Integrering og integreringspolitikk

Får vi snart se handling?

På innpust og utpust har HRS i nøyaktig 10 år advart mot dumping av barn og unge i foreldrenes opprinnelsesland. De integreringsmessige konsekvensene ved foreldres handling kan være katastrofal på individnivå. Ikke minst verdimessig. Derfor var dette et av punktene vi stresset overfor Regjeringens utvalg som skal legge frem tiltak mot radikalisering tidlig i januar. Vinner vi frem? Aftenpostens artikkel om norsksomaliske gutter som dumpes i Somalia og ender opp i al-Shabaab vil kanskje vekke reaksjoner, og medvirke til å tvinge frem handling?

Aftenpostens reportasje (ikke på nettet), sier ikke noe nytt. Den bekrefter at norsksomaliske unge gutter dumpes i Somalia (jentene nevnes ikke, men der er der, de også), og at et ukjent antall av dem ender i al-Shabaab. Et annet gammelt poeng er at et ukjent antall av disse guttene ikke ble familiegjenforent i Norge med biologiske foreldre, for så altså å bli dumpet i Somalia hos (kanskje) sine foreldre/storfamilie. Det anslås i reportasjen at rundt 30 norsksomaliere har knyttet seg til al-Shabaab. Hvor mange av disse som er unge som har blitt dumpet for så å finne tilhørighet i terrorgruppen, og hvor mange som aktivt har dratt fra Norge for å verve seg til terroristene, vites ikke. 

HRS har stresset dette temaet politisk siden første rapport om problematikken i 2004, Norsk barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinnder vi dokumenterte at foreldre med ikke-vestlig bakgrunn i stor stil sender barna på årelange opphold i opprinnelseslandet, og at myndighetene konsekvent har snudd ryggen til dem. Ikke minst har vi påpekt de verdimessige konsekvensene, ved at foreldre endog har kunnet dumpe barna på koranskoler i årevis – uten en eneste reaksjon fra norske myndigheter. Som denne koraninternatskolen i Gujrat, Pakistan, der vi fikk bekreftet at norske småjenter befant seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har godt belegg for å påstå følgende: den ene regjeringen etter den andre de siste ti årene har gjort det meste for å slippe å ta tak i problemet. 

Men vi i HRS er utholdende, kan man si. Derfor har vi igjen, i to møter i januar, første med Radikaliseringsutvalget nedsatt av justisminister Anders Anundsen, dernest i møte med integreringsminister Solveig Horne, lagt vår bekymring for disse barna og unge igjen på bordet. Her fortalt fra presentasjonen for utvalget, Tanker og tiltak mot ekstremisme:

Norske barn i utlandet

For HRS er det fremdeles en gåte at ikke politikerne for lengst har grepet solid fatt i det faktum at tusener av barn og unge til enhver tid er i foreldrenes opprinnelsesland. ”Bedre anti-integreringstiltak” finnes vel knapt. Ikke minst mener vi at utvalget må ta på alvor alle tiltakene vi la frem i rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” (2003),  som vil holde de fleste av barna på skolebenken her i Norge, og også langt bedre innfri deres grunnleggende menneskerettigheter.  Potensialet for utvikling av ekstreme holdninger i denne gruppen burde enhver kunne se med bruk av noe fornuft og logikk.

Som neste lysark påpekte: «Her er fire av dem – alle født i Oslo»

Gambia 1 009

Og de har vært holdt i Gambia i over 10 år nå.

Eldste har nå født barn med slektning som far, han er 38 år, hun er nå 19 år. Denne lille gutten er det som kalles 3.generasjon… Det ville overraske oss stort om 19-åringen i dag kan føre en samtale på norsk. Om hun kjenner noe særlig tilhørighet til Norge.

Vi pekte også på det faktum at det i dag fremdeles er slik at det er foreldres ubegrensede rett å bestemme barnets oppvekst – om den så er på koranskole i Mogadishu. Skal dette fortsette? Ikke minst i lys av ekstremiseringen blant unge? Skal ikke eksempelvis gjelden lovverk, som §219, som handler om å nekte ektefelle eller barn integrering, brukes aktivt?  Og skal ikke det å erverve seg norsk statsborgerskap (for foreldre) også bety at man pålegges plikter og ansvar?

Vi kjenner til at våre forslag om optimalt å stoppe denne praksisen, vurderes i departement. Vi vet at administrasjonen (byråkrater) møter politikerne med at ”ja, men vi kan ikke nekte nordmenn som drar på jobb i eksempelvis Qatar å ta med barna og la dem gå på skole der”. Som om det er to sammenliknbare størrelser. Hvis det er slik at Fru og Herr Ali kan legge en arbeidskontrakt med et firma i Mogadishu eller Sydney på bordet, og dokumentere en god skolegang for barna som de skal ha med seg under jobboppdraget i utlandet, er jo det i utgangspunktet helt greit. Det er ikke dette problemstillingen handler om. Den handler foreldre som dumper barna i tredjeverden – og det får ingen konsekvenser.  Det handler også om (typisk) en mor med pakistansk bakgrunn som tar med seg barna til Punjab mens far er i arbeid her i Norge, og barna går på skole der i en årrekke. Bra for integrering? Svært tvilsomt. Kan føre til radikalisering? Absolutt, ikke minst i disse tider da denne radikaliseringsbølgen går over land som Pakistan så vel som også i Norge. Sikrer Norge at slike barn får god skolegang? Nei. Ingenting gjøres. Men mye kan gjøres. (Se særlig kapittel 6 i Norske barn i utlandet. Uten av syne, ute av sinn.)

La oss håpe at denne regjeringen tar til seg et nytt tankesett  og et nytt menneskesyn og setter foten ned for den verste rasismen i vår tid. For alle forstår at dersom norske foreldre hadde opptrådt på denne måten, hadde det fått kontante og harde reaksjoner. Heldigvis.