Innvandring

Den svenske innvandringsdebattens fallgruver

Det er tegn i tiden på at den svenske debatten er begynt å løsne. I en lederkronikk i Svenska Dagbladet skisseres den svenske innvandringsdebattens fallgruver.

Lederkronikken er ført i pennen av Sanna Rayman, som tydeligvis også har latt seg opprøre av en debatt på Studio Ett.

På flera håll (denna ledarsidaExpressens dito samt i Dagens Industri) har migrationens omfattning lyfts till diskussion och i Studio Ett igår uppmärksammandes detta i ett inslag med intervjuer samt en liten debatt (den senare mellan ledarsidans chef Tove Lifvendahl och Anders Lindberg).

I diskussionen syntes flera av de fallgropar som diskussionen om migration har ovanan att trilla ned i så jag tänkte att om vi märker ut dem tydligt så kanske vi kan hålla debatten lite mer saklig och renhårig framöver, inte minst genom att vi då lättare kan identifiera när någon osaklig typ börjar skotta med spaden. Yes? Yes!

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Raymans fallgruver preges av spesielt Lindbergs opptreden, som jeg har valgt å overse i denne gjennomgangen (da de færreste av oss er så inne i den svenske debatten), men fallgruvene står etter min mening godt for seg selv:

1) Grumsefallgruven

Den første fallgruven, forteller Rayman, handler om dem som har for vane å kalle meninger som skiller seg fra sine egne, for «retorikk». Og siden meningsmotstanderen bare bedriver slik retorikk trenger en selv ikke stå til ansvar for egne meninger. Det holder å påpeke at retorikken er hentet fra fremmedfiendtlige leire og er slikt «som vi har hørt før» opp gjennom årene. At det gjerne er de som fremmer denne retorikken som også er de samme som benytter denne taktikken, er utenfor rekkevidde. Men ingen seriøs aktør skal finne seg i slike stygge triks.

2) Been there, done thatfallgruven

For å forsterke sammenligningen av fremmedfrykt med historiske erfaringer, vises gjerne til Balkankrigen. For da klarte Sverige det strålende, både ved å ta imot mange flyktninger og integreringsprosessen gikk (visstnok) på skinner, ergo er det ingen grunn til å bekymre seg over dagens situasjon heller.

Problemet er bare at en slik sammenlign ikke holder mål, påpeker Rayman. Migrationsverket har selv spesifikt tatt dette opp i sin nye asylprognose – og da for å vise hvor ulik dagens situasjon er:

Till skillnad från Balkankriget på 90‐talet, då Sverige ett enskilt år tog emot över 84 000 asylsökande (84 018 år 1992), står vi idag inför en utveckling under en längre tid.

Dagens situasjon er med andre ord annerledes, understreker Rayman. Det vi ser er ikke en (innvandrings) topp, men en vedvarende nivåhøyning, samtidig med at mottakssystemet knaker i sømmene. Boligmangel er ikke nytt av året og proppene i systemet blir stadig mer omfattende. Migrationsverket regner hele tiden ut fra et hovedalternativ, samt et høy- og lavalternativ. De siste prognosene, forteller Rayman, viser at Sverige regelmessig overgår hovedalternativet. I første kvartal i år var prognosen i lavalternativet på 57 000, mens høyalternativet lød på 70 000. Da ny prognose ble lansert noen måneder etterpå, i juli, ble lavalternativet oppjustert over forrige høyalternativ, altså fra 57 000 til hele 75 000 innvandrere. Migrationverket valgte da å sette hovedalternativet til 80 000. Siste prognose sier at hovedalternativet er på 83 000. Plandokumentene for 2015 sier 95 000, men gitt den fortsatte høye innvandringen tror Migrationverket også at dette tallet må oppjusteres. Kort sagt, påpeker Rayman, dette er ikke Balkanåret 1992. Derfor er forsøket på å unngå en saklig diskusjon av dagens situasjon med henvisning til gårsdagen uten troverdighet.

3) Antallfallgruven

Mange synes å gå ut fra at hvis det diskuteres antall innvandrere som skal få opphold, så forutsetter det et bestemt antall – hvorpå døren til Sverige ubønnhørlig lukkes. Slik er det naturligvis ikke, fastslår Rayman. Det er rettslig urimelig å gjøre antall til et styringsinstrument, og viser til at det for eksempel ikke finnes noe tak på antall sykemeldte: etter 150 000 sykemeldte, ikke mer sykefravær. Derimot er nivåer og effekter av nivåer på den førte politikken helt legitimt å diskutere når politikken utformes. Og den må være økonomisk bærekraftig, minner Rayman om. Her skiller ikke innvandring seg fra andre politikkområder.

Poenget er at Sverige ikke skal sette et «max för lokalen» og slavisk følge dette, men heller påse at lokalet alltid har en mulighet til å slippe noen inn når situasjoner eskalerer i verden. I dag eksisterer ikke denne muligheten – til tross for at behovet er skrikende – og grunnen er blant annet alle de siste års innvandringsavtaler som har gjort det enklere for folk som ikke har grunn til asyl til likevel å få oppholdstillatelse. I tillegg mener Rayman at Sverige forsørgelseskrav ved familieinnvandring er for lav, samtidig med at man opererer med en for vid definisjon av familie. Til sammen innebærer dette at Sverige står dårlig rustet til å gjøre sin medmenneskelige plikt når det virkelig trengs.

