier Bauman.
Liens poeng er videre at én gruppes oppførsel kan få konsekvens for andre flyktninger og innvandrere som risikerer at deres lojalitet og vilje til å påta seg plikter, mistenkeliggjøres.
Unni Wikan skriver også: Lien og Bauman lar oss forstå noe av hva som skal til for å lykkes. Det handler om å stå til ansvar, stille krav til seg selv og andre, og vise lojalitet og omsorg. Nestekjærlighet er ikke noe som kommer av seg selv.
Kan takknemlighet være løsningen?
I et «rettighetssamfunn» slik som det norske, er det ikke lett å være takknemlig. Mange forbinder takknemlighet med underdanighet, og det ligger heller ikke for alle å føle eller vise takknemlighet. I boka «Identitet og praksis» av Kristine Fangen siterer hun Charles Geshekter og Said Ahmed Warsama:
Somaliske nomader har ikke behov for å vise takknemlighet for ekstern hjelp, og de lar seg heller ikke imponere over noe. De er stolte overlevere som noen ganger ser ut til å foretrekke døden framfor å la seg degradere eller innta underordnede posisjoner.
Dersom nykommerne sidestiller takknemlighet med degradering, har vi et problem. Men hva er egentlig takknemlighet? Behøver det å utløse en følelse av degradering? Kan det ikke like gjerne være en god følelse som utløser et ønske å gjøre noe godt til gjengjeld?
Professor Lars Fr. H. Svendsen siterer Spinoza i en artikkel i Aftenposten:
Takknemlighet er det begjæret eller iver etter kjærlighet hvorved vi søker å gjøre noe godt overfor den som har gjort noe godt overfor oss, ut fra en tilsvarende følelse av kjærlighet.» Spinoza påpeker hvordan takknemlighet knytter mennesker sammen. Dette gjelder fra de minste ting, som når en fremmed forklarer en veien, til de største, som at man har fått dele mange år av ens tilmålte tid med et annet menneske.
Er man takknemlig, blir man ikke så lett krenket. Man føler seg ikke som et offer for urettferdighet. Da klarer man nok også lettere å vise overbærenhet med den skepsis man møter. Det er ikke lett å takle den store omveltningen et flerkulturelt samfunn innebærer. Det er ikke rart om majoritetsbefolkningen sliter med å tilpasse seg alle endringer som skjer. Vi trenger stadige forsikringer om at nykommerne vil være lojale og ikke utnytte oss, og det tar dessverre tid å bli trygg – kanskje flere generasjoner?
Vi har heldigvis mange eksempler på flyktninger og innvandrere som er blitt en del av «det store vi» og som er takknemlige for den nye sjansen de har fått. Flyktninger som respekterer landets skikker og verdigrunnlag og som forstår at det er de som bærer det største ansvaret for å tilpasse seg. De kan bare håpe på at vertskapet er så romslige at de også vil jenke seg slik at alle får et godt liv.
Forventningene bør kanskje reduseres?
Burde vi også opplyst nykommerne om realitetene? Burde vi fortalt dem at de i generasjoner vil kunne oppfattes som «fremmede» – ikke fordi majoritetsbefolkningen er slem, men fordi så mange utnytter gjestfriheten? Burde vi fortalt dem at all den motstand de møter, er noe de må regne med når de flytter til et nytt land? Ikke fordi vi er rasistiske, men fordi det ligger i menneskets natur å være skeptisk.
Dersom forventningene senkes flere hakk, vil gledene bli større og skuffelsene mindre. Dersom krav og misnøye viker plass for takknemlighet, er det kanskje mulig å bygge et velfungerende flerkulturelt samfunn?