Innvandring

Varsellampene blinker mer og mer iltert

Europas situasjon grunnet Midtøsten-konflikten og våre hjemlige problem med verdimessig integrering, seiler opp mer og mer som en kruttønne ute av kontroll. IS-krigen er definitivt kommet til vårt territorium, som like syd for Danmarks grense mot Tyskland, der yazidier og salafister fra Tsjetsjenia barket sammen i masseslagsmål. Samtidig er det grunn til å frykte at et betydelig antall IS-terrorister er på vei inn i Europa med grufulle hensikter. EU virker paralysert. Norsk media tier om kruttet som ryker, det samme gjør vår hjemlige politiske ledelse i alle partier. Og det er mer enn som så. Jeg tror vi er mange som tenker at dette vanskelig kan gå bra.

At IS-krigen er brakt til Europas gater er et uomtvistelig faktum. I Niedersachsen utspant det seg dramatiske scener i gatene natt til mandag, da det brøt ut masseslagsmål mellom kurdiske yazidier og tsjetsjenske salafister. At menneskeliv ikke gikk tapt, fremstår som et under. Det samme gjelder slaget i Hamburgs gater natt til onsdag.  Der ble det brukt macheter og metallstenger da hundrevis av salafister pro IS gikk til angrep på kurdere etter en demonstrasjon sistenevnte hadde mot IS før kurderne trakk seg tilbake til en moské. Det ekstremt voldelige slaget førte til at 13 personer ble skadet, en håndfull alvorlig, og om lag et snes ble arrestert.

Dette var nok et glimt av krigshandlinger i Europa med utspring i Midtøstens pågående konflikt, hittil det mest omfattende.

Vel så uhyggelig er scenarioet som USA nettopp varslet om: at i massene som nå beveger seg inn i Tyrkia fra Syria, skal det gjemme seg IS-krigere med europeiske pass i grupper på fire personer, fordekt som flyktninger. Målet er terror på europeisk jord.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Samtidig uteblir reaksjonene fra EU. Schengenavtalen er full av hull som gir hjemvendte IS-krigere fritt leide. Deres pass gir dem fri tilgang ikke bare til innreise i hjemlandet her, men også rundreise i alle andre land innen Schengens grenser. Schengenavtalen gir medlemslandene rett til kortvarige grensekontroller, men når det foreslås gjennomført, hyler de mest fanatiske EU-tilhengerne i ulike lands ledelser forferdet, det samme gjør EU-kommisjonen. I dag møttes EU’s justisministre for å se om de kan enes om nye skritt: vil de sette borgernes sikkerhet i sentrum? Vil de innrømme at Europa nå befinner seg i en krigstilstand?

Vil Solberg-regjeringen ta det som mer og mer fortoner seg som helt nødvendig sikkerhetsforanstaltninger ved våre grenser? Her kan man jo også minne om alle de titusener syrerne som i år innvilges opphold i Sverige? Hvem de er, har jo svenske myndigheter som kjent lite interesse i å vite.

Det er heller ikke langt fra Tyskland til Norge, særlig enkelt er det med Kielferja til Oslo, vil jeg formode. Tyskland mottar godt over 200 000 asylsøkere i år, neste år er prognosen 300 000 grunnet krisen i Midtøsten, og statsråden varsler at det må bygges flyktningleirer på tysk jord.

Hvor er endestasjonen på dette prosjektet, undrer folk seg? De brenner opp sitt eget hus, for så å komme hit til vårt hus med samme fyrstikker parat. Skal Europa redde Midtøsten ved å ta imot millioner av mennesker de kommende årene (for dette er ikke over på få år, tvert om er det grunn til å frykte at krisen vil eskalere og bre ytterligere om seg i nabolandene, og vi kan snakke om mer enn en generasjons migrasjonstid)? Og hva med presset fra Afrika, som man forventer kan doble befolkningen sør for Sahara innen 2050? Skal Europa være sjenerøs med velferdsflyktninger derfra også?

Enhver med noe realisme i front ser at Europa ikke kan fortsette slik vi har stilt oss de siste årene, hvis Europas nasjonalstater fortsatt skal være preget av opprinnelige verdier, normer og tradisjoner, og også klare å opprettholde fungerende velferdsstater. Europa trenger en sterk nasjon som nå leder an for å snu skuta, ei bjelleku, som gir nølende og feige stater dyttet som trengs. Det haster mer og mer for hver dag som går.

Jeg vil dog anta at på våre hjemlige breddegrader vil – når debatten tvinger seg frem – vil den ene gode politikerne etter den andre, gå på Stortingets talestol og snakke varmt om ”konvensjonene”. Husk at gode politikere aldri sier nei til asylsøkere. Nettopp grunnet konvensjonene. For ellers ville de vel hentet verdens fattige hit? Verden huser tross alt over en milliard som lever i usle kår. Hvorfor er man så mye mer varm om hjerteroten for konvensjonene enn de svakeste? Ikke minst i lys av at det er de ressurssterke som strømmer fra Syria til Europa gjennom menneskesmuglere.

Og hvis det blir krig i nordafrikanske land – hvor mange millioner skal Europa ta imot og gi kollektivt asyl – som aldri var konvensjonens utgangspunkt? Da flyktningkonvensjonen så dagens lys for over 60 år siden, skulle den gi individet beskyttelse fra personlig forfølgelse.

Kanskje vi skal gå tilbake til startgropa – i humanismens ånd?