4) Hvem skal hjem–fallgruven

Jaha! Så vem ska få stanna då? Hur avgör du det!?

Utfordrende problemstillinger hagler over dem som ønsker en bærekraftig innvandringspolitikk, sier Rayman. Ikke på noen andre politikkområder ber vi debattantene om å svare på denne type spørsmål. For eksempel blir ikke kritikk av et fylkesting som konstant går med underskudd, møtt med «Så får du peke på hvem som ikke skal få helsehjelp!». Tilsvarende reaksjoner i innvandringspolitikken fremstår derfor som urimelig. En debattant som peker på det uholdbare i at flyktningmottaket om bare noen år kommer til å koste like mye som hele rettsvesenet årlig, er ikke skyldig å peke på «hvem som skal ut». Vennligst skill mellom politikk og praktisering, ber Rayman, og da er veien kort til neste fallgruve.

5) Rettighetsfallgruven

Et vanlig argument i denne diskusjonen er at det overhodet ikke er mulig å begrense innvandringen uten umiddelbart å bryte konvensjoner. Eksemplet Rayman drar opp kjenner vi godt fra Norge: «Sverige måste givetvis leva upp till internationella konventioner och ge skydd till människor som flyr undan krig och förföljelse.»

Det var FrP, ved Per Sandberg, som dro i gang denne debatten i Norge, og den var både høylytt og fordømmende – men det ble brått stille da det viste seg at ingen kunne dokumentere hvilke konvensjoner som (eventuelt) ble brutt. Siden har det vært stille om den saken. I Sverige, de henger som kjent litt etter i debatten, hevder Rayman har noen en tendens til å gjøre sin egen, dertil vulgære, tolkning. I denne tolkningen anføres at når noen tar til orde for begrensninger, så vil de samme sende folk tilbake til krigen – i strid med asylretten. Det er tøv, sier Rayman, det som anføres er at (også) Sverige må prioritere.

Rayman viser til at iblant sies det at politikk er å ville, men at en sannere hverdagsbeskrivelse av politikkens håndverk er å prioritere. Det innebærer ikke å nekte flyktninger asyl, men å sørge for at nettopp denne gruppen har forrang. Det er ikke mer underlig enn at det prioriteres i helsevesenet eller på andre politikkområder, som også har konvensjoner i ryggen. Altfor mye tid og ressurser brukes på å administrere grunnløse asylsøknader, hvor det er stort rom for effektivisering, fastslår Rayman. Samtidig er det rom for innstramninger på andre områder, som slett ikke innebærer noe konvensjonsbrudd, og viser til bedre passkontroller, at man ikke automatisk gir permanent opphold, og ikke minst: utred hvorfor Sverige skiller seg så kraftig fra andre europeiske land der innvandringspolitikken jo ikke bryter med noen konvensjoner. For ingen vil vel påstå at det bare er Sverige som følger konvensjonene, legger Rayman til. Den høye andelen som får opphold i Sverige tyder på at vår asylbehandling er relativt overfladisk og svak, noe ingen konvensjon pålegger oss, sier hun.

6) Integreringsfallgruven

Integreringsdebatten er absolutt ikke irrelevant, men det er et stort men: For selvfølgelig er det en sammenheng mellom hvor godt integreringen fungerer og hvor mange som kommer, eller hvor høy mottakskapasitet vi har, som Rayman omtaler det. Derimot mener hun at Sverige har et problem fordi integrering blir benyttet som et påskudd til å snakke om noe annet enn det ubehagelige: For hvert forsøk på å diskutere antallet innvandrere ender opp med at det ikke er antallet som er problemet, men at svenskene må gjøre sin «integreringspolitiske hjemmelekse». Rent teoretisk har ikke Rayman noe problem med dette, men påpeker at denne hjemmeleksen ikke synes å løse noe i nær fremtid. Tvert imot. Hun viser til at regjeringen åpent innrømmer i statsbudsjettet at både sysselsettingen og BNP er forventet å gå ned. Det har derimot ikke blitt fremsatt noen krav om å avskaffe LAS (ansettelsesvernet) og det er heller ingen som snakker høyt om lønnskonkurranse (lavere lønninger), i alle fall ikke så langt.

Heller ikke bosettingsproblematikken har sin løsning i nær fremtid. Nåværende regjering har et mål om 250 000 bosteder innen 2020, som er i underkant i forhold til Migrationsverkets prognoser som strekker seg til 2018. Og da snakkes det bare om bosettingsmål relatert til den antatte innvandringen.

Kort sagt, avslutter Rayman:

Att hänvisa till bättre politik avseende arbetsmarknad, bostäder och integration duger inte, om man de facto inte har någon trovärdig sådan.

Och att ägna all sin möda åt att gräva gropar att knuffa ner sina kritiker i ser inte heller särskilt förtroendeingivande ut, för övrigt.

Dette gir lovnader om at det kan være håp for Sverige, i alle fall for debatten for andre hendelser synes å gå i stikk motsatt retning, samtidig som det setter den svenske statsministeren Stefan Löfven i et underlig lys, jamfør også hans visitt i Dagsrevyen 11.november (innslag 18). En kan virkelig stille seg spørsmålet om hvor lenge han kan definere seg som statsoverhode i Sverige.

Lederblogg SvD: Migrationsdebattens gropar – hela listan