Det er Sylo Taraku fra organisasjonen LIM (Likestilling, Mangfold, Integrering) som i kronikk i dagens Aftenposten foreslår å sette integreringen ut på anbud. Han tar til ordet for at kommuner skal «slippe ansvaret med å skaffe bolig og for å drive introduksjonsprogrammet», der begge deler bør overtas av staten ved Utlendingsdirektoratet (UDI). Det innebærer også en nedlegges av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), eller at IMDi tilbakeføres som en avdeling under UDI (slik det var før opprettelsen av IMDi i 2006, som for øvrig var et av hjertebarna til daværende kommunalminister Erna Solberg (H), nå statsminister).
Akkurat sistnevnte kan jeg støtte Taraku på, men da fordi IMDi ikke har oppfylt intensjonen med et slikt direktorat, som var å bli en aktiv pådriver i integreringsarbeidet. I 2014 koster IMDi i overkant av 191 millioner kroner årlig å drifte og de forvalter rundt 7 milliarder (2013) i tilskudd, herav i underkant av 6 milliarder i integreringstilskudd (tildelingsbrev til IMDi). Men hvorfor IMDi skal forvalte disse tilskuddene, ser jeg liten vits med. De kunne like godt vært forvaltet av «superdepartementet», Kommunal- og moderniseringsdepartementet, så hadde i alle fall ett overordnet departement hatt kontroll med de store overføringene til kommunene.
Taraku mener derimot at det overordnede ansvaret bør tilbakeføres til UDI og forvaltes etter modell for driften av dagens asylmottak.
Asylmottakene i dag drives av privatpersoner og organisasjoner etter anbud. Resultatet er, som vi har sett en rekke eksempler på, at privataktører beriker seg selv, uten noen nevneverdig risiko. Og selv om det heter «asylmottak» bor de færreste i mottak, men i privathus/leiligheter som den (private) driftsoperatøren har leid for anledningen (dette kalles pent for «desentraliserte mottak»). Pengene får driftsoperatøren fra staten. Så da slipper de samme å investere i bygningsmasse, de kan bare «melke systemet» mens det er behov (asylsøkere og flyktninger som trenger plass å bo), og hvis «kundegrunnlaget» forsvinner, er det uten noe risiko for å tape penger. Man tjener bare mindre. Per i dag ser det ikke ut som om driftsoperatørene har noe å frykte – stadig flere asylsøkere og flyktninger kommer til Norge. Og når de samme har fått opphold og skal bosettes, ja, da er det ikke lenger de private driftsoperatørene sitt ansvar. Da er det den enkelte kommune som blir den ansvarlige.
Den privatdrevne asylmottak-modellen foreslår altså Taraku skal overføres til «integreringsområdet». Kommuner skal slippe ansvaret med å skaffe boliger og drifte introduksjonsprogrammet. Jeg forstår derimot ikke hvordan det kan bli flere boliger i kommuner (mange kommuner viser til boligmangel eller mangel på egnet bolig for bosetting av asylanter/flyktninger) om ansvaret ligger hos en statlig etat, satt ut på anbud til private. Ideen er kanskje at de private aktørene vil bygge boliger? I så fall vil det være staten som betaler, og hvis vi skal følge asylmottak-modellen er jeg slett ikke sikker på at de er villig til å iverksette risikoprosjekter. Hva gjelder driften av introduksjonsprogrammet, sier jo nettopp mange kommuner at det er et gode at det ligger hos kommunen, da det skaper arbeidsplasser. Så jeg betviler at kommunene vil juble over at private skal få tilgang til pengesekken.
Men så gjenstår jo spørsmålet: vil det bli bedre integrering hvis private for tildelt oppgaven på anbud? Det betviler jeg sterkt, nettopp fordi det er kommunene selv som vet hvor skoen trykker. Ved private på banen, som etter all sannsynlighet har som mål å tjene penger, så er det ikke nødvendigvis den enkeltes asylant/flyktning og kommunens ve og vel som står øverst på agendaen. Nylig var det for øvrig en sak fra Alta der en huseier advarer mot å leie ut bolig til Hero (driftsoperatør for mottak), da et uheldig utleieforhold endte i store tap for eieren. Huseieren (utleieren) mente at Hero ikke hadde gjort nok for å sikre boevnen til beboerne i huset – som for øvrig var hele 13 mann, antakelig for å tjene mer penger. Hero, som har vokst seg stor og sterkt på mottak, viste derimot muskler heller enn å dekke eierens tap.
Så skal jeg slutte meg helhjertet til Tarakus budskap om at integreringen ikke fungerer i dag. Men elefanten i rommet er åpenbart at Norge tar imot for mange, for raskt, til at vi får til en reell integrering, og også for mange som har ringe evner og vilje til å la seg integrere. Vi må derfor legge om til en bærekraftig innvandringspolitikk.
Det hjelper dog ikke dem som i dag sitter i et eller annet «mottak» med opphold og venter på bosetting. Men her kan vi ansvarliggjøre de private drifstoperatørene. La dem begynne med å stokke om «kundene» sine – de som har fått opphold bosettes i de desentraliserte hus/leilighetene, mens de uten opphold skal (tilbake) på mottak. Dermed vil også kommuner med desentraliserte mottak raskt få tilgang til integreringstilskuddet. (Så får staten heller diskutere hvordan det økonomiske ansvaret skal fordeles mellom stat/kommune for fremtiden). En slik omorganisering vil antakelig redusere antallet ventende fra dagens over 5.000 til en overkommelig utfordring. I tillegg vil det skape et mer rettferdig system: det er neppe mange som forstår hvorfor personer med avslag bor i en leilighet i en kommune (bare på vent for å bli sendt ut), mens folk med opphold er i en eller annen mottaksinstitusjon.
Og så regner vi jo med at regjeringen får fart på arbeidet med å etablere mottak tilpasset situasjonen, altså dem med avslag versus dem med oppholdstillatelse